Til Drammen med freidig moo-hot

Og ute var det snø...
Og ute var det snø…

Alle vet at Oktober kan være gnistrende vakker, solrik og varm. De fleste vet også at Oktober er omtrent like stabil som april, og derfor er det visst vanlig å skifte til vinterdekk ved disse tider. Jeg hadde ikke kalkulert inn snø lørdagsmorgen, og på vei opp mot Nygårdshøgda begynte det å skli. Bakover. Så Forden ble snudd og dro ned igjen, mens vi sto haikende, i veikanten, oppover. received_10154659589724511Vi fikk hivd oss inn i en annen bil, der jeg måtte ligge på tvers over fangene til de andre, og så bar det til «fjells». Jeg brukte mye krefter på å få de andre til å tro at vi hadde en dårlig sjåfør, og at vi ellers ikke ville hatt noen problemer med å komme opp, men jeg ble lett avslørt da en av damene hadde tatt en titt på dekkene mine. De minnet mer om en pilatesball, hørte jeg, enn om vinterdekk. Vel, så var det ikke akkurat vinterdekk på bilen min da. Men jeg hadde i det minste helt nye hikingsko med contagrip-såle på beina, så jeg ristet av meg den milde kritikken om dårlig planlegging. Og opp kom vi alle, til Nygårdshøgda. Her er alle samlet, klar for avgang.

20161015_091557


Jeg lagde et flott galleri (ifølge meg selv) med bilder fra turen. OG da jeg hadde skrevet ferdig bildeteksten på alle, unntatt to, valgte hele driten å gå i svart. Nå er galleriet mitt borte, og jeg føler meg som Karius og baktus etter at tannbørsten har vært der og rensket vekk alle godsakene.

Jeg gir opp for i kveld, det kommer galleri snart. Jeg legger meg.

All remaining passengers…

Bortimot tusen stemmer blander seg sammen til et tykt teppe. Min stemme er ikke med og farger lydbildet i dag. Jeg tygger sakte på min «famously fresh baguette» og drikker litt av plastølen mens alle sanser er åpne. Jeg smaker pepperet i majonesen, jeg lukter at mannen ved siden av meg sikkert lengter etter en dusj og jeg snur meg og ser rett inn i Tyrolernes dypeste utringning.

Hvis jeg ikke var redd for å få meg en på trynet, ville jeg tatt et bilde av det og lagt ut her. Jeg snur meg heller pent tilbake og konsentrerer meg om å se opptatt ut. Eieren av utringningen bærer et brett fullt med øl, og mottar jubel da reisefølget oppdager henne.

Lydene er så sterke når jeg sitter sånn på sidelinjen. Barndommens minner fra bingo-salen med mamma blir som et bibliotek å regne i forhold til dette. Foran meg sitter sju damer i sin beste alder, når den enn måtte inntre, med hver sin blomsterkrans i håret. De har kanskje spart i syklubben noen år, og nå sitter de med vinglass og nyinnkjøpte reiseguider og ler til hverandre. Ei av dem har sånn trillende latter som tante Gerd, jeg må se etter flere ganger for å være sikker på at det ikke er henne.

Skulder mot skulder med meg sitter en tysk mann og snakker lavt i telefonen. Jeg er varm på beina, fordi jeg nok en gang har valgt altfor tjukke sokker til støvlene. Køene foran Pizzahut og Uppercrust er så lange at de som står bakerst ser små ut, men det går fort. De vet nok hva de driver med her. Innimellom er det noe som bryter det jevne bruset av liv. Det er beskjeder som gis til de som skal inn i flyene. Det gjelder ikke meg, enda.

Tyskeren ved siden av meg samler sammen sakene sine og løper.

Med ett oppdager jeg hva klokka er, og ser «gate closing»

Så jeg løper etter.

Budapest, Here I Come!

20150924_175616

 

Med sukkerspinn og marsipan til frokost

Denne uka har jeg gått i pysj, digre gensere, trøstesokker og fri hårsveis. Fordi jeg trives så godt på jobben har jeg ikke vært hjemme, men jeg har ikke vært helt i vater. Snørr og hoste, sår hals og selvmedlidenhet har vært i fokus.

I dag var intet unntak, selv om jeg ikke skulle på jobb i dag. (Det er jo den o store avreisedagen til Budapest, siste tannlegetur, i dag, så jeg har permisjon for å fikse ting og pakke). Så jeg sveiva lett innom optikern i Åmot for å bestille synstest til eldstemann.

Da jeg kom inn døra lukta det kaffe, det var bord med duk på, og lenger inn i lokalet kunne jeg skimte ei kake.. Å, fillern, dere jubilerer jo! Det hadde jeg glemt.

2015-09-24 09.24.34

Det var roser på disken, sukkerspinnmaskin i hjørnet og varm kaffe på kanna. Og jeg hadde ikke spist frokost! I all hast fikk jeg bestilt time til poden, han skal til og med få det ene glasset gratis (om han trenger briller) fordi det er jubileum, og jeg fikk det første kakestykket.

Da var det ikke lett å komme seg ut i tide. Så nå sitter jeg hjemme igjen og skriver om denne litt spesielle frokosten istedenfor å pakke koffert og rydde ut av kjøleskapet, henge opp klær og få unna post og papirer. Men det er heldigvis noen timer til toget går til flyplassen, fem for å være nøyaktig. Og jeg kan rekke mye på fem timer.

Jeg vet hvor passet mitt ligger, og har en viss peiling på tannlegepapirene. Egentlig har jeg mer kontroll enn man skulle tro.

Tro det eller ei.