Elvelangs mellom Modum og Eiker

En gang i vår, da snøen fortsatt lurte bak buskene, fikk vi tips om å prøve fiskestien fra Søya ved Døvika i Åmot og ned mot Eiker. Stien var gått opp og nettopp beskjært, så det ville bli lett å komme fram til Werp, langs elva.

Tiden har gått, sola har varmet, regnet har silt og gresset har grodd siden da, for å si det mildt.

Vi hadde den bratte nedstigningen i går, som gjorde at vi valgte en tur uten stigning i dag. Vi hadde nok forestilt oss at stien var lettere å finne enn den var, men hadde med UnniPunni og Emil og var ved godt mot, alle som en.

Vi satte igjen en bil på Werp, parkerte ved pistolbanen og gikk langs elvekanten i strålende sol. Allerede i starten lurte vi litt på denne stien, hvor den kunne være. Men med litt stedsans kom vi i alle fall fram til den første fiskebua. Så rota vi litt rundt i området for å finne stien videre. Den var godt innpakket i vegetasjon, tydelig lite brukt. Men her og der fant vi spor av både sti og bruer.

Emil hadde shorts, så han sa fra hvor det var brennesle og bringebær. UnniPunni minnet oss stadig på at vi ikke trengte å si fra neste gang vi skulle gå en sånn jungeltur. Kaptein og jeg bytta på å gå foran og bøye unna sivet. Sivet vokste meg forøvrig til skuldrene..

Omsider. Og det er rette ordet å bruke her. Omsider kom vi til et område med en gammel sti. Som igjen ble borte. Men som likevel førte oss opp i en hage.

Han som sto der og grilla pølsene sine var nok enda mer overrasket enn oss over å se folk. Vi var kommet til Grøtåsen, det desidert mest bortgjemte småbruket i Leversbyveien. Fantastisk koselig, og det lukta himmelsk av pølsene. Jeg ville helst bli der, men Kaptein mente det var lurt å gå videre.

Derfra var det lett å finne fram. Vi kom oss opp til grusveien, fulgte den et stykke bortover og tok opp til venstre ved sauene. Da hadde vi en traktorvei å følge opp til vi var på Ødeverp, og derfra var det plankekjøring bort til Werp.

UnniPunni gikk fort, hun ville hjem. Det var med nød og neppe vi fikk henne til å smile.

Men alle var enige om at det hadde vært en tur.


PS: Superklokka har registrert 7 km gåing i 1 time og 40 minutter. Jeg brant 500 kcal og hadde gjennomsnittspuls på 111. Altså ganske rolig.

Åmot – Drammen: ni timer!

Klin gærne?

IMG_20160521_100236

Nei, det er ikke sikkert. På Facebook fikk jeg en invitasjon til å være med og gå fra Nygårdshøgda til Spiraltoppen, gjennom Finnemarka. Jeg har alltid vært fascinert av de store skogene bak åsen, selv om jeg ofte har gått kortere turer. De har helst hatt utgangspunkt fra Knivedalen eller Fjerdingstad, siden det ligger nærmere hjemme. Men denne gangen var det altså en gjeng damer som hadde bestemt seg for å ta turen fra Åmot, innover og gjennom disse skogene, og jeg skulle være med. Helt til Drammen.

Snapchat-1411128906803463788Siden jeg ikke har gått denne turen før, var jeg ganske grønn i pakkinga. Men jeg har en god, lett Berganssekk med skikkelig støtte i hoftene og justeringer over alt. Oppi der putta jeg tørre trøyer, håndkle, tørre sokker, kniv, førstehjelppakke i miniformat, noen proteinbarer og måltidsbarer fra Herbalife, bankkort, solbriller, bøff, Mariusgenser og en full vannflaske. I tillegg hadde jeg med en shake som jeg bare kunne fylle vann i, når jeg kom til en bekk. Jeg var i ferd med å pakke ned et par ekstra joggesko, men så ringte alarmen på mobilen, og jeg heiv meg i bilen. Jeg ville nødig være sistemann som kom.

Jeg var kanskje ikke sistemann, det var mange biler der. Men jeg forsto raskt at de hadde tenkt lenger enn meg. Jeg kjørte opp selv, mens alle de andre bilene forsvant ned igjen. Det slo meg at jeg ikke hadde sjekket hvordan jeg skulle få hentet bilen igjen. Nå er heldigvis Kaptein veldig grei, så det ble ikke et stort problem. Jeg parkerte og ferdig med det.

IMG_20160521_092335 IMG_20160521_092345

 

De bena, de bena

Alle disse optimistiske føttene var klare for en lengre tur. Dette er fra Knivesetra, altså veldig tidlig på turen. Vi var fortsatt der at vi tråkket forsiktig i myrområder, fordi vi trodde vi skulle holde oss tørrskodde. Ah, hvilke illusjoner som skulle briste.

Solstrålene var vennlige, vi hilste pent og smilte til de vi ikke hadde møtt før, og det ble selvsagt fotografert over en lav joggesko. Jeg fikk til og med en pose langs veggen!

IMG_20160521_092212


Vi fant de som lager blåmerker i skogen!

IMG_20160521_145312Og nei, jeg mener ikke sånne vonde blåmerker. Men vi møtte en hyggelig mann med malekost i den ene hånda og et lite malingsspann i den andre. Han malte trestammer lyseblå. Bak han kom ei langbeint, blid dame med hekksaks. Hun ryddet unna kvister som hang helt innpå stien. Vi hadde nettopp snakket om hvor bra det var at noen tar jobben med å merke løypene, så sånne som oss ikke går seg helt vill.. Og der kom de altså traskende! Vi fikk lov til å ta bilder av dem, så nå får hele verden se de som lager blåmerker i skogen.

Det er jo frivillige som gjør dette for Turistforeningen, og de fortalte at de akkurat hadde restaurert ei gammel tømmerhytte som skal åpnes i Lier. Jeg fulgte som vanlig ikke med på ALT som ble sagt, så det kan tenkes jeg blander sammen noe her. Men at det var fine folk vi møtte, DET er i alle fall ikke oppe til diskusjon.


Knær til besvær

Her kunne Nrk gjort skikkelig sakte-TV!

Det var sagt at noen hadde gått turen på under fem-og-en-halv time. Derfor hadde jeg en tanke om at det var mulig å få til på sju-åtte timer. Men underveis dukket det fram kneskader hos to av damene våre. Det gjorde at vi etter hvert delte oss i to grupper, og jeg ble med i den bakerste. Det var ekstra hyggelig når vi traff på folk, og vi lo og gråt ettersom hva som var mest passende der og da. I de bratteste nedoverbakkene tror jeg det var noen som skulle ønske de kunne byttet ut knærne sine med hva som helst. Jeg følte meg i uforskammet god form, men kjente heldigvis at det begynte å komme blemmer under hælene etter å ha gått lenge nok i våte joggesko. Og da det begynte å bli kaldt regn ønsket jeg nok at jeg hadde puttet de tørre joggeskoene oppi sekken, og at jeg hadde tatt med meg en regntett jakke.

Vi klarte faktisk å gå litt feil mot slutten, enda de andre hadde tegnet piler i stien foran oss. Vi var nokså tåkete i blikket etter hvert som timene gikk. To damer baklengs ned bakkene, vi tre andre lette etter riktig sti. Det endte med at tre ble hentet i Underlia og kjørt direkte til Mirawa, fordi noen av knærne ikke tålte mer. Og vi to som var igjen tumlet oss innpå sikksakkstien, og rakk akkurat Åspaviljongen før den stengte klokka seks. Nesten som den gamle barneboka om ti små indianerbarn.

Ved Åspaviljongen ventet vi på den første gjengen, de som hadde kommet seg til Spiraltoppen, og sammen trasket vi ned til Mirawa.

Maten smakte fortreffelig!

 



Her kommer et lite galleri fra turen.

Andersnatten!

Bestevenner og kjærester. Det MÅ bli bra det!
Bestevenner og kjærester. Det MÅ bli bra det!

Jeg har ønsket å gå denne turen i flere år, men det har aldri blitt noe av. Så da vi funderte på hvor vi skulle gå i dag foreslo jeg denne. Ikke vanskelig å finne, det var bare å ta av ved Holebrua i Nedre Eggedal. Så fulgte vi fv 135 nedover til vi så skiltet mot Grøsetseter og Andersnatten. Derfra bar det oppover, mot Andersnattjern, hvor vi parkerte og fulgte blåmerka sti.


For en nydelig plass vi starta ved!

Andersnattjern er som tatt ut av et eventyr.
Andersnattjern er som tatt ut av et eventyr.

Det er virkelig fred i sjela ved dette lille vannet. Det var nesten så jeg fikk lyst til å gjøre noen yogaøvelser der! Men jeg holdt meg i skinnet, vi hadde faktisk en god tur foran oss. Turistforeningens beskrivelse mente noe om 2-3 timer opp og ned. Vi er ikke mest kjent for vår effektivitet når det gjelder tur, så vi regnet med å bruke dagen.

Det gikk ikke lenge før vi måtte av med noen plagg, og åpne noen ekstra glidelåser. Kaptein fant ut at det var best å kaste buksa, noe jeg hadde moro av resten av turen.. Det ble den klisjeen med Jane og Tarzan i underbuksa.. Jeg klarte meg med å dra opp glidelåsen i beina og brette opp. Så på bildene er det faktisk ikke hvite knestrømper du ser. Det er leggene mine.


Jeg velger lett. Slakk er helt ok for meg. Syns da stigningen har vært bra hittil uansett..
Jeg velger lett. Slakk er helt ok for meg. Syns da stigningen har vært bra hittil uansett..

Jeg må innrømme at jeg har tenkt formen min er veldig bra nå. Men det gjelder såvisst ikke kondisen. For vi var kanskje halvveis da jeg konstaterte behov for mer kondistrening. Lungene jobbet på overtid, melkesyra fløyt godt rundt i låra og pulsen dundret gjennom landskapet. Heldigvis er det tidlig på sommeren enda, og vi har bestemt oss for å ta mange sånne turer i år. Så formen skal nok bli bedre.

Da vi kom til stedet der man kan velge å gå bratt eller slakk løype til toppen, valgte jeg at vi skulle gå hver vår vei. Kaptein er alltid nysgjerrig på hva han klarer, og siklet etter den bratte løypa. Jeg var egentlig mer takknemlig for å fortsatt være i live, med den kondisen. Vi bestemte oss for å møtes på toppen.


Der oppe var det svært!

Vi kunne velge å sitte oppe ved varden, men syns det var spennende med stupet mot den bratte veggen som syns fra veien. Jeg kjente det iset i beina, men ble med dit for å spise. Der hadde vi et herremåltid med rundstykker, makrell og majones.


Ta en titt i galleriet, kanskje du har vært på Andersnatten sjøl?

 

 

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Bjørndalskollen

Jeg hadde faktisk aldri gått dit før.

 

Det hadde ikke Kaptein heller, så det var jaggu bra vi tok turen i dag. Vi kjørte opp ved Modumhallen, inn Kvartsveien og helt til enden. Så gikk vi på skrå opp lia, i ganske åpent skogsterreng, forbi bekkefar og en bitteliten kulp. Det sto skiltet til Damtjern og Bjørndalskollen, og vi fulgte de blå merkene oppover åskanten. Området bærer preg av dugnadsinnsats, så sånne som oss skulle komme helskinnet fram. Stigningen var det ingenting å si på, jeg hadde tunga ute flere ganger.

IMG_20160424_174522

Etter en god, lang, svingete oppoverbakke krysset vi Heståstjernveien, og der slaket det litt ut.


2016-04-24 17.26.13IMG_20160424_172750Men da begynte det jaggu å hagle!

Mens sola strålte, blåste vinden små hvite baller på oss. De spratt bortover når de landet på røtter og steiner, og trillet ned i søkk på stien. Vi kom opp til en liten benk, og jeg begynte å tvile på om jeg hadde gått riktig vei.. Det siste skiltet sa ingenting om kollen, såvidt jeg kunne se. Og stien svingte liksom unna dit jeg trodde vi var på vei.. Full av tvil -og hagl- foreslo jeg for Kaptein at vi kanskje skulle gå ned igjen. Men han var litt nysgjerrig på hvor stien gikk. Heldigvis. For vi hadde ikke gått mange meterne, før vi så skiltet til Bjørndalskollen opp mot venstre.


Og hvilken utsikt!

Der oppe hagla det sidelengs, men likevel var sola framme, og det var mulig å se utover bygda der nede. Jeg har vært mye på Snaukollen, som ligger lenger sør, og der ser vi både vidt og langt. Fra Bjørndalskollen kan vi ikke se Gaustadtoppen (som vi kan fra Snaukollen), men utsikten var helt fantastisk!! Selve utsiktspunktet ligger sånn til at trærne ikke sperrer for noe av sikten, og vi følte at vi var skikkelig høyt oppe, der vi sto. Uansett hvor mange, eller hvor bra bilder jeg hadde valgt å legge ved her, vil de bare være en fis i forhold til hvor flott det var å se utover. Jeg legger ved noen få likevel.

På to timer er mye gjort. IMG_20160424_172825

De sprekeste, de som trimmer ofte her, de bruker nok mye kortere tid enn oss. Vi brukte et par timers tid opp og ned igjen. Og vi var egentlig passe møre i beina, selv om det gikk i moderat tempo. Jeg kjente pulsen godt flere ganger underveis, og var både våt og varm på ryggen da vi kom opp.

 

Kopperudåsen

Denne lille åsen imponerer meg

Om du kjører langs riksveien fra Hokksund til Åmot er det sannsynlig at du ser den. Nede i dalen på venstre side ligger den som en stor, grønn hval, formet av isbre for fryktelig mange år siden. I enden av «snuta» på denne hvalen bor jeg. Så jeg kan faktisk gå rett ut fra kjøkkenet og opp på åsen.

Den har en kort, men intens stigning med en gang, og så er det svingete, varierte skogsstier utover en slak rygg. De første turene er det akkurat så man får igjen pusten etter første stigning, før man kan gå resten. (Etter hvert er det faktisk mulig å løpe utover disse stiene, selv om jeg ikke er helt der enda.) Etter en stund vil stien svinge mot høyre, og flere steder er det fint å stoppe litt for  å se utover elva. Om du skulle være ute etter bedre kondis, kan du jo bare ta en rask hoderist mot venstre mens du haster forbi utsikten. Skulle du falle for fristelsen til å stoppe opp litt, er det fortsatt håp for formkurven. For runden har holdt seg i utforhelling siden første stigning. Og før eller siden må man opp på platået igjen…

Den andre stigninga er lang, bratt og ganske utfordrende. For meg i hvert fall. Til sammenlikning greide jeg ikke å gå hele bakken opp, uten å stoppe fire ganger da jeg starta i januar. Nå har jeg gått denne runden noen få ganger, og merker tydelig forskjell. Søndag gikk jeg hele runden to ganger, i tillegg til at jeg tok en halv gang til i den bratte sistebakken. Og jeg stoppa ikke!

Jeg vet at noen gærninger driver og løper opp sånne bakker. Jeg er ikke der, for å si det sånn. Men jeg er mektig imponert over fremgangen likevel!

Det kan tenkes du har din egen runde, som er helt perfekt til trimturer. Denne er på 35-50 minutter, etter som hvilken form du er i. Mange mener at det blir ensformig med den samme turen hver gang. Jeg er både enig og uenig. Jeg syns det er flott å oppleve noe nytt, spennende med hva som kan ses og høres, sanses. Men om jeg skal måle fremgang i formen, eller om jeg bare skal kjenne at jeg har litt mose under føttene en dag det har blitt mye kontorstolrompe, da er det perfekt med denne lille turen. Noen dager trenger hodet det mer enn kroppen, faktisk.

Tips meg gjerne om flere turer som egner seg til prosjekt #sunnkropp. Jeg vet om noen, og deler gjerne. Men ønsker meg flere.


2016-01-02 14.30.24

 Disse bildene er tatt med litt over tre måneders mellomrom, og jeg må si det gikk lettere nå, enn i januar.