Så tar vi oss likegodt en tur..

Med treningsbh, joggiser og altfor kort shorts hadde jeg sikte på en mørnarbakke nedenfor hotellet.

Jeg fant den, og mens jeg dro i beina på shortsen la jeg merke til hvordan sola brøyt gjennom bladverket. En merkelig ro. Bølgesus fra barndommens skolevei, sol i nakken og litt tid til overs.

Det ble en treningstur. Men det ble mer enn det. Det ble en tur for sjela.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Mens vi sitter på gjerdet..

Jeg lurer på hvordan de har det, de som vanligvis sitter her og balanserer. Venter de på bedre tider? På underholdning? Venter de for å se om noen faller? Eller venter de, fordi de ikke helt tør å slippe seg ned, tro?

Jeg er ikke fortrolig med å sitte her. Kanten er skarpere enn jeg hadde tenkt meg, det ser lettere ut enn det er, å holde balansen sånn.  Metallet er kaldt på skinka, og henda får liksom ikke skikkelig tak, uten at jeg må krumme ryggen.

Det verste med å sitte sånn, på vent, er å vite at det er ingenting jeg kan hjelpe til med der nede nå. Alt jeg kan gjøre er å prøve å holde meg sittende på vaggelen, uten å flakse for å holde meg oppe.

Det er tusen ting jeg kunne tatt tak i her oppe, på gjerdet. Tanker jeg kunne tenkt ferdig, planer jeg kunne lagt. Ideer jeg kunne jobbet med. Vurderinger jeg kunne gjort. Men alt jeg klarer, er å sitte helt stille og vente.

Vente på bedre tider.

JA, jeg tror det er det de vanligvis gjør. De som har det for vane, å sitte sånn. De venter rett og slett på bedre tider.

IMG_20160726_215856

 

 

Akkurat nå.

Jeg vet det kommer tyngre dager.

Men om jeg kjenner etter, dette ene, lille øyeblikket.. Når sola varmer i nakken, og noen har husket på kaffe til meg også.. Da er det mulig å glemme alle plikter og bekymringer for en stund.

20160902_110320

Det er lov å sukke tilfreds, smile utover vannet, kikke litt på et konglefrø og vite at livet er akkurat sånn. Akkurat nå.

Arbeidsdagene blir fort nok lange og mørke. Med rettebunker, hastemøter, kjøkkentjeneste og kaffegrut.

God helg!

Jeg – en mobber

Vi definerer nulltoleranse i disse dagene før elevene dukker opp på skolen. Nulltoleranse for mobbing, erting, plaging, krenkende oppførsel.. Vi definerer hva som er krenkende, og vi har felles handlingsplan mot mobbing. Fenomenet kommer sterkt fram i bevisstheten min og pirker i profesjon, hukommelse og samvittighet.

Vil du høre min historie?

Jeg hadde en spesiell barndom, som så mange andre. Jeg var spesiell, ikke nødvendigvis på den bra måten. Men jeg skilte meg ut allerede den gangen vi gikk Seksern på Torvbråten. Såpass at de større gutta syns det var passende å bruke meg når de skulle trene på kryning, luenapping, sekkerøsk og sånne ting. Dette forteller jeg ikke for å få sympati, fordi det var aldri i mitt hovedfokus. Jeg unngikk selvsagt de gutta så sant jeg kunne, for de var noen skikkelige bøller. Men dagene kom og gikk uten at jeg hadde lyst til å dø av den grunn. Kanskje jeg rett og slett likte oppmerksomheten jeg  fikk?

På den neste skolen min ble jeg sjelden plaget på samme måte. Jovisst hendte det Gjertsengutta skøyt etter meg med luftgevær, men de fortalte at jeg ikke kunne dø av det, så jeg trengte ikke å være redd. Og klassefestene glemte man å invitere meg til, men sånt skjer jo. Jeg oppførte meg som sagt annerledes enn de andre, og  var ikke lett å forstå seg på, for de andre ungene.

Den eneste gangen jeg var virkelig redd, var da «Kisen», Dokken og noen av de andre eldre gutta kastet meg ut i fjorden fra steinbrygga i Hyggen, for jeg var ikke så god til å svømme. Jeg trodde de kom til å droppe det, siden jeg tviholdt meg fast i sykkelen, men så heiv de meg uti mens jeg satt på den, likevel. Da ble jeg redd, redd for å drukne. Jeg slo meg litt på svaberga før jeg traff vannet, men noen hjalp meg med å få opp sykkelen igjen.

Jeg var veldig klar over at det var min egen feil at jeg kom opp i sånne uheldige situasjoner, for jeg oppsøkte jo disse folka! Jeg syns det var spennende å høre dem snakke med hverandre, spille musikk og erte hverandre. Og jeg hang rundt dem som ei flue. Vi vet alle hvor irriterende det kan være med fluer, ikke sant?

Med dette bakteppet begynte jeg på ungdomsskolen i Skotselv. Ikke akkurat sosialisert, og fortsatt litt rar både utenpå og inni.

Likevel kom den ene etter den andre bort til meg for å bli kjent, og jeg fikk venner. Venner som faktisk ønsket å være sammen med meg, og som så ut til å godta meg som jeg var. Jeg følte meg populær og morsom. Og jeg nøt det, på skikkelig Fjortisvis, med stappfull Pusurbok, hvit lebestift, reggis, «Ti i Skuddet» og permanentkrøller i hockeysveisen.

I slutten av andre året på ungdomsskolen begynte det ei ny jente i klassen. Alle var spente på hvordan hun var. Hun het Lindy.

Hu var pen. Faktisk dritpen.

Alle gutta våknet til liv rundt meg. Jeg nøt ikke lenger nyhetens interesse, de fleste var blitt vant til meg, og jeg fikk panikk. Livredd for å miste min kvaklete og ganske nyrike status i flokken, satte jeg inn alle mine ressurser på å bli kvitt trusselen. Hun måtte bort. Fjernes, fryses ut, juges om. Hva som helst, så lenge jeg fortsatt kunne sole meg i noe av stråleglansen fra før hun dukket opp.

fortsettelse følger i morgen, nå må jeg ha en pause.

 

 

I samme båt

Disse to, mine læremestere og lærlinger i livet.

De er som andre brødre, stort sett uenige om det meste. Det er ikke mye de unner hverandre til hverdags, og det flyr en del gjennom lufta under diskusjonene.

Men de har en ting til felles, som gjør at de innimellom står sammen som en enhet: Mamma. Dette lurvelevenet som elsker dem høyere enn alt, som kjører feil vei med bilen på ferie, som planlegger og bommer, som maser for å ha dem med på trening, som bryr seg med alt og ingenting.

De skjønte, da vi var på ferie, at de like godt kunne stupe inn i uka med en noenlunde positiv innstilling. Og de var med på ikke mindre enn fem kunstutstillinger og to gåturer. Begge forsto at feriebudsjettet var i laveste laget, så det ble ingen sure miner for alt vi ikke kjøpte.

Og det beste av alt, de kranglet nesten aldri.

IMG_20160728_172317

Sakteferie

Jeg ønsker meg mer sakteferie.

Sånne dager der ingenting skal pakkes eller huskes. Der den største frustrasjonen er at vepsen stadig flyr innom kjøkkenet fordi døra står åpen og det er sol på verandaen.

IMG_20160803_113626-EFFECTSDen ferien som kan foregå i en gammel campingstol med et ukeblad på fanget, koppen på bordet ved siden av og med utsikt til et av sommerens vakreste eventyr: de fylte valmuene som står i blomst.

Naboen stikker hodet ut, slår av en liten prat og lukker seg inn igjen. Lenge nok til å være hyggelig, og kort nok til fortsatt å være hyggelig. Vinn-vinn. Om ikke lenge starter en gressklipper, det er best å passe på nå mens sola enda står på. Disse dagene har gitt begrepet lokale regnbyger nytt liv.

Å lese ferdig et helt blad, slik at det blir liggende åpent for vinden til å leke med. Ha på morgenkåpe og morgenhår og kjenne at det var riktig trivelig å rusle bort til Nabofrua sent i går kveld for et par glass og litt skravling. Kjenne at de par glassa ble litt i overkant, men at det ikke er så farlig. For bilen skal ikke kjøres enda, og det er fri noen dager til.

Vi kan alltids rekke noe av det vi skulle få ferdig i løpet av ferien.

I morgen.

 

Elefantører og snabel til dessert

Fordi jeg er et Ja-takk-menneske får jeg stadig nye bonuser. Se denne dialogen over telefon, mellom Kaptein Blikk og meg omtrent kl 15.30:

J: Hei, jeg kan lage middag nå, er dere sultne? Jeg er kjempesulten!

KB: Nei, ikke enda. Vi er hos Gunnar og får vaffel og kaffe. Kan ikke du ta deg en shake så lenge, så spiser vi litt senere?

(i bakgrunnen:) Det er vaffel og kaffe til deg også!

J: Ja takk, jeg kommer!

Det var vare å riste seg litt mat så lenge, og ta beina fatt. IMG_20160802_164131Jeg ante rørte bringebær til vaflene, og dro på litt ekstra for at det ikke skulle være tomt da jeg kom fram. Jeg hadde helt rett. Det var ville bringebær, og jeg tok meg god tid til påfyll og skravling. Da jeg skulle gå lurte Gunnar på om jeg ville ha litt rabarbra. Og hva skal man si, om man er et Ja-takk-menneske? rabarbraplanteJeg lurte litt på det med rabarbra etter st.Hans, men det var visst ikke noe problem med den lille rabarbraen der. Så da ble det rabarbra. Igjen ble jeg minnet på barndommens leker i mormors rabarbra, der vi lagde elefantører av bladene og snabel av stilkene. Vi fikk en kopp med sukker til å duppe stilkene i, for dette var mange år før sukker var farlig.

rabarbrastilkerHjemme igjen fant jeg ut at jeg har fått stikkelsbær på buska mi! Sånne røde, søte stikkelsbær. Jeg plukka så mange jeg klarte uten å blø. Så rota jeg fram en pose med frosne solbær fra i fjor, og bestemte meg for å lage dessert med dagens samling. Bestemor Wernersen pleide å lage rødgrøt, og jeg mente å huske sånn cirka hvordan hun gjorde det. Hun putta frukt eller bær oppi en trekanta kjele sammen med vann og sukker, og så lot hun det koke. Hun lagde en slags suppe av potetmel og kaldt vann, som hun vispet inn når det hadde kokt lenge. Jeg greide nesten det samme, men jeg har bare runde kjeler. IMG_20160802_183330Desserten fikk en herlig farge, og jeg fikk Kaptein til å kjøpe med seg vaniljeis. Jeg må si det så såpass godt ut, at jeg valgte å ta bildet først, i tilfelle det så bedre ut enn det smakte. Men jeg ble så langt fra skuffet!

IMG_20160802_173900Selve middagen ble også et stunt, for jeg brukte biola, chili og sukker til å vende råkost i. Nå kom jeg til det, at jeg kunne droppa sukkeret, dratt på med litt mer chili og kanskje en klype salt. Men det var ganske godt likevel, til grilla laks.

 

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Yogainspirasjon

Noe av det beste med ferie er tiden til å lese et nytt blad fra første til siste side, uten andre avbrudd enn å skifte sittestilling.

Jeg abonnerer på iForm, har gjort det siden januar, men rekker sjelden å virkelig lese det. Jeg har faktisk ganske mange eksemplarer liggende i plasten enda, fra tidligere i vår og sommer.

Denne morgenen hadde jeg altså flaks, og det viste seg at det som lå i postkassa mi  hadde noen go’biter på lur. Det var mange oppskrifter på omeletter, og jeg har akkurat fått helt ferske egg fra en hønefyr i nærheten. Det var mye annet stas å lese om også, men det beste var nok likevel stykket om å trene yoga i naturen. Jeg ble skikkelig inspirert til å ta turen opp i skauen i kveldinga. Jeg er så glad for at jeg ble med på yogakurs i vår, det har lært meg mye om meg sjøl.

Vi kan herje, hyle, svette, presse, danse, løpe, hoppe og sprette. Hele dagen, om vi vil, og har energi nok. Men det er lite som gjenskaper balanse, som yoga.

Med ro, smil, luft og innadvendt fokus kjenner i hvert fall jeg at det setter prikken over i’en på mitt prosjekt #Sunnkropp. Det minner meg på helheten i alt jeg gjør. Viktigheten av å lytte fremfor å rope, og å lytte til kroppen.

IMG_20160801_112900-COLLAGE

Jeg har akkurat meldt meg på nytt treningssenter, først og fremst av den grunn at de har veldig bra tilbud for yogatimer. Nå viser det seg at det er en del andre tilbud der også, som gjerne finnes på litt større steder. Jeg har fått timer med Maren, som er styrkeløfter, motivator og pådriver. Hun har ferie nå, men hun etterlot meg med et program. Min oppgave er å knuse de øvelsene til hun er tilbake.

Kanskje jeg skal ta turen ned dit i dag, og gjøre en innsats? Tabataterror hos Herr og Fru Tigts etterpå, og så avslutte med yoga til kvelds?

Eller. Det ser litt mye ut. Jeg tenker det greier seg med tabata og yoga i dag, og så tar jeg heller en tur ned på Stamina i morgen formiddag.

Det var en god deal.

31. juli 1999

Så mange år har gått.

Du har hele tiden lært meg å forstå livet bedre. Med din naturlige omtanke for andre, særlig de svakeste, har jeg lært meg å se en sak fra flere sider. Du ser verdier der mange bare trekker på skuldrene. Og du er et forbilde for meg når det gjelder å vise hensyn.

Du er kritisk til autoriteter, men innfinner deg om du må. Og du kommer gjerne med andre forslag til løsninger, enn de noen allerede har bestemt. Som en tenåring vet du selvsagt det meste bedre enn oss gamle. Jeg kjenner meg igjen i så mye hos deg.

Kanskje jeg måtte bli mamma selv for å forstå noen av de tingene vi diskuterer i dag. For jeg tror du trenger å ha ansvar for egne barn for å forstå det selv.

Takk for at akkurat du kom til livet mitt den 31. juli 1999

Gratulerer med dagen!

Emil og Mikkel