Jeg – en mobber (del 2)

Jeg fortsetter på innlegget, som viste seg å bli i tøffeste laget for meg å ta i en og samme glefs.

Skotselv skole

Altså, vi fikk ei ny jente i klassen, Lindy. Tenk å hete noe sånt. Allerede der var det noe å pirke på, siden ingen hadde hørt navnet før. Linda, ok, men med Y.. Det måtte være noe muffens. Lærerne ønsket henne velkommen, og oppfordret oss til å ta godt vare på henne. Det eneste jeg tenkte på var om han jeg var forelsket i likte henne eller ikke. Han virket dessverre mer interessert enn jeg hadde håpet på, og det samme gjaldt de andre gutta i klassen.

Jeg tror det var flere enn meg med samme bekymring, og vi mobiliserte raskt. Hun sa hun trente mye, flere ganger i uka. Vi stilte kontrollspørsmål for å ta henne i løgn. Hun sa hun hadde flere klesskap fulle av klær, og vi talte hvor mange plagg hun viste seg med på skolen. En av gutta ble sammen med henne, og da var det nesten kokepunkt blant jentene. Hun var kanskje ei sånn løs ei?

Uansett hva hun sa, hva hun prøvde å gjøre, så var jeg på vakt. Hun skulle ikke bare komme her og ta seg til rette.

Jeg brukte så mye energi på henne. I etterpåklokskapens navn: tenk om noe av den energien kunne blitt brukt til å bli kjent med henne. Til å få henne til å føle seg velkommen. Til å lære noe. Men jeg fulgte henne med argusøyne, og da hun ikke lenger var sammen med han ene i klassen, var jeg sikker på at min utkårede var hennes neste offer.

Vi skulle på klassetur. Jeg var sikker på at hun kom til å legge seg etter han jeg ville ha. Og jeg lagde drama blant mine venner for å få hjelp til å holde henne på god avstand fra ham, hele dagen. Jeg fikk det som jeg ville. Jeg hang i baklommene hans hele dagen, og vi satt sammen på bussen hjem. Hun satt sannsynligvis alene et annet sted i bussen. Etterpå takket jeg  mine medsammensvorne for hjelpen til å holde henne unna.

Dette er bare litt av det jeg husker fra tiden hun gikk på skolen vår. Jeg forteller ikke mer, fordi jeg tror det ikke er nødvendig. Hensikten min er å fortelle at jeg har vært grusom mot et annet menneske. Gjentatte ganger. Og i tillegg mente jeg den gangen at jeg  var i min fulle rett!

Jeg har hatt mine runder med meg selv, og jeg skammer meg. Jeg har også prøvd å forstå hvordan dette kunne skje, hvordan jeg kunne bli så stygg mot andre mennesker.

Saken er at jeg ikke har en god forklaring. Jeg tror jeg kan ha vært på feil sted til feil tid, og at den stakkars, nydelige jenta også var det. Jeg håper det var sånn.

Jeg ønsker å tro at jeg ikke er et menneske som mobber. At jeg egentlig ikke ville handle som jeg gjorde. Men sannheten – for meg – er at hvem som helst kan bli en mobber, gitt de rette forutsetninger. Forskjellen utgjøres i hvordan den enkelte ser på seg selv, og dermed på verden rundt seg.

Jeg er veldig lei meg for hvordan jeg har vært mot Lindy, og kanskje mot andre som jeg ikke er like oppmerksom på. Og jeg er takknemlig for at jeg har mennesker rundt meg som har vært med på å bygge opp mine holdninger og min empati. Og ikke minst, mitt selvbilde.

Som lærer har jeg en mulighet til å se hva som skjer blant ungdommene. Det er ikke lett, for mye foregår i det skjulte. Men jeg har lovet meg selv at jeg skal gjøre mitt beste for å forebygge, avdekke og motarbeide mobbing, like mye som å være engasjert i fagene mine, all den tiden jeg jobber i skolen.

Av respekt for Lindy.

Og for meg selv.

I samme båt

Disse to, mine læremestere og lærlinger i livet.

De er som andre brødre, stort sett uenige om det meste. Det er ikke mye de unner hverandre til hverdags, og det flyr en del gjennom lufta under diskusjonene.

Men de har en ting til felles, som gjør at de innimellom står sammen som en enhet: Mamma. Dette lurvelevenet som elsker dem høyere enn alt, som kjører feil vei med bilen på ferie, som planlegger og bommer, som maser for å ha dem med på trening, som bryr seg med alt og ingenting.

De skjønte, da vi var på ferie, at de like godt kunne stupe inn i uka med en noenlunde positiv innstilling. Og de var med på ikke mindre enn fem kunstutstillinger og to gåturer. Begge forsto at feriebudsjettet var i laveste laget, så det ble ingen sure miner for alt vi ikke kjøpte.

Og det beste av alt, de kranglet nesten aldri.

IMG_20160728_172317

Dag 41 Mor-sønn-Yoga

Disse tenåringene er jaggu mer sporty enn oss.

I går, under en litt sen pannekakemiddag, utfordret jeg Emil Eldstemann til å bli med på yoga Work Shop etter mat. Det krevde at vi i så fall kun spiste i ti minutter, for så å skifte og hive oss i bilen. Han var fast bestemt på å bli med, enda pannekaker og bacon er det beste han får. Så vi tok strakaste vegen, og vi halset inn rett etter at alle de andre hadde plassert seg og henta utstyr.

Kanskje ikke verdens beste utgangspunkt, siden yoga er det motsatte av stress. Det merket vi sågar der vi skulle stå på ett ben, foroverbøyd, med det andre benet strakt ut bak eller opp, mens vi foldet hendene på brystet. Alle i rommet pustet rolig og kontrollert, det var stille. -Bortsett fra de små dunka hver gang en av oss to mista balansen og måtte ta nytt tak hørtes ingen ting.

Det gikk likevel bedre etter hvert, og vi ble gode og varme, begge to. Jeg var litt overrasket over Emils innsats, og enda mer overrasket over at ikke pusten hans hørtes over hele rommet. Han har jo tross alt vært tett i nesa siden han var tre. Men han var i hvert fall mer villig enn smidig. Som hver vår padleåre gjennomførte vi 85 minutter yoga, med både plogen, krigeren og barnet. (sikkert flere også, men jeg husker ikke hva alt heter)

Under avspenninga til slutt ble jeg nesten bekymra for Emil, for jeg trodde han ikke pusta. Det var så stille! Jeg slo fast for meg selv, enda jeg ikke skulle tenke en eneste tanke, at Yoga måtte være veldig bra for pusten hans. Etterpå fortalte han derimot at han hadde pusta gjennom munnen hele tiden, fordi det var umulig å få luft ellers.. Ja ja. Men han syns det var såpass interessant at han ville ta med seg noe av dette videre. Og det var til og med såpass greit, at jeg fikk lov til å fortelle på bloggen at han var med!

Og når vi først er inne på yoga…

Her er en video med ei dame som virkelig inspirerer meg! Noe så grasiøst og vakkert! Det er noe annet enn mine treningsvideoer, det!

Klikk bare på linken, så ser du henne. Dana Falsetti

Plus-Size Yogi Body-Postive InstagramPlus-Size Yogi Who Overcame Binge Eating and Depression Is Inspiring Others with Her Body-Positive InstagramYogi: Dana Falsetti

Posted by David Wolfe on 7. februar 2016

 

Dag 25 -Fit Camp er i gang!

Fat burning machines!

I dag var det startskudd for fire uker med fit camp. Jeg syns jeg har tjuvstarta litt, har liksom vært dedikert litt lenger enn et par dager nå. Nomi, min venninne fra bortimot hundre år tilbake, er med, og det er skikkelig stas!

Vi måtte gjennom testen i forkant, med doggies, knebøy og pushups. Jeg er nok dessverre der at pushups foregår på de tjue centimeterne øverst, jeg kommer ikke helt ned. Men jeg har helt strak kropp, om ikke annet. Vi skulle måle hvor mange vi klarte. Jeg måtte stoppe på 1, siden jeg ikke kom helt ned og opp igjen. Men jeg trener i trappa nesten hver dag. Jobber meg nedover, trinn for trinn, og kroppen er superstrak hele tiden, jeg lover! Innen Fit Camp er ferdig skal jeg klare ekte pushups, på gulvet!

Det er plass til flere, om det er noen som vil være med!

Det ble ikke scanning på meg i dag.

Jeg rakk det ikke, for jeg satte igang en massiv krangel med eldstemann, der jeg mista det helt på grunn av en dustemiddag. Jeg smalt i dører og ropte så høyt jeg kunne. Som om det skulle hjelpe. Saken er at jeg skulle ønske han skjønte viktigheten av å spise litt mer variert kost, kanskje noen grønnsaker, og prøve litt mer. Så jeg gikk over i urimelighetens ordbank, skjelte og smelte til klokka hadde løpt fra seg. Det var ikke bare, bare å hente seg inn etter å ha hatt lyst til å rive døra av hengslene for å kaste etter ham. Så jeg måtte se scanninga seile fra meg. Men jeg rakk trening. Og jeg ble venner med eldstemann igjen. -Etterpå, over sms.

Litt bloggstatistikk?

Innlegget fra i går, der jeg har underveisbilder, har blitt vist 1282 ganger, i skrivende stund. Ganske rart, at det er såpass mange som har sett det. Det er så gøy med tilbakemeldingene, der mange sier de kan se det jeg syns jeg merker. Jeg opplevde også, for første gang, å få en upassende kommentar, som jeg valgte å ikke publisere. Den var anonym, så jeg syns det var det beste å gjøre. Innlegget fra romjula,  det som startet hele prosjektet, er vist over 2500 ganger. Så statistisk sett er det lønnsomt å kaste klær, uansett hvordan man ser ut, om det er antall visninger man er ute etter. 😉

Nå er det en velfortjent dusj, før jeg tar kvelden. De grå hårene skal få tilbake en slags farge, om jeg gidder å styre med det i kveld. Jeg er egentlig for trøtt. Jeg husker jo hvordan det gikk forrige gang jeg farget håret på hjemmebasis.

Snakkas!

2015-10-03 19.14.05

En tenårings klage

Du skal på skolen, ja! Det sier jeg deg, at når du ligger så lenge og prater før du sovner er det ikkeno rart du våkner med vondt  i magen. Hvor mye spiste du i går, forresten? Nei, du trenger ikke svare, jeg regner med det stoppa etter brødskivene på skolen. Du spiser jo altfor ensformig…. Og sover nesten aldri. Nå er det nok med godvilje herfra.

-Ja, men, mamma.. Jeg klarer ikke å reise meg. Jeg HAR vondt  i magen. Det er sant!

Og mamma blir bare enda mer sint, og kommer med trusler om at det blir ikke noe Halloweenparty på den som ikke går på skolen, nei. Roper inn på rommet at nå kommer jeg for sent på jobben for å stå her og diskutere med deg som ikke vil på stå opp. Det er dårlig gjort, at du alltid må komme med sånt rett før jeg skal dra om morgenen!

Og mamma dundrer gjennom huset og står på sitt. Den late tenåringen skal på skolen, for han skal lære seg at man ikke kommer noen vei i livet med å syte og lure seg unna jobb. Han får heller dra hjem igjen om det viser seg at det ikke går etter en stund.


kl. 10:47 tikker det inn en sms fra en tenåring. «hjemme nå»

mamma svarer: «ok. god bedring. bra du prøvde»


 

Mamma er stolt av seg sjøl som ikke ga etter i starten, men kjenner litt på dårlig samvittighet over at han nå er hjemme. Om han snakker sant da, at han dro hjem fordi han faktisk er dårlig. Samvittigheten er ikke plagsom, og resten av dagen går fint.

Rett før avreise fra jobb kommer hun på at hun skal bestille legetime til tenåringen, for nå har det vært mye klaging i det siste. Det er nok lurt å ta en sjekk. Om ikke annet for at han skal få beskjed fra legen om hvor viktig det er med nok søvn og sunn mat. Telefonsvareren forteller når det var telefintid, og mamma er akkurat fem minutter for sent ute. Ja, ja. Da blir det i morgen, da.


 

kl. 15:30 ringer mammas mobil, i butikken på veien hjem. Det er tenåringens kjæreste som er på «sykebesøk» og forteller at han ikke klarer å reise seg fra gulvet utenfor doen. Og at han ville hun skulle ringe mamma. Han har så vondt i magen at han ikke klarer å rette seg opp, bare ligger og ynker seg på gulvet. Et tiendedels sekund er faktisk mamma mistenksom, og lurer på om dette er et pek for å understreke et poeng. Men sier ingenting, og bestemmer at det blir legevakta når hun kommer hjem. Ungdommene kommer seg i bilen, og mamma kjører. Ikke spesielt forsiktig over humpene, heller.


Oi, sann. Der ser det ut som det kommer en med blindtarmen, ja! Du klarer ikke å rette deg opp, du! Legg deg på benken her, så skal jeg kjenne litt på deg. Ja, jeg ser at beina dine følger etter opp, du har nok veldig vondt i magen. Hvor lenge har du hatt vondt?


Hvor lenge? Tja.. To, to og en halv uke, kanskje.. Nei, ikke like vondt som i dag, men nesten. Hvor det begynte? Her, rundt navlen. Og sånn opp og ned. Og nå er det egentlig over alt, jeg vet ikke lenger.


Tenåringen svarer på alle spørsmål, husker personnummeret sitt i hodet og forklarer etter beste evne. Bak ham står mamma med klump i halsen og verdens svarteste samvittighet. Tenåringen gikk de fem kilometerne for å komme seg hjem etter å ha vært innom helsesøster i forsøk på å få en paracet. Og mamma svarte: «ok. god bedring. bra du prøvde.» Ikke en gang et smilefjes. Eller stor bokstav i starten av ny setning.


Herfra går det radig.

Ingen grunn til å vente nå, kjør nedover med en gang. Kjæresten skal sitte her og bli hentet av noen andre. Dere må bare kjøre rett ned, de venter på dere i mottakelsen.

På sykehuset blir det en god del undersøkelser, en langvarig utlralyd og litt ekstra konsultasjon. For han har gått lenge med dette, og det kan være skummelt.  Det blir innleggelse og bestemt operasjon til natten for å fjerne blindtarmen. Om det er den.

Å se noen forsvinne inn i narkose. Et menneske du er glad i blir borte. Til ingenmannsland skal de, alene. Og du skal bare følges ut. Og så må du vente. Prøve å sove. Men så er det ikke lett å sove med alle tankene i veien. Legene er dyktige, de vet hva de gjør. Likevel er tvilen der. – Hva om?


Hvorfor er det sånn, at jeg ikke klarer å tro på mitt eget barn når han sier det er noe i veien? 

Jeg har bitemerker i knokene etter å ha hørt ham snakke med legene. Halsen snører seg sammen når jeg skal snakke. Og jeg må blunke flere ganger da legesekretæren sier at det er sånn vi foreldre ofte reagerer på tenåringene våre. Hun prøver å trøste, ser nok at jeg egentlig skulle ønske det var et hull i veggen jeg kunne krype inn i.


 

2015-10-28 19.44.36Det vil gå barnet mitt godt.

Jeg sender en takknemlig klem ut i verden, til alle de andre. De som har gjort jobben sin, de som har sendt gode tanker. Og til henne som tok ham på alvor og ringte til meg. Kjæresten hans.

 

 

 

 

 

Da håret betydde alt..

2015-08-17 21.52.32-1Tenk at det ikke skal mer til.

Jeg er gammel nok til å få klump i halsen av å ha balsam i håret. Tenk på det.

Det var bare å åpne korken, og så var jeg rett tilbake foran speilet hjemme på Werp. Vi hadde satt av all tiden mellom skolen og klubben for å fikse oss, planlagt hva vi skulle ha på oss, avtalt tiden med føneren (måtte avgrenses og fordeles rettferdig, fordi føneren gikk varm etter en viss tid i bruk), og vi tok opp «Ti i skuddet» fra radioen. Vi sto opp-ned for å føne inn volum, og hjalp til med Clynol eller Catzy hårspray, som egentlig bare var superlim i sprayform.

Du hadde lys hud og varme øyne, det ene øyet ditt vibrerte når du så til siden, så du fikk briller for å avstresse øyet. Briller med prismeglass og mørk blå innfatning. Håret ditt var så bløtt at det var hjelpeløst uten hårsprayen. Men mellom klissvått og ferdig stæsja var håret ditt innom en herlig fase. Jane Hellen var selve symbolet på en vellykket kveld på klubben. Den som hadde deilig lukt på håret var populær, sånn var det med den saken.

Du brukte aldri mye sminke. De gangene jeg klarte å lure deg, følte du deg ukomfortabel. Jeg ser jo nå, at du aldri trengte det heller. Det var viktigere for deg å ha kontroll på håret. Stålkontroll, faktisk.. For ingenting var overlatt til tilfeldighetene, og vi gikk ikke ut av døra før alt var helt perfekt.

Tenk om jeg hadde klart å fortelle deg den gangen, hvor vakker du var. Hvor sterk du må ha vært. Hvor mye du betydde for meg. Kanskje jeg selv ikke forsto det før mange år senere.

Og nå får en flaske balsam meg til å ønske å rope det ut, i håp om at det når fram til deg, der du er.

Jeg legger meg i kveld, med vått hår. Og puta mi vil komme til å ta imot lukta.

God natt, Annsgren