Det går litt i surr med dagene..

Jeg er en kriger!

blog_11

Fordi jeg klarte å fokusere sto jeg fjellstøtt (helt objektivt sett) på ei smal linje med armer og bein pent dandert i hver sin retning. Mestringsfølelsen var til å ta og føle på. Ikke engang en trailer kunne fått meg til å vakle. Verre vare det med Solhilsen. Det ble rett og slett litt mye å hode styr på samtidig. Neste gang, kanskje.. På et par av øvelsene var min eneste tanke at jeg hadde for korte armer, og underveis var jeg sikker på at hoftene mine kom til å falle fra hverandre.

Siden jeg har vært så raus med å dele «før»-bilder av kroppen min, og foreløpig mangler «etter»-bilder, velger jeg å gjøre motsatt med yoga-bildene. For å få litt balanse i før- og etter…

Dette bildet fant jeg på en yogaside, og  er altså en idé om hvordan jeg tenkte at jeg så ut, noe som underveis endret seg til hvordan jeg tenker at det kommer til å se ut etter hvert. Virkeligheten, altså hvordan jeg faktisk ser ut mens jeg gjør yoga nå, den har jeg ikke bilder fra. Du må rett og slett lage dine egne, med det du sitter på av informasjon og fantasi..

Uansett. Treningsformen tiltaler meg, for det kjennes ut som om kroppen min er litt takknemlig etterpå. Jeg kommer fortsatt til å trene tabata, faktisk skal jeg ha en runde tabata så fort jeg har postet dette. Jeg tror rett og slett det er en god kombinasjon!

Når det gjelder hele Prosjekt #sunnkropp kjennes det ut som om jeg er på rett vei. Det kommer ikke til å gå fort, for jeg har droppa 5:2-systemet. Men det kommer likevel til å gå bra, for jeg har også droppa å spise meg stappmett, og jeg har kutta 85% av sukkerinntaket siden desember.. I tillegg er jeg nøye med å få i meg det jeg trenger i forbindelse med treninger. Jeg bruker den shaken til Herbalife både  45 minutter før, og rett etterpå.

Det jeg merker det best på hittil, er at jeg tar trappene og småbakkene mye lettere. På de dårligste dagene har jeg nesten grua meg til å gå løs å den digre skoledøra om morgenen, etter å ha slept meg opp fra parkeringsplassen. Har vært nødt til å ta nytt tak i døra, fordi den ikke åpna seg skikkelig på første draget, liksom.. Det er ikke sånn nå.

I tillegg har jeg ikke like mange unnskyldninger for å droppe trening. Det er ikke lenge siden jeg droppa trening om det ble vanskelig å komme seg nedover. Selv om jeg gjerne tenker på å flykte etter tredje runde, har jeg nå faktisk glede av å trene i stua! Det er selvsagt skikkelig pyton å tenke på om folk går forbi og glaner inn. Men jeg er faktisk ikke så verst på å blåse vekk tanker. Og forresten har jeg persienner, som funker sånn passe.

Fjortisen mente at de digre bulkene på ryggen var blitt litt mindre, så dette går veien!

Ny bil!

2016-01-22 16.21.05

Og ja, jeg har fått meg ny bil. Samme farge, så jeg finner den igjen på parkeringsplasen. Men den er lengre, har hengerfeste, dieselmotor og oppvarmet frontrute. Den mangler forøvrig koppholder, et problem som ser ut til å forfølge meg. Kanskje det er meningen jeg ikke skal drikke kaffe i bilen, rett og slett? Jeg deler dette bildet der SuperCorsa’n står side om side med Mondeo’n. Det får meg til å tenke på gamle jegere som kjøper en valp mens den gamle jaktbikkja fortsatt lever. For så lenge det er mange kuldegrader, kan jeg fortsatt kjøre den gamle. Det skjærer seg ikke før det blir varmere i lufta, og isvullen foran grillen smelter. Så nå står den der, nedfrosset, og ser over på den nye, spreke ungvalpen med hengerfeste, nyskifta olje og høy selvtillit.

Jeg sender en og annen takknemlig tanke til alle de gangene dette lille tyttebæret har startet og gått, uansett vær. Alle de oljeskifta og vaskehallene den har måttet se langt etter. Alle de gangene den har haltet videre etter å ha punktert. Eller alle de fartshumpene den har forsert med skrekk.

Jeg skal ikke si noe mer om dette.

Annet enn at jeg kommer til å lage en advarsel på rattet i nybilen, som forteller i store bokstaver at dette vidunderet kjører på DIESEL. Jeg har alltid kjørt bensinbiler, og har ikke tenkt meg inn i statistikken over folk som.. Ja, du vet. Fyller feil.

Jeg fylte diesel i går, så jeg har klart meg så langt.

Nei, nå skal jeg jaggu dra en runde tabata på stuegulvet, før gutta er ferdig på jobb og ønsker seg fredagstaco.

Fin fredda!2016-01-22 16.39.48

 

 

 

22 år i bransjen, -ikke rart noe lekker! sa brura

2015-09-04 16.30.26En helt vanlig fredagstur til Oslo.

Som vanlig glemmer jeg hva fredager gjør med trafikkbildet rundt byene.

Som vanlig glemmer jeg at det er annerledes i byen enn det er på landet. Fredager er fulle av biler overalt, og det betyr køkjøring og tomgangstrilling. Som igjen betyr veldig, veldig høye temperaturer nede i motoren til den lille tyttebærbilen.

Jeg har selvsagt en del vannflasker liggende i bagasjerommet, sammen med trekanten, for jeg vet hvordan det går. Radiatoren tar ikke lenger til takke med en halv boks kanel. Nå er det rent vann for penga.

Turen til Oslo i dag hadde første stopp i Drammen, der jeg fylte vann mens andre fylte bensin. Haha, tenkte jeg. Vann er billigere enn bensin. Jeg vant.

Til gjengjeld måtte jeg bruke nærmere kvarteret på å åpne lokket til tanken jeg skulle fylle i, mens de hadde kjørt videre lenge før lokket var halvåpent. Det skal nemlig åpnes s…a…k…t…e…

Andre stopp ble på Skøyen, der vi måtte ta en kaffe mens vi ventet på nedkjøling. Kø innover på E18 på fredag ettermiddag liksom? Er det ikke da folk egentlig skal reise fra byen? Men for alle delers skyld. Både kaffen og selskapet var helt innafor.


 

Hvis du studerer bildet, ser du kanskje at vanntanken er den med det gule lokket. Eller. Du kan jo bare se hvilken av motordelene som er renest. Den jeg oftest gnir på.


 

I dag byttet jeg forsikringsselskap, og den snille mannen lurte på hva jeg trengte i kjørelengde. Litt vemodig kunne jeg meddele at jeg bare trengte seks tusen, for bilen har nok ikke lenge igjen. Den er både slitt og lekk. 22 år i bransjen, -ikke rart noe lekker. Som brura sa.

Jeg vurderer å foreta et barmhjertighetssalg, slik at den kanskje kan ende sine dager med æra noenlunde i behold. Og så overta en liknende sistemannsbil i påvente av bedre, styrtrike dager. Men så har jeg ikke helt hjerte til det, heller.

Nei, jeg har jo endelig lært meg hvordan jeg åpner det gule lokket skikkelig s…a…k…t…e… Og forresten har vi et godt samarbeid, SuperCorsa’n og jeg.

Jeg klager ikke, og bilen koker ikke.

Men hvor er bilen min?

Har du noen sinne vært på en lengre tur, la oss si du er med kjæresten din på middag i… Tja, for eksempel Tønsberg. Dere bestemmer av en eller annen grunn å møtes i Drammen før avreise, for å kjøre hans bil nedover.

Om du vet hvor dette innlegget kommer til å ende nå, så har du kanskje gjort samme feil selv. Og vi kan le av hverandre og tenke at… SÅ dumme går det faktisk an å bli.

Altså, vi kom fra hver vår retning i dag tidlig, møttes på Muusøya og jeg parkerte SuperCorsa’n utenfor Kiwi. Gjensynsgleden var stor, Kaptein Blikk har vært på tur i helga, og vi gledet oss til middag i Vestfold. Jeg låste alle dørene. Selvsagt. Og bagasjerommet. Så klart. Og tok med nøkkelen (klok av erfaring). Selvfølgelig.

Middagen var superhyggelig. Det var en fetter fra gammel tid, med nydelig kone og nestevoksen sønn. Vi fikk fantastisk mat, levende musikk på flere plan og Kaptein Blikk klatret både i stige og på tak. Bilturen opp og ned var som våre turer ofte er, – fylt med gode samtaler, dopauser, kaffekopp og litt varmeapparat.

Vi ble -som vanlig- litt senere enn vi hadde planlagt, og valgte derfor straka vegen hemmat der vi kjørte oppover i mørket. Det er bare det.. At straka vegen hemmat, det er der E18 går over til å bli E134, ved Drammen Sør. Og når man er midt i en samtale som krever refleksjoner i både hue’ og ræ… Da er man kanskje hjemme på parkeringsplassen, før man stiller det uunngåelige spørsmålet.

Men hvor er bilen min?

Det var bare å innse at vi hadde skravla oss forbi avkjørselen i Drammen og flisa rett hjem. Og vi som hadde tenkt å takke for en fin kveld, gå hvert til vårt og legge oss tidlig.. Vi måtte kjøre ned igjen til Drammen for å hente en ensom og forlatt Corsa på parkeringsplassen utenfor Kiwi.

Der sto den, med alle dører og vinduer forsvarlig låst og stengt. Alene.

Noen mener jeg ikke fortjener å ha bil.

Tja, jeg tror jeg lar den henge der.

Forbikjøring på ferie

Fjortisen og jeg har reist på tur. En liten leilighet i vannkanten for Stavernsjuke mamma. Og en trådløs høyttaler for musikkavhengige fjortisen. Og spotify. FTW. (som betyr noe sånt: for moro skyld). Veien til Stavern er ikke fryktelig lang, men den foregår på E18.

Heldige er vi, som kan reise ut nå, og ikke var av dem som måtte stå i kø for å komme hjem. Så vi fresa nedover i SuperCorsa’n fra forrige årtusen (stemmer, 1993-modell) og konsentrerte oss om å holde fartsgrensa. Det er ikke bare, bare. For med skeiv forstilling og en egenvilje om å dra ut til høyre, pluss jevn risting i rattet var det faktisk klin umulig å holde bilen oppe i hundre og ti. Fortsett å lese Forbikjøring på ferie

Toyota’n te Mormor!

Gutta Krutt og jeg har vært på ferie. En bitteliten uke på egenhånd i Mammas Toyota.
Tanken var nok å ta SuperCorsa’n. Rett og slett kjøre den så langt vi kom, og så ta flyet hjem.
Men min eldste sønn har et og annet fornuftig gen i seg (han begynner å likne mer og mer på sin far), så han nektet å være med på en sånn runde.
– Husk at du skal komme deg til og fra jobben etter ferien mamma. Hva skal du kjøre med da, om Opelen står igjen i et annet land?

Han hadde et poeng, rørleggersønnen. Så vi godsnakka vel og lenge med Mamma, og fikk til slutt lov til å låne hennes Toyota. Hvis jeg kunne love å .. nei, nå husker jeg ikke hva det var jeg skulle love igjen. Låse bilen? Jeg tenkte det kunne være det, så jeg låste bilen. Hele tiden.
Parkere med håndbrekk? Jeg gjorde det. Enda så flatt det var overalt der vi parkerte, både i Sverige og i Danmark.
Og så skulle jeg IKKE røre mobilen min mens jeg kjørte. Og det gjorde jeg ikke. Jeg hadde jo privatsekretær og kartleser til å fikse sånne ting.
– Jeg tror vi var innafor, hele veien, Mamma.

Se nøye på bildene, og du vil finne et blåaktig bevis på at vi hadde første natta i telt.

Eller. Natt og natt. Klokka var 03.42 da vi endelig lå inne i teltet og kunne ta dette bildet. Så, vi hadde en morgen i telt. Som ble avsluttet av stekende sol og startende trailere, etter en tre-fire timer.
Eldstemann var ikke akkurat imponert over planleggingen, da han skjønte at ingen rom var å oppdrive så sent. Uansett hvor vi kjørte, enten det var sånn eller slik, var det fullt eller stengt.

Og. Telt og telt. De som hadde brukt teltet forrige gang hadde glemt å surre inn de trådene som henger overalt for å feste teltet til bakken når det blåser som verst.. Så det tok ei stund før vi klarte å gjenkjenne tugga til å være et telt. Og enda tre kvarter å få løsnet trådene. Og da fant vi ut hvor mange plugger som egentlig manglet.. Eldstemann var nok en gang mindre imponert over at vi ikke hadde prøvd å sette det opp hjemme, før avreise. Med vind i orkan styrke, nattmørke og ukuelig pågangsmot klarte vi til slutt å sette det opp. Vi krøp inn og tok dette bildet før vi sovnet i den eneste skråbakken som var å oppdrive i hele Uddevalla-området.

Den neste natta hadde vi i et nydelig, bittelite hotell langs Strandveien mellom Helsingør og København. Vi sparte penger på å ligge alle tre på samme rom, og fikk inn ekstraseng til meg. Det ble godt og varmt den natta, med tre personer på tre kvandrat.
Hotel Villa Brinkly, et sted helt etter min smak. (Note for Captain).
Der vokste det jordbær i krukker på trammen, og det gikk marsvin i bakhagen og klipte gresset.
Og bak villaen er det en stor skog, full av digre bøketrær og annet snadder.
Men gutta forelska seg ikke like hardt i Skotterup som jeg.. Så vi dro videre.

Vi tok sikte på Tivoli i København dag tre. Og vi rakk det. Akkurat.
For vi hadde bestemt oss for å ta Danskebåten tilbake til Oslo, og hadde plutselig kort tid i Tivoli.
I det vi kom inn porten startet det å regne. Digre, våte tekopper fulle av vann plasket over oss der vi trasket gjennom parken.
– Varmt sommerregn, ikke noe problem, sa vi. Og hørte det surklet i skoa mens vi gikk.

Vi kjøpte oss sånne dritlekre regnponchoer, og det nederste bildet viser Gutta Krutt på vei opp i Himmelskipet med hver sin poncho i nydelig gult og oransje.
Jeg kom på barndommens Danmarkstur med tante og onkel, og ville ha en sånn gedigen kjærlighet på pinne fra den gangen. Den var virkelig ikke så gedigen som jeg husket, men vi kjøpte hver vår. Eller, gutta ville ha sånne smokker isteden. Og leppene våre klistret seg sammen, fingrene klistret seg til ponchoene, plastikken, håret og ellers alt vi tok i. Så jeg kan forstå hvorfor ikke tante og onkel kjøpte en til hver av ungene den gangen.

Tilbake i bilen fikk vi av oss klissvåte sko og sokker. Vi hang noen sokker i vindusklemma, og la resten i bagasjen.
Der fikk de lov til å ligge og godgjøre seg mens vi hadde en herlig tur med Danskebåten hjem.
Sjøen var både stor og frekk, så to av oss ble litt sjøsyke innimellom, men det gikk over.
Da vi skulle legge inn sakene fra taxfreen ved landgang i Oslo, kjente vi, og alle bak oss, hvor lenge de skoa og sokkene hadde ligget i bagasjen…

Så selv om jeg har holdt hva jeg lovet til Mamma angående bilen, tror jeg hun føler den har fått forringet kvalitet etter turen.. Vi prøvde å lufte godt.

Jeg håper hun ikke trenger å bruke bagasjerommet før det er litt kaldere i lufta.