Nytt angrep av terrortabata!

Etter å ha vært bortreist en uke, var det på tide å oppsøke en plen nær meg for trening i går kveld. Jeg har forstått at det er flere enn meg som får abstinenser om det går for lang tid, så jeg dro hjem til de jeg heretter vil kalle Herr og Fru Tights.

Frua i huset har jo vært med lenge nå, og er lett å dra opp. Faktisk er hun gjerne klar FØR meg. Det ekstraordinære igår, var at selveste husbonden ble med! Det tok litt tid å overbevise, og den første runden satt han bare og så på fra verandaen. Men så ble han plutselig borte, og kom tilbake i tights!

Så der var vi, tre voksne og en tenåring, som kasta oss rundt på plenen til musikk, der vi hadde både utfall og burpees og alle de andre øvelsene.  Siden jeg fortsatt ikke har funnet en annen musikk, måtte vi ha ni tabataøvelser her også. Det ble noe Herr Tights kalte MotjukkJenny. Du kan jo tenke på hvilken øvelse det var.

Vi tok planken som en bonus til slutt, men da var vi så slitne at vi klarte bare ett minutt. -Enda målet var 90 sekunder. Rart, hvor lenge et halvt minutt egentlig ER.

Jeg fikk servert en shake, før jeg dro fornøyd hjem.  Til uka blir det nye plener..

IMG_20160730_213659 (1)

 

Ambulerende tabatalag

En fiks idé

IMG_20160705_141454I formiddag følte jeg meg rastløs, ville ha med meg noen av tjuvstarterne til 24Fitcamp for å ta en runde med tabata på en eller annens plen. -Ikke min, såklart, for den har noen glemt å Fortsett å lese Ambulerende tabatalag

Det var denna sumarnatta, da..

Jeg kom sent hjem i går.

Ungen satt oppe og glante på skjermen, og jeg ville ut i skogen og opp i trærne. Interessekonflikt? ja, egentlig. Ungen snakket om Fortsett å lese Det var denna sumarnatta, da..

Det kan tenkes at du ikke ser opp til meg.

Av mange grunner. Kanskje fordi jeg er under 162 cm, kanskje fordi jeg gjør ting i livet mitt som du aldri ville gjort. Og kanskje fordi du ikke syns noe av det jeg gjør eller har gjort er en bragd. Jeg er enig med deg, uansett hvilken grunn du har. Dette innlegget er da ikke ment for deg, du kan med trygghet scrolle videre.


Men jeg har skjønt at noen av leserne mine følger meg fordi jeg får til noe spesielt.

10363531_10153935970765499_4088105035061642982_n Fortsett å lese Det kan tenkes at du ikke ser opp til meg.

Hundreogfemti, den fiksa vi bra!

For 150 dager siden startet jeg min snuoperasjon.

Jeg er ikke kjent for å gjøre noe i det skjulte, det er lite som holdes hemmelig i Hagegyngas verden. Så da jeg bestemte meg for å få en bedre helse, på skikkelig, startet jeg Prosjekt #sunnkropp. Det var store, ærlige bilder med fiskebollehud og lysegrønn underbukse over hele det store internettet. Det første innlegget ble delt i romjula, og det finner du her, (om du nettopp har ramla over denne bloggen og ikke fikk med deg hva denne sunnkroppgreia handler om.)

2Dette bildet av meg i bikini ble tatt i sommerferien.

Jeg startet ikke dette prosjektet fordi jeg syns jeg var fæl. Jeg syns fortsatt ikke jeg var fæl. Jeg ser at jeg var større, men jeg var faktisk ganske glad i kroppen min likevel. Så mitt prosjekt handler faktisk ikke om å få en fantastisk bikinikropp. Den biffen er nok spist for lenge siden, for å si det sånn.

Prosjektet mitt handler om å leve mer aktivt, kjenne at jeg orker mer, vite at kroppen tåler motstand, og å spise det jeg trenger. -Istedenfor å spise som om jeg sikrer meg mot verdenskrig og sultkatastrofe.

Og hvordan har det gått?

Jeg nevner i stikkord:

  • mer overskudd
  • mer balanse
  • bedre søvn
  • lavere hvilepuls
  • sterkere i mage, rygg, armer, bein…
  • mer spenst
  • mindre kropp (jeg har gått fra XL til M i klær)

Jeg ER mye mer aktiv enn før, og jeg liker det! Filosofien om å finne nye aktiviteter hele tiden, og bli med på alt har virket positivt på meg. Det nye er at jeg liker å trene med andre, for da kjenner jeg at jeg presser meg litt mer enn jeg tidligere har gjort (les: ikke gjort). Den pressinga er visst bra for lungene, som jo har vært et av mine virkelig svake punkter hele livet. Kondis…

Jeg spiser mindre enn før. Det var nok en del grønnsaker i kosten min tidligere også, men det var minst like mye creme fraiche som blomkål, om jeg skal være ærlig. Jeg bruker shake på ulike måter: Etter trening og istedenfor frokost eller niste. Sånn har jeg alltid ganske jevnt blodsukker.

Den bikinien på bildet kastet jeg i dag.

-Fordi den raste ned så hele rompesprekken syns da jeg karet meg opp på flåtan på Furumo. I tillegg har jeg sendt av gårde seks bæreposer med klær som ikke passer lenger, og jeg har fått sydd inn bunaden min til konfirmasjonen.

Jeg har ingen NÅ-bilder der det er lett å sammenlikne. Kanskje jeg burde ta noen, sånn at dere skjønner at jeg ikke bare ljuger om de størrelsene. Det var så viktig å få tatt disse bildene i starten, for å se forskjellen. Det ga jo motivasjon. Men etter at trening og sunnere kosthold har blitt en del av levemåten min trenger jeg ikke den type motivasjon like mye lenger.. Kroppens endringer blir som en bonus.

Velfortjent?

Er det bare bra?

De siste hundre og femti dagene har vært egosentriske, der jeg har stått i fokus for det meste av mine handlinger. Det har faktisk gått på bekostning…

Jeg har hatt litt mindre tid med Kapteinen (siden vi ikke bor sammen), mistet kontakten med en av mine aller nærmeste venner (jeg stiller ikke opp), skippa to av fotballkampene til Ungen (jeg glemte det etter min egen trening) og måttet spandere is på en klasse som ventet i overkant lenge på vurderingene sine. Blant annet.

Jeg har også vært i overkant irriterende for de som av ulike grunner ikke har gitt jernet like mye som meg, siden jeg som kjent ikke gjør NOE uten å dele det, med både blogg, sunnkroppgruppe, radio, filmer, facebookside.. Jeg blir til og med lei meg selv, i perioder. Men så er jeg så himla glad for alle dere som er med, som kommenterer, som følger med eller som faktisk deler sjøl. Det er inspirerende!

Alt i alt er det virkelig verdt det! Skroget mitt går gjennom restaurering, og jeg kjenner at alle cellene er takknemlige.

13224060_486222014903056_1973334934_oHundre og femti dager er ingenting.Egentlig.

Trur jeg tar hundre og femti til jeg, når jeg først er i gang.

Klarer jeg, så klarer du!

Blåbærdigg!

Fryseboksen skal fylles i år, sa fatter’n

-fritt etter Øystein sundes «jaktprat»


I høst plukka jeg en del blåbær, og frøs ned i poser. Til stor glede nå.

Jeg har kjøpt ferdig i butikken noen ganger, også. Blåbær er ganske billig i pris. Men jeg syns det er trivelig med blåbærtur, på så mange måter. Og disse bærene har overvintret i min fryseboks i boden.

Som jeg sikkert har nevnt tidligere, bruker jeg et måltidspulver til å erstatte noen av måltidene mine med. Når jeg bytter ut frokosten shaker jeg det bare sammen med melk (jeg bruker havremelk eller soyamelk, for magen min er ikke så glad i vanlig melk)

Når jeg har lyst på noe mer, noe som er ekstra godt, eller at jeg føler meg litt ekstra sugen, da drar jeg frem den o store stavmikseren.

IMG_20160522_160623Innertier en solfylt ettermiddag: blåbærsorbet, som faktisk er et måltid!

  • en eller to håndfuller frosne blåbær (ettersom du vil spise med skje eller sugerør)
  • tre måleskjeer Herbalife måltidspulver (tropisk, vanilje, jordbær er gode. Jeg foretrekker tropisk)
  • en skje proteinpulver
  • litt vann eller eplejuice (skje eller sugerør, bestem sjøl)

Bruk stavmikseren til det blir glatt og fint. Jeg er ikke så god på dette, så det spruter litt over hele kjøkkenet. Men har lært meg en teknikk som holder mesteparten nedi beholderen. Og jeg har forkle.

Denne har jeg prøvd både som sorbet med skje, og som smoothie med litt stort sugerør.

Jeg digger den!

Det beste er at jeg kan være trygg på at jeg får i meg de næringsstoffene jeg trenger, selv om det føles som å ta en is på verandaen.

Åmot – Drammen: ni timer!

Klin gærne?

IMG_20160521_100236

Nei, det er ikke sikkert. På Facebook fikk jeg en invitasjon til å være med og gå fra Nygårdshøgda til Spiraltoppen, gjennom Finnemarka. Jeg har alltid vært fascinert av de store skogene bak åsen, selv om jeg ofte har gått kortere turer. De har helst hatt utgangspunkt fra Knivedalen eller Fjerdingstad, siden det ligger nærmere hjemme. Men denne gangen var det altså en gjeng damer som hadde bestemt seg for å ta turen fra Åmot, innover og gjennom disse skogene, og jeg skulle være med. Helt til Drammen.

Snapchat-1411128906803463788Siden jeg ikke har gått denne turen før, var jeg ganske grønn i pakkinga. Men jeg har en god, lett Berganssekk med skikkelig støtte i hoftene og justeringer over alt. Oppi der putta jeg tørre trøyer, håndkle, tørre sokker, kniv, førstehjelppakke i miniformat, noen proteinbarer og måltidsbarer fra Herbalife, bankkort, solbriller, bøff, Mariusgenser og en full vannflaske. I tillegg hadde jeg med en shake som jeg bare kunne fylle vann i, når jeg kom til en bekk. Jeg var i ferd med å pakke ned et par ekstra joggesko, men så ringte alarmen på mobilen, og jeg heiv meg i bilen. Jeg ville nødig være sistemann som kom.

Jeg var kanskje ikke sistemann, det var mange biler der. Men jeg forsto raskt at de hadde tenkt lenger enn meg. Jeg kjørte opp selv, mens alle de andre bilene forsvant ned igjen. Det slo meg at jeg ikke hadde sjekket hvordan jeg skulle få hentet bilen igjen. Nå er heldigvis Kaptein veldig grei, så det ble ikke et stort problem. Jeg parkerte og ferdig med det.

IMG_20160521_092335 IMG_20160521_092345

 

De bena, de bena

Alle disse optimistiske føttene var klare for en lengre tur. Dette er fra Knivesetra, altså veldig tidlig på turen. Vi var fortsatt der at vi tråkket forsiktig i myrområder, fordi vi trodde vi skulle holde oss tørrskodde. Ah, hvilke illusjoner som skulle briste.

Solstrålene var vennlige, vi hilste pent og smilte til de vi ikke hadde møtt før, og det ble selvsagt fotografert over en lav joggesko. Jeg fikk til og med en pose langs veggen!

IMG_20160521_092212


Vi fant de som lager blåmerker i skogen!

IMG_20160521_145312Og nei, jeg mener ikke sånne vonde blåmerker. Men vi møtte en hyggelig mann med malekost i den ene hånda og et lite malingsspann i den andre. Han malte trestammer lyseblå. Bak han kom ei langbeint, blid dame med hekksaks. Hun ryddet unna kvister som hang helt innpå stien. Vi hadde nettopp snakket om hvor bra det var at noen tar jobben med å merke løypene, så sånne som oss ikke går seg helt vill.. Og der kom de altså traskende! Vi fikk lov til å ta bilder av dem, så nå får hele verden se de som lager blåmerker i skogen.

Det er jo frivillige som gjør dette for Turistforeningen, og de fortalte at de akkurat hadde restaurert ei gammel tømmerhytte som skal åpnes i Lier. Jeg fulgte som vanlig ikke med på ALT som ble sagt, så det kan tenkes jeg blander sammen noe her. Men at det var fine folk vi møtte, DET er i alle fall ikke oppe til diskusjon.


Knær til besvær

Her kunne Nrk gjort skikkelig sakte-TV!

Det var sagt at noen hadde gått turen på under fem-og-en-halv time. Derfor hadde jeg en tanke om at det var mulig å få til på sju-åtte timer. Men underveis dukket det fram kneskader hos to av damene våre. Det gjorde at vi etter hvert delte oss i to grupper, og jeg ble med i den bakerste. Det var ekstra hyggelig når vi traff på folk, og vi lo og gråt ettersom hva som var mest passende der og da. I de bratteste nedoverbakkene tror jeg det var noen som skulle ønske de kunne byttet ut knærne sine med hva som helst. Jeg følte meg i uforskammet god form, men kjente heldigvis at det begynte å komme blemmer under hælene etter å ha gått lenge nok i våte joggesko. Og da det begynte å bli kaldt regn ønsket jeg nok at jeg hadde puttet de tørre joggeskoene oppi sekken, og at jeg hadde tatt med meg en regntett jakke.

Vi klarte faktisk å gå litt feil mot slutten, enda de andre hadde tegnet piler i stien foran oss. Vi var nokså tåkete i blikket etter hvert som timene gikk. To damer baklengs ned bakkene, vi tre andre lette etter riktig sti. Det endte med at tre ble hentet i Underlia og kjørt direkte til Mirawa, fordi noen av knærne ikke tålte mer. Og vi to som var igjen tumlet oss innpå sikksakkstien, og rakk akkurat Åspaviljongen før den stengte klokka seks. Nesten som den gamle barneboka om ti små indianerbarn.

Ved Åspaviljongen ventet vi på den første gjengen, de som hadde kommet seg til Spiraltoppen, og sammen trasket vi ned til Mirawa.

Maten smakte fortreffelig!

 



Her kommer et lite galleri fra turen.

Loff og bakketrening

Hva vi gjør før Søtnemai..

Jeg vet det er mange ting å gjøre før nasjonaldagen. Men her i huset er det færre forberedelser enn før. Ingen av ungene går i barnetoget lenger, og dugnadsjobbinga på skolen er over. Den berømte bunadskjorta skal ikke strykes, av den fantastiske grunn at bunaden er hos sydame Lene for å bli MINDRE!

Hagen blir grønn og fin av seg selv til den store dagen. Så hva driver jeg med, bortsett fra å vurdere elevtekster?

Jeg har langhelg med tenåringene. Vi har lange frokoster med loff og nugatti, og sene kvelder med lys og musikk. Det har blitt en del taco og grilling disse dagene, og mer skal det bli. Tenåringene har skrudd sammen fire skoskap og et langskap til badet, sånn at jeg har noe å putte saker og ting i. Nå har jeg ingen unnskyldning for kaoset i gangen eller på badet lenger…

13224060_486222014903056_1973334934_oVi har vært på toppen av Vikersundbakken!

Det var like grusomt i magen og beina når jeg var på det bratteste denne gangen, men jeg tror jeg gikk selve trappa på kortere tid enn første gangen. Det svei godt i låra da vi var oppe, for å være ærlig.

Det å vinne over egen redsel, kjenne at jeg overlever, det er verdt maxpuls og dødsangst underveis. Jeg blir fortsatt voldsomt andpusten, det skal en del til å rette opp min skakkjørte kondis. Men jeg er på god vei. Jeg rakk faktisk å få melkesyre i låra før det svei under tenna denne gangen..

På vei ned fant vi på noe snedig.

Karianne filma, mens jeg løp baklengs ned bakken. Så spilte vi av videoen baklengs etterpå, og VOILA!

Det kan se ut som om jeg faktisk løper oppover bakken. Blir ikke akkurat bedre form, men det var gøy å prøve!

 

I dag blir det bakketrening uten juks.

Jeg komme sikkert til å angre hele veien, men jeg har meldt meg på til kveldens bakkeløpstrening med Salto.. Vi skal møte opp ved Ullern i Hokksund, og det blir blodsmak opp åsen.

Jammen bra jeg hadde nugatti til frokost.

Jeg har laget meg en energibombe av frosne blåbær og vaniljeshake som skal drikkes tre kvarter før treninga. Jeg satser på at det gir meg det lille ekstra (eller i mitt tilfelle DET STORE EKSTRA) som er nødvendig for å knuse bakkene.

Jeg fant noen (!) pulsklokker under ryddinga her, så om jeg får en av dem til å virke blir det mulig å måle tid, puls og sånt. Jeg vet ærlig talt ikke hva man pleier å måle med sånne klokker, men jeg syns det SER kult ut.

Vel, det var alt. For nå.

Ta Taaah