Sommertradisjon

Jeg tror det er tiende året vi har vært her nede, med ulike innkvarteringer. Gutta Krutt er fortsatt på ønskelista mi over reisefølge, selv om de begynner å syns det er lenge med ei hel uke..

1625785_123066155498_3206934_nJeg fant et gammelt bilde fra 2009, der vi venter på båten fra Helgeroa til Langesund. Med is fiksa vi det meste den gangen, og gutta var fornøyd om det var strand der.

Artig å se, at vi fortsatt driver med det der. Tar båten til Langesund. Hver sommer.

Og vi spiller fortsatt Øystein Sunde i bilen på vei nedover til Stavern, den første feriedagen. I god tradisjon ankommer vi gjerne dag 1 altfor sent, så også dette året. Klokka var over midnatt før vi parkerte utenfor bryggerhuset vi bor i denne gangen.

13833056_1586908331609882_1734017552_oBildet fra dagens Helgeroa, der vi skal på båten til Langesund, har et litt annet fokus. Det var ikke is som sto først på ønskelista i dag, men heller om det var wifi i nærheten.

Vi satt oss foran på dekk for å få sol. Det var kraftig vind, så vi fikk noen gode dusjer med saltvann over oss! Vi ble selvsagt søkk våte, alle tre. Men sola varma litt, og vinden blåste det meste tørt igjen. Flatern, så fint det er innover mot Langesund, altså! Noen steder er det så smalt at det kjennes ut som om vi kan ta på bergveggene på hver side av båten.

IMG_20160726_173402I Langesund viste det seg, som det har gjort flere år tidligere (egentlig er det sjeldent motsatt) at butikkene stengte  da vi kom. Vi dro liksom med en litt sen båt inn dit, så da rakk vi ikke å bruke penger på shopping. Heldigvis.

Men vi spiste på Papas Pizzeria, og det ble Calzone på gutta og Papas Spesial på meg. Hurra! Det var nesten som en Calzone, men med bolognese og parmesan.. Jeg hadde tenkt å ta bilde av den, men den var for god, så jeg rakk ikke.

13843382_1586908274943221_2023492137_oModer’n, ropte Mikkel. Se der, du har din egen båt!

Så da ble det litt modelljobbing foran den båten.

Og sånn går no dagan.

 

 

 

 

Og skål for deg, kjære Jane!

 

Advarsel: Det er fare for at dette innlegget blir lengre enn den vanlige turen på do, så med mindre du liker å lufttørke bør du spare det til senere eller hoppe over å lese.

Fortsett å lese Og skål for deg, kjære Jane!

To mat or no to mat

Lukta av en solvarm sensommer ligger på fingertuppene mine, jeg har akkurat vært ute og strøket over bladene på tomatplanta. Fortsett å lese To mat or no to mat

Det gynger i knærne mine

Kaptein Blikk og jeg har vært på de tusen sjøers hav, på bøljan blå, i samme båt, på gyngende grunn, i åpent farvann og dratt te sjøss.

Kjærestetur med soveposer og kjølebag, solbriller, cashewnøtter, godvilje og feriedager.

Vi følger en helt spesiell tidsregning, han og jeg. Den går ut på at vi kunne tenke oss å dra ut på morgenen, og først sitter i båten godt etter middagstider. Det er bare sånn det blir. Ingen å skylde på, ingen av oss i hvert fall.
Siden snekka har en toppfart på 7 knop, regner vi ikke så lange etapper per dag. Vi innså tidlig at den første dagen ville få oss til Holmsbu, og siktet oss godt inn.

På tur ut, rett uti Drammensfjorden så Kapteinen noe som lå og duppa i vannskorpa. Det viste seg å være en kabelsnelle av tre. Han mente den ikke burde ligge i vannet, fordi en hurtigbåt kunne kræsje i den.

Jeg er jo alltid snusfornuftig.
Så jeg mente at den var for tung til å ha ombord i båten, og at det ville være farlig å prøve. Jeg mente båten ville kantre, og at vi heller skulle ringe båtpolitiet.
Men Kaptein Blikk er den staeste mannen jeg kjenner. Og denne kvelden var han kanskje også den sterkeste mannen jeg kjenner. For han lempa og sleit, og plutselig hadde vi båten full av en stor, rund ting.

Visst er snekka stor og romslig, på en måte. Men det er grenser for hva man får plass til på gulvet (heter det gulvet på båt?) bak motorkassa.
Så med litt godvilje kunne vi bruke det som bord, og heller bruke sittebenkene til å gå på. For på gulvet var det ikke mange ledige centimetere.

Vi ankom gjestehavna i Holmsbu litt før halv ti på kvelden, og var skrubbsultne. Vi klarte, fordi vi har en del flaks, å få den siste gjesteplassen, og vi rakk akkurat å bestille middag før kjøkkenet stengte.

Oppi handlenettet jeg hadde pakket klærne mine var det to kjoler, seks singleter, fire truser, badetøy, en bukse og tre par sokker. Legg merke til at det ikke står noen ting om genser eller jakke der. Joa, jeg hadde med en skaugenser, type hjemmestrikka med kvisthull og sjarm. Men alle som har vært i Holmsbu en sommerkveld vet bedre enn å dukke opp med noe sånt på seg.

Så Kaptein Blikk fikk god anledning til å vise seg som den gentleman han er. Med armen rundt meg
fikset han pledd og terassevarmer, og jeg kunne sitte med min tynne kjole og se vakker ut.
Jeg hadde til og med på meg mascara og parfyme.

Natta i båt bød egentlig på litt utfordringer. Vi tenkte det egentlig ikke var nødvendig å rydde unna inne i det lille rommet, så vi la oss på hver vår benk ute i båten.
Ingen av oss sov noe særlig den natta. Kapteinens sovepose var for trang og min pute var et bretta pledd. Men vi skal ha for forsøket.

Med poser under øynene og ømme ledd og muskler gikk vi heller løs på neste dag.
Da fikk vi leid sykler i havna, og tok oss en tur inn på eldgamle trakter.
Rødtangen Camping lå der, akkurat som den gjorde for noen og tjue år siden. Vi syklet ned til stranda, og la oss litt på de varme svaberga. Det var nesten bedre å ligge der enn på benkene i båten.

Tenk at vi var her for nesten tretti år siden. Som tenåringer hang vi i samme vennegjeng, med alt som følger med. Lite visste vi den gangen, om at vi skulle ligge her nå, som kjærester.
Vi sykla også nedom brygga, og så at det gamle Rødtangen Bad var borte. Brent. Det var bare gjerdet som sto igjen.
Litt trist. Men sånn er det jo. Ting er ting, og ting blir innimellom borte. Vi hadde mange artige historier fra stedet, det får holde.

Jeg så flere små hus jeg forelsket meg i.
Tydelige små drømmefrø la seg til å spire inni meg.
Jeg har lært meg å gi drømmefrø litt vann i ny og ne, for man vet aldri.

Den andre natta var bedre. Vi rydda plass inne i rommet under dekk, og la benkemadrassene der. Med soveposene oppå oss istedenfor rundt oss hadde vi en tilnærmet god natts søvn.
Men dag tre var kald og vindfull. Det ble litt sånn glaning på kunst og kunst og kunst, og jeg så et lite hus til salgs.
Vi fant ut at det lureste var å dra oppover igjen.

Utpå blåste det skikkelig opp, og det var helt ok å holde seg fast i ripa.
Det var et par ganger utenfor Jerdal, at bølgene bakfra nesten tok oss igjen og ville legge seg innpå båten. Men Kaptein Blikk styrte skuta med øyne i nakken og henda på roret.
Og før vi var i Drammen var det egentlig ganske rolig igjen.

Den fantastiske kabelsnella vi fant i fjorden står nå stolt på kjøkkenverandaen min, som bord til krydderurter, blomkarse og ringblomst. Jeg liker å si at Kapteinen henta det bordet i fjorden til meg.
Men vi vet jo hvordan det egentlig henger sammen.

 

 

OM Å LA FLUA LANDE.. -Og myggen stikke.

Jeg lar blikket vandre sakte uten mål og mening. Det lander selvsagt på bekkeglitteret like ved meg. Lyden er balsam, vannet triller lykkepiller over de små steinene. Goretexen skulle hatt en runde med impregnering, men sola skinner så godt og varmer de våte tærne inni støvlene.
 
Det er bare å trekke pusten helt ned i dypet av magen. Jeg fyller lungene til de nesten sprekker, og registrerer samtidig nok knott i munnhulen til neste måltid. Kaptein Blikk ser bort mot meg, og jeg sender et salig smil tilbake. Med knottlik og gress mellom tenna er jeg sannsynligvis den lekreste dama han kommer til å se i dag. Og det er greit. Seksåringen har oppdaget en øyenstikker som ligger på ryggen. Alles oppmerksomhet holder seg der en stund.
 
Vi har sett lavskriker, hule trestammer og moltekart. Og vi har plumpa i vannet, blitt kilt med myrull og strå, og vi har spist niste med syltetøy. Et øyeblikk fulgte vi en humle på sin blomst-til-blomst-runde, mens sola stekte oss på ryggen. Da er det kort vei mellom hjerter og smil.
 
Seksåringen har lært seg hvordan han kan tenne bål til vinteren ved å finne tørrgran og bjørkenever. Og han har studert omtrent tjue typer lav og mose, derav både trollskjegg og alvebeger. Det er lett å forstå hvordan de norske folkeeventyrene ble tryllet frem i skumringen, den gang vi ikke hadde Youtube eller Instagram til å sørge for underholdningen. Jeg kjenner små og store fortellinger dukke opp i fantasien. Noen egner seg for barn, andre ikke. Omtrent som Youtube, altså. Bare uavhengig av strøm og nettilgang.
 
Det er foreløpig for tidlig å finne noe modent her oppe. Blåbæra er grønn, molta er rød og tyttebæra er blomst. Men det lover godt. Vi skal ha for at vi har tatt med både bærbøtter og den gamle, lysegrønne bærpelleren etter pappa. Blant alle barndomsminner jeg har, og alle saker og ting jeg har arvet etter pappa, er nok den bærpelleren av de kjæreste. 
 
Nei vel, så var han ikke en friluftsmann med samekniv og kajakk. Han hadde hustelt, fiskestang og teppeposer, campingstol og trekkspell, og vi sov på oppblåsbare gummimadrasser. Men han pelte bær, og han fikk fisk. Han satte seg ikke over en liggende trestamme når det var den tida på dagen, men han bygget en utedo så fluene skulle få et sted å sitte, under tak, når det regnet.
 
Og han lot flua lande. Han hadde da saktens tid til det. Rundt teltet lå det en liten røykstripe. Det var myggspiralen og Rødmixen. På campingbordet sto det kaffe med sukkerbiter på dagtid, og en øl eller dram sånn litt utpå. Noen ville kanskje trodd trekkspellet skremte vekk myggen. Men myggen er sosiale vesener, og passer på å sette seg der folk har det trivelig. Om du hører riktig godt etter, får du kanskje også med deg at myggen gjerne synger med. Den er en slags ultrasopran, og synger for det meste mmmmiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii. Når den stopper for å ta seg en pause klapper folk, og sånn er det med den saken.
 
Jeg kan en hemmelighet om sommerferiedager. Og jeg deler den gjerne. Hemmeligheten er å kjenne at du har tid til å la myggen stikke deg. Og så bruke noen dager på å klø litt på det. Til det svir.
 

 

God ferie!

Toyota’n te Mormor!

Gutta Krutt og jeg har vært på ferie. En bitteliten uke på egenhånd i Mammas Toyota.
Tanken var nok å ta SuperCorsa’n. Rett og slett kjøre den så langt vi kom, og så ta flyet hjem.
Men min eldste sønn har et og annet fornuftig gen i seg (han begynner å likne mer og mer på sin far), så han nektet å være med på en sånn runde.
– Husk at du skal komme deg til og fra jobben etter ferien mamma. Hva skal du kjøre med da, om Opelen står igjen i et annet land?

Han hadde et poeng, rørleggersønnen. Så vi godsnakka vel og lenge med Mamma, og fikk til slutt lov til å låne hennes Toyota. Hvis jeg kunne love å .. nei, nå husker jeg ikke hva det var jeg skulle love igjen. Låse bilen? Jeg tenkte det kunne være det, så jeg låste bilen. Hele tiden.
Parkere med håndbrekk? Jeg gjorde det. Enda så flatt det var overalt der vi parkerte, både i Sverige og i Danmark.
Og så skulle jeg IKKE røre mobilen min mens jeg kjørte. Og det gjorde jeg ikke. Jeg hadde jo privatsekretær og kartleser til å fikse sånne ting.
– Jeg tror vi var innafor, hele veien, Mamma.

Se nøye på bildene, og du vil finne et blåaktig bevis på at vi hadde første natta i telt.

Eller. Natt og natt. Klokka var 03.42 da vi endelig lå inne i teltet og kunne ta dette bildet. Så, vi hadde en morgen i telt. Som ble avsluttet av stekende sol og startende trailere, etter en tre-fire timer.
Eldstemann var ikke akkurat imponert over planleggingen, da han skjønte at ingen rom var å oppdrive så sent. Uansett hvor vi kjørte, enten det var sånn eller slik, var det fullt eller stengt.

Og. Telt og telt. De som hadde brukt teltet forrige gang hadde glemt å surre inn de trådene som henger overalt for å feste teltet til bakken når det blåser som verst.. Så det tok ei stund før vi klarte å gjenkjenne tugga til å være et telt. Og enda tre kvarter å få løsnet trådene. Og da fant vi ut hvor mange plugger som egentlig manglet.. Eldstemann var nok en gang mindre imponert over at vi ikke hadde prøvd å sette det opp hjemme, før avreise. Med vind i orkan styrke, nattmørke og ukuelig pågangsmot klarte vi til slutt å sette det opp. Vi krøp inn og tok dette bildet før vi sovnet i den eneste skråbakken som var å oppdrive i hele Uddevalla-området.

Den neste natta hadde vi i et nydelig, bittelite hotell langs Strandveien mellom Helsingør og København. Vi sparte penger på å ligge alle tre på samme rom, og fikk inn ekstraseng til meg. Det ble godt og varmt den natta, med tre personer på tre kvandrat.
Hotel Villa Brinkly, et sted helt etter min smak. (Note for Captain).
Der vokste det jordbær i krukker på trammen, og det gikk marsvin i bakhagen og klipte gresset.
Og bak villaen er det en stor skog, full av digre bøketrær og annet snadder.
Men gutta forelska seg ikke like hardt i Skotterup som jeg.. Så vi dro videre.

Vi tok sikte på Tivoli i København dag tre. Og vi rakk det. Akkurat.
For vi hadde bestemt oss for å ta Danskebåten tilbake til Oslo, og hadde plutselig kort tid i Tivoli.
I det vi kom inn porten startet det å regne. Digre, våte tekopper fulle av vann plasket over oss der vi trasket gjennom parken.
– Varmt sommerregn, ikke noe problem, sa vi. Og hørte det surklet i skoa mens vi gikk.

Vi kjøpte oss sånne dritlekre regnponchoer, og det nederste bildet viser Gutta Krutt på vei opp i Himmelskipet med hver sin poncho i nydelig gult og oransje.
Jeg kom på barndommens Danmarkstur med tante og onkel, og ville ha en sånn gedigen kjærlighet på pinne fra den gangen. Den var virkelig ikke så gedigen som jeg husket, men vi kjøpte hver vår. Eller, gutta ville ha sånne smokker isteden. Og leppene våre klistret seg sammen, fingrene klistret seg til ponchoene, plastikken, håret og ellers alt vi tok i. Så jeg kan forstå hvorfor ikke tante og onkel kjøpte en til hver av ungene den gangen.

Tilbake i bilen fikk vi av oss klissvåte sko og sokker. Vi hang noen sokker i vindusklemma, og la resten i bagasjen.
Der fikk de lov til å ligge og godgjøre seg mens vi hadde en herlig tur med Danskebåten hjem.
Sjøen var både stor og frekk, så to av oss ble litt sjøsyke innimellom, men det gikk over.
Da vi skulle legge inn sakene fra taxfreen ved landgang i Oslo, kjente vi, og alle bak oss, hvor lenge de skoa og sokkene hadde ligget i bagasjen…

Så selv om jeg har holdt hva jeg lovet til Mamma angående bilen, tror jeg hun føler den har fått forringet kvalitet etter turen.. Vi prøvde å lufte godt.

Jeg håper hun ikke trenger å bruke bagasjerommet før det er litt kaldere i lufta.