En god sakprosa

Stille vandring i byen

Med høstens klarhet i ryggen har vi vandret i stille gater. – Oslo fra en annen vinkel enn jeg er vant til. Kaptein Blikk og Lille Trille hånd i hånd, og skuldrene har senket seg. Etter å ha kjent meg i tretti år, visste han hva han skulle bruke vår egen helg til. Han ville vise meg Litteraturhuset, fordi han mente det var et sted jeg kom til å like. Han hadde vært der på boklanseringen til Oda, med boka «Når livet er kjipt», og tenkte på meg. Fine Kaptein. Jeg forelsket meg der og da. I Litteraturhuset, selvsagt. Kaptein Blikk har allerede kjærestestatus, og den ble nok litt forhøyet denne helga.


 

Resten er for skrivenerder: Fordi vi har flaks var det akkurat denne helga sakprosafestival. Og vi fikk med oss en herlig svenske som har skrevet om fluefeller og meitemark. Og vi fikk med oss Harald Eia som ville lære oss å skrive bedre. I tillegg til Martha Breens samtale med Maria Sveland om feminisme, og Guy Walters’ foredrag om å knuse heltemyter for å skrive sann historie. Min favoritt var, kanskje ikke overraskende, Fredrik Sjöbergs fluefeller og meitemarker. Humrehumor blandet med tørre fakta, og en lidenskap for å samle på fluer.

Det våknet noen tanker i meg mens vi var der, og jeg merket meg både det ene og det andre bak øret. Nå skal jeg for en gangs skyld ikke foregripe begivenhetene med å utbasunere noe. Så vi får heller vente, og se..


 

Men jeg kjøpte to veldig spennende bøker!

Den ene er rett og slett en bok stappfull av utfordringer, med 642 små og store skriveøvelser. Og den kommer jeg til å bruke mye! Faktisk kan det tenkes jeg vil plukke tilfeldige oppgaver og ha som en egen spalte, der jeg utfordrer de av leserne mine som også skriver selv, til å gjøre samme øvelsen som meg og poste i kommentarfeltet! Hva tenker du om det?

20151025_204825
Og den andre er en tegneserie, en nydelig, filosofisk sak om Veslemøy av Vantina. Fordi jeg er lærer i ungdomsskolen, og fordi jeg har mine tenåringer, og fordi jeg selv er litt sånn der filosofisk og rar noen ganger.. Denne boka er vakker, stille og full av protester!

 


Helt til slutt i dette innlegget som handler mest om bøker, vil jeg selvsagt invitere deg til lanseringen av min egen bok, onsdag 4. november kl 18.00 i Vikersund, hos gave- og interiørbutikken Hjem, kjære Hjem. Boka heter «Hagegynga om bil og sånt» og er en del av bokserien fra «Du herlige Hagegynge».


 

Om du ikke kjenner meg fra før, og bare følger bloggen, kan jeg fortelle at denne lille bokserien er en samling tøys, tull og ramme alvor fra hverdag og fest i Hagegyngas verden. De selges ikke i vanlige bokhandlere, fordi de likegodt kan kalles «en artig gave» som «storartet litteratur»

utkast2Jeg vil gjerne dele forsiden på boka med deg her,  og kan røpe at den handler om biler jeg har ødelagt.


Hvis du ikke kan komme til Vikersund, men likevel ønsker boka, kan du forhåndskjøpe den ved å betale i nettbanken, skrive navn og adresse i meldingsfeltet, og så sender jeg deg den, signert, så fort jeg får den fra trykkeriet.


 

Pris f.o.m. 4. november: 250 kroner

Pris t.o.m. 3. november (forhåndsbetalt i nettbank): 200 kroner inkludert frakt.

Kontonummer 2270 24 63 797

La meg se… Den er ikke en roman, ikke en diktsamling.. Jeg tror jammen meg den går innunder sakprosa, jeg! Ikke rart jeg hadde den første Hagegyngeboka i veska på Sakprosafestivalen, da..

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Gyllen fisk og glassbolle

Alt på utsiden er faktisk det.
På utsiden.
Og alt som er på
utsiden er
ikke på innsiden.
Enkel regning.

Om en liten fisk i en bolle anstrenger seg
skikkelig,
vil den likevel ikke være i stand til å forstå
det som er på utsiden.
Den har ikke vært der, og aner ikke
hva den kan forvente seg.
Egentlig er det ikke sikkert den prøver en gang.
For vet gullfisken hva den går glipp av?

En gullfisk trenger ikke å forstå utsiden,
for den skal ikke dit.
Da dør den.

Tilskueren på utsiden kan se på.
Notere ned hva gullfisken gjør.
Hvor den svømmer, når den snur.
Registrere. Undre.
Beundre.

Og det er alt.

I kveld ville jeg ikke fortelle noe fra hverken familiebursdagen, kakene, øvelseskjørungen, skogturen eller samtalene med mine nære og kjære. Jeg ville ikke være morsom eller klok. Eller smart, om du tenker det er en forskjell på klok og smart (det tenker jeg).

Nei, i kveld ville jeg skrive om en gullfisk som kanskje aldri ser ut av bollen sin og lurer på hva som er der ute.

Jeg har bestemt meg for å skrive mer av de raritetene jeg faktisk tenker på, enn å skrive noe jeg tror folk gidder å lese. Det er jo nok av bloggere der ute, så jeg kan egentlig skrive mest for min egen del likevel 😉

Ha en god natt.

Og skål for deg, kjære Jane!

 

Advarsel: Det er fare for at dette innlegget blir lengre enn den vanlige turen på do, så med mindre du liker å lufttørke bør du spare det til senere eller hoppe over å lese.

Fortsett å lese Og skål for deg, kjære Jane!

Mens andre ser TV…

Da prøver jeg kanskje å dra ut det ene håret under haka. Det svarte, stive håret som vokser der fordi jeg har begynt å bli voksen. Det samme med de tre små rundt hver sin brystvorte. Jeg prøver først å dra de ut med fingerneglene. Men det går jo aldri, så jeg leter fram pinsett.

Jeg har sikkert nevnt mer enn EN gang min neste bok. Den som skal handle om de stakkars bilene jeg har pint i hjel opp gjennom tidene. Den blir liksom aldri helt klar, fordi jeg enda mangler noe. Jeg skylder på tegningene, at jeg ikke har fått tegnet ferdig. Men det er mulig jeg rett og slett er redd for å bomme denne gangen. Det gikk så bra med den første boka, den ble så godt mottatt, og jeg smakte på et bittelite stykke suksessterte. Nå er jeg nesten redd for å skrive.

Men jeg gir ikke opp. Jeg skriver stadig litt. Og litt. Det går framover. Jeg skjønner at for å få det til må jeg skrive om noe annet. Noe ufarlig. Egentlig hva som helst, så lenge jeg holder tastaturet i gang. Jeg skriver aller mest når jeg er alene om opplevelser. Faktisk.

Når jeg har lyst på inspirasjon til å sparke igang skrivestemmen min, og egentlig sitter litt tafatt med tomt blikk og fingrene i ro ved tastaturet..

Da kjører jeg en tur med bilen.
Jeg kjører steder jeg har vært tidligere, og kjenner stemninger som kommer og går, som bølger.
Enkelte ganger kommer hele samtaler opp i hodet mitt, fordi hukommelsen kjenner igjen en følelse.
Fargene rundt meg forteller sine egne historier, elva, fjellveggen og furuleggene langs veien har jeg sett før, og jeg har minner som gir meg nye skriveperspektiver.

Og om jeg ikke har tid eller mulighet til å kjøre en tur..

Da åpner jeg min gamle koffert etter bestefar.
Den har jeg fylt med alle de løse fotografiene fra den gang, da..
Alle som ikke fikk plass i album, alle som fortsatt ligger i konvoluttene fra FotoKnutsen eller Kodak eller hva de heter, alle.
Jeg kjenner på dem. Får opp hele altet inne i registeret mitt. Husker lukter, lyder, stemninger. Store og små begivenheter med hver sine unike historier. Personer med helt egne spesialiteter, fargene i lufta, blomstene i tapetet. Lukta av møbelpolishen til mormor eller firkløversjokoladen til oldefar med pipa. Smaken av den hvite lebestiften under VM i skiflyvning på åttitallet.

Og skulle disse to slå feil, og jeg fortsatt sitter uten inspirasjon..

Da prøver jeg kanskje å dra ut det ene håret under haka. Det svarte, stive håret som vokser der fordi jeg har begynt å bli voksen. Det samme med de tre små rundt hver sin brystvorte. Jeg prøver først å dra de ut med fingerneglene. Men det går jo aldri, så jeg leter fram pinsett. Og kjenner godt etter hvordan det føles å dra ut hårene fra huden. Så setter jeg meg tilbake til tastaturet, og skriver noe om det. Om smerten rundt selve hårsekken i huden, og om følelsen av å vite at -sånn er det nå, og sånn blir det framover, fordi du byner å dra på åra, kjære-
Det vil jeg sannsynligvis poste på bloggen min, siden folk leser så mye rart der inne i bloggenes univers, at det virker riktig å gjøre det.

Det ene, stive, svarte håret under haka, som kommer for å fortelle meg at jeg er snart voksen.
Det ene, stive, svarte håret under haka, som kommer for å fortelle meg at jeg er snart voksen.

Disse tingene kan jeg gjøre om jeg mangler inspirasjon.
Å bare sette på en kaffe til, eller å rydde skriveplassen, hjelper ikke meg.

Det er ikke helt sikkert jeg skriver noe bra den dagen, men det er helt sikkert at jeg lar meg inspirere.

Om ikke annet klarer jeg kanskje å ta skjegget.