Litt av ei helg! Reisebrev VIII

Tenke seg til at jeg fikk besøk her nede!

2015-10-03 15.06.16Oddsen for det er egentlig ikke til stede, men når du har en venninne med tilnavnet Crazy Horse er det ikke godt å si hva oddsen er for noe som helst, egentlig. Det er bare å ta det som kommer. Og kjenne hvor godt det er å være i live.

For eksempel måtte jeg opp kvart over sju lørdag. For å trene.. Hun er bekymret for helsa mi, og det var bare å sette i gang. Før frokost. Så mens andre på hotellet fortsatt hadde nattsikkelet som eneste fuktighet i ansiktet, badet jeg i svette i kjellerens fitnessavdeling. Jeg tror ikke hun var så imponert over at jeg hadde vært her så lenge uten å vite om den avdelingen. Jeg skyldte på språkproblemer, selvsagt.

2015-10-03 10.33.47

Jeg har tenkt på det kjempestore matmarkedet alle gangene jeg har vært her, men jeg har aldri helt rukket å få det med meg. Det er noe med meg og tid, jeg tror alltid jeg har så mye av den. Men det har jeg allerede skrevet nok om. Denne gangen rakk vi det!

Tre etasjer i en bygning, like stor som et helt kvartal, med mosaikk på taket og selvsagt utsmykninger. Og om det var imponerende utvendig, ble vi nærmest stumme da vi kom inn i hallen. Det bugnet over alt! Vi var på utkikk etter paprika. Tørket krydder, røkt, søt og sterk. Bildet viser bare en av utallige grønnsaksboder vi gikk forbi før vi kom til Paprikahimmelen. Vi fikk alt vi skulle ha, og jeg kunne vise fram byen.

2015-10-03 12.56.46IMG_0284Eller. Det jeg ville vise fram, var jo egentlig den julebutikken i Vaci Utca, som jeg har fortalt om før. Og jeg bestemte meg, etter tre kvarters kikk-på-alt,-ta-på-det-meste,-tell-på-knappene,-regn-ut-hva-det-betyr-i-kroner tid, for å kjøpe en julekule til hundreogtjue kroner, og et pakkekort med Grinchen på til femten. Kry som en hanekylling fikk jeg min pose og spankulerte oppover hovedgata mot nye eventyr. Vi satte oss i sola for å ta en øl, og jeg tok heldigvis et bilde av posen min. For da vi noen timer senere var oppe ved slottet, kom jeg på at den posen sto igjen ved siden av stolen min i sola..

IMG_0288forminsketMen oppe ved slottet var det lett å glemme tapet, for makan!

Vi satte oss med utsikt over byen gjennom steinbuene, og det var en trio med strykere som spilte for oss. Solisten var en sjarmerende mann i smoking. Han sa han hadde spilt med selveste Arve Tellefsen ved flere anledninger i Norge, og de spilte Solveigs sang for oss. Jeg fikk ønske meg et stykke, for de skjønte at jeg var over middels interessert. Så jeg spurte om de kunne Moldau. Og gåsehuden krøyp på armene mens de spilte..

Og.. Følg med nå. Jeg juger ikke… Ved nabobordet satt et ungt par, opptatt av hverandre og den flotte utsikten. Vi la merke til at de hadde en veldig god stemning. Plutselig oppdaget vi at han var nede på kne, og hun !

Han holdt en nydelig ring foran henne, og hun gråt og kysset ansiktet hans, lo og kysset ham mer og gråt, – og sa Yes, Yes, Yes!

Crazy Horse tok bilder,  og vi gråt en liten skvett vi, også. For et nydelig par.

Og vi var der!

 

 

 

bloggurat

 

Farge på frifot

Har du noen gang vært på reise og sett deg i speilet, og så tenkt:

Åhåi! Den etterveksten får meg til å se tjuefem år eldre ut!

Vel. Det har jeg.

Og om du har oppdaget dette, har du da noen gang valgt å gå på DM og kjøpt glansfarge til hjemmebruk? Og kommet tilbake på hotellet og oppdaget at instruksjonene er på tre språk: Tsjekkisk, Ungarsk og et du ikke klarer å tyde nasjonaliteten til?

Vel, jeg har det også jeg.

Og har du DA hatt en sjelevenninne ved navn Crazy Horse som selvsagt har tilbudt seg å hjelpe deg på badet inne hos seg? Og alle kluter settes til, og så videre…?

La oss si dette var noe  jeg har opplevd. Nå nylig.

Og at jeg valgte å gå på mitt eget bad for å skylle det ut etterpå, samtidig med et varmt bad og rene klær. Og siden det bare var en etasje mellom rommene, og jeg kunne velge trappa for å ikke treffe folk i den habitten, så.. Da er kjolen nesten på, og støvlettene i handa.

Æsj, det er ikke så farlig, hvor mange tar trappa, liksom?

Og da jeg kom til min egen hotelldør fant jeg ut at kortet mitt var blitt avmagnetisert, og jeg måtte ned i resepsjonen for å aktivisere det på nytt…

Nei, da, så…2015-10-03 19.17.18

 

Mitt nye glis

Jeg eWIN_20151002_225807 (2)r fortsatt ikke ferdig, men på den ene siden er det foreløpig bra.  Fronten skal byttes, og den andre siden blir ferdig rett før flyet drar på mandag.

Det er så mye annet jeg kunne skrevet om i dag. Spesielt fordi jeg har fått selskap av min sjelevenninne, som kom nedover for å feire bursdagen min med meg på søndag.  Jeg er stum!

Jeg kunne fortalt om tannlegebesøket, eller om maten vi har spist, eller om hvor flott Budapest lyser om kvelden. Jeg har jo ikke turt å gå ute om kvelden alene, så nå benyttet jeg anledningen. Jeg kunne sagt noe morsomt eller klokt.

Men som sagt.

Jeg er stum.

Jaggu bra jeg har så lekkert glis da.

Merry Christmas! Reisebrev VII fra Budapest

Nydelige damestemmer i harmoni synger dempet. Det er julemusikk. Men ikke sånn som kommer fra høyttalerne på kjøpesenteret. Jeg får lyst til å gå i høye hæler, bytte ut ryggsekken med veske og bruke vanvittig mange forinter. Eller Euro. Eller visa, for den del. Så lenge jeg kan beholde den følelsen jeg fikk nå.

Jeg kjenner nellik, muskat, ingefær, kanel og ..allehånde?

For første gang syns jeg det passer med julepynt i september. Jeg har kommet til himmelen for de som elsker jul, og til et kompromiss for de som hater den. For her inne er det jul hele året. Og jula er håndlaget, håndmalt, formet og arrangert på måter som får meg til å gå rundt og gape.

Jeg som er så glad i pene ting og gode historier! Jeg vil ALDRI aldri ut igjen!

Det er alle sære, rare juleeventyr samlet på ett sted! Det første som møter meg er et «Remarkable Christmas Tree» (jeg klarer foreløpig ikke finne en bedre beskrivelse), laget av stoler, dukker, leker, blomster og glasskuler. Jeg går helt innpå, men tør ikke røre. Har SÅ lyst til å ta bilder, men det står skilt flere steder om at det er forbudt.

halloween1525298_1021641094542370_2246311473949759827_nOver alt rundt meg glitrer det i juleeventyr og fantasi. Hadde det vært november nå, tror jeg det kunne kommet noen tårer og julehikst. Det er heldigvis bare september, så jeg klarer meg akkurat. Og de har en egen Halloween-avdeling, som stiller i en egen klasse for seg selv. Nå vil ikke jeg si noe galt om andre, men når man er vant til Nilles edderkoppspinn og oransje plastbøtter, kjennes dette litt spesielt.

Men tilbake til resten av butikken: Juledekoren.
Grinchens med ulike personligheter og egne sertifikat sitter sammen med snøfeen og venter på nye eiere. Jeg tenker på Lisa som digger Grinchen, men ser at jeg ikke har råd til å kjøpe. Det skal koste litt ekstra når alt er kunst, og kunstneren sitter i butikken og lager ny dekor. Og det gjør det. Koster altså.

Jeg får snakke med en ansatt, og spør om lov til å bruke bildene deres fra Facebook. Det er ok. Men uansett hvor fine bilder de klarer å ta, vil det ligge milevis, lysår fra opplevelsen det er å være der inne.

Damene synger enda. Jeg vet jeg kommer tilbake. Og om jeg var en rik mann. Da skulle jeg brukt alle forintene i banken på akkurat dette stedet.

Philanthia i Vaci Utca.

Gledelig Jul!

 

bloggurat

Jeg har plassert min blogg i Skotselv

Budapest VI Reiseshopping

Jeg skulle sitte inne og jobbe hele dagen, og greide det nesten. Men så tok sulten meg.

Egentlig greit å komme seg ut av hotellrommet også, for han ved siden av meg snakker uavbrutt i telefonen, med en sprukken stemme, på flere språk avhengig av hvem han snakker med. Hele tiden. Jeg mener. Det er vanskelig å forestille seg at personen i andre enden får sagt noe som helst. I tillegg høres det ut som om han sitter på dass og snakker, fordi det er sånn blikkboksakustikk i stemmen hans. Men jeg håper for hans del at han ikke er nødt til å sitte der hele dagen. Da bør han bruke føneren istedenfor dopapir i hvert fall.


 

2015-09-29 16.31.36Nok om det. Jeg fant ut at jeg måtte slutte å bite i knokene og handle litt mat. Så jeg trasket avgårde. Gikk etter matlukt. Jeg fant en plass med to retter og øl for førti kroner, syns det var en god deal og spiste det jeg fikk. Det jeg fikk var varm melk med krutonger, baconbiter og ..hmm.. potetmospulver? Det var ganske godt, men ikke veldig varmt. Den andre retten var kjøtt, kanskje en slags snitzel, frityrstekte potetbiter og rå surkål. Potetene var brennvarme, men dessverre ikke spesielt gode. Kjøttet var godt, og kålen var veldig god. Øl er øl, og alt i alt sa jeg meg fornøyd da jeg gikk.


 

På veien ser jeg meg selv i flere store vinduer. -Ja, jeg vet jeg skifter tid i fortellinga her, for nå blir det mer nærgående, intenst, spennende, eller hva du vil kalle det.

Det er skammelig å innrømme det, men jeg har pakket med meg bare klær som er for trange! Uansett hvilket vindu jeg ser inn i (helfigurspeilen på rommet er for nærme) ser jeg godt gravid ut. Og vi vet alle hvor lite gravid jeg er, gjør vi ikke? Det må være noe galt med klærne jeg har pakket.

Så jeg bestemmer meg for å ta en tur på shoppingsenter. Gud hjelpe meg. Jeg syns jo alt er for dyrt og for lite, så dette er ikke gøy. Og i tillegg er det altfor varmt til å prøve klær, og jeg har på meg et digert hjemmestrikka skjerf i tillegg. Og ingen holder veska mi eller finner nye plagg mens jeg står fast inne i prøverommet i bare ullsokker og undertøy. (Det var litt kaldt på rommet før jeg starta å bevege meg)

2015-09-29 18.41.25Men på New Yorker er det ikke så dyrt, i hvert fall. Størrelsene er det ingenting å gjøre med. Jeg finner noe stort som ikke er for varmt, et par bukser og noen topper, og dundrer inn i prøveavdelingen. For en gangs skyld greier jeg å holde rompa på innsiden av forhenget, de har så lett for å gi etter, forhengene. Og etter noen små kamper har jeg valgt meg ut et par antrekk. Den ene toppen fikk meg til å smile, for den har tekst som gikk rett til hjertet mitt.

DON’T QUIT YOUR DAYDREAM.

2015-09-29 18.47.50Om du tar med etterveksten på toppen, kan vi trygt si at dette er mitt Fifty Shades of Grey-antrekk.

Jeg har eksperimentert med selvutløseren på kamera, for jeg ville jo dokumentere at jeg har shoppa helt på egenhånd. Etter å ha sletta rundt tjue forsøk har jeg fått to blinkskudd. Det ene er i toppen her, og det andre.. Vel, døm sjælavell 😉  Men jeg tror du må klikke på bildet for å se hele herligheten.

 


 

IMG_0276Men det aller beste blinkskuddet fikk jeg likevel da jeg sto på Starbucks for å kjøpe meg sånn kul, urban motekaffe i pappkopp. For på utsiden sto det en fyr med noe som jeg trodde var en pelslue type Alaska-vaskebjørn-rev. Og så viste det seg at det var håret hans! Som den bygdejenta jeg er, måtte jeg rett og slett ta bilde av herligheten som bruste i vinden. Sånt har vi ikke hjemme, for å si det sånn. Jeg skulle ønske flere gikk sånn der jeg bor. Det er noe av det tøffeste jeg har sett.

Jeg gjorde selvsagt alt for å ikke bli oppdaget mens jeg fotograferte. Latet som jeg så en annen vei, holdt kamera halvveis skjult og zoomet inn til nesten max, mens jeg satt innendørs bak store vinduer. Jeg er nesten sikker på at ingen oppdaget noe som helst, bortsett fra reflekslynet i vinduet fordi jeg hadde glemt å slå av blitzen.

 

bloggurat

Budapest V

Ikke mye.

Men i går sa en kelner til meg at jeg er vakker.

Your husband is lucky.

Med sølvgrå ettervekst, handleposer under de røde øynene, sprukne lepper og tannlegelim på stjernegliset skjønte jeg ikke helt hva jeg skulle svare, men jeg sa Fortsett å lese Budapest V

LIKE A WALK IN THE PARK. Bare ikke helt. (Reisebrev IV fra Budapest)

Det er rart når jeg har mange dager til fri benyttelse. Kun meg selv å tenke på og ta hensyn til. Tannlegen gjør sin del, paracet gjør sin del og jeg skal gjøre min del. Men hva er egentlig min del?

Jeg har lyst til å skrive bare noen av tankene mine fra i dag.

Jeg tenker at jeg for skams skyld må ut og oppleve, jeg er jo i en Europeisk turistby! Så jeg snører min sekk og knyter mine sko. Ser meg i speilet og tenker at etterveksten har fått gro. Jeg tar på knallrød lebestift, det får fokuset vekk fra hårfargen. Og jeg trasker av sted.

Men jeg ser ingenting andre ikke ser. Jeg har ikke utforskerbrillene på, enda så store brilleglassene mine er. Restauranter, ja vel. God mat. Jeg er mett. Og tusenvis av butikker, som heldigvis er stengt på søndager. Shopping er jeg ikke så god på.


 

Basilika. Ikke basilikum.
Basilika. Ikke basilikum.
Nei, det er ikke slottet. Det er badet. Litt av det.
Nei, det er ikke slottet. Det er badet. Litt av det.

Men bygningene. Visst er de fantastiske. Jeg går bakoverbøyd og gaper av beundring. Ingen av bildene gjør ære på hvordan det egentlig ser ut. Vidvinkelen min, den innebygde panoramaen, får med seg hele greia. Men jeg klarer ikke å gjengi storheten.


 

Stasjonene langs Metro 1 ser ganske bra ut..
Stasjonene langs Metro 1 ser ganske bra ut..

Det jeg tenker på er den varme, fuktige lukta av stein og murpuss som møter meg hver gang jeg går ned i en metrostasjon. Samme lukta er i Oslo og Paris, så vidt jeg vet. Og den finnes i bungalower i Syden. Der nede får jeg kjøpt strømpebukser, gaveposer og klokker om jeg skulle trenge det en søndag. Og jeg kan hjelpe flere munker med noe på ungarsk, om jeg bare forstår hva de sier. Jeg vet at takk er køsønøm. Ellers har jeg ikke mye å tilføre, enda. Akkurat denne metrolinja er litt annerledes. Den er veldig, veldig gammel, ikke så dyp og ganske nylig renovert. Det kunne da vært verre enn denne. Alle de andre har jeg ikke bilde av. Selv om det er både utsmykninger og arkitektoniske perler (hah, der fikk jeg brukt det uttrykket også) i mange av dem. Men det er lukta som egentlig tar meg. Hver gang.

Jeg har kartet over trikk og metro, og jeg har sekken på fanget når jeg sitter. Oppfører meg.


 

Byparken
Byparken
Det var som en tur i parken..
Det var som en tur i parken..

I dag vil jeg prøve den store byparken igjen. Jeg var der sist, da det var en slags festival der. Og den gjorde inntrykk, med sine trær, bygninger og monumenter.

Spesielt Anonymous, som skremte vettet av meg. Han er like skremmende i dag, men jeg står på avstand og prøver zoomen på kameraet istedenfor. Det hjelper litt. Jeg ser flere som setter seg ved siden av ham, men de får gjøre som de vil. Jeg har jo lovet mamma å ikke snakke med fremmede, så da blir det sånn. Jeg skjønner forresten ikke hvorfor de vil ha en sånn statue sittende i parken sin. Det er jo så fint der, ellers.

ANONYMOUS igjen..
ANONYMOUS igjen..

Nei, takke meg til en sliten fyr som sovnet etter å ha hatt en lengre samtale med en due som hvilte seg foran benken hans. Han sa noe til meg også, da jeg gikk forbi. Jeg smilte og sa køsønøm, som jo betyr takk. Så han trodde nok jeg var ungarsk. Da han har sovnet vil jeg ta bilde av ham og dua, men fuglen har fløyet.  Jeg finner også et par stykker som driter i turister og mas. De sjekker heller om det er noe bra bett i vollgrava rundt slottet. Skjønner dem godt, jeg.

Jeg skal bare hvile meg litt..
Jeg skal bare hvile meg litt..
Jeg gir blanke i hvem faren din er. Finn deg et annet vann å gå på, for her skal jeg fiske
Jeg gir blanke i hvem faren din er. Finn deg et annet vann å gå på, for her skal jeg fiske

Kunsten å gå museum. Reisebrev III fra Budapest

Jeg har da kulturen i orden.

Selv om det var mange tilfeldigheter som slo til slik at jeg skulle havne på .. tja, hva het det igjen? *roter litt i veska mi etter billetten* .. Iparmüvészeti Múzeum. Jeg er ikke helt sikker, men det engelske ordet er applied art.

Det var mye design der, i hvert fall, og stol-gal som jeg er fant jeg både den ene og den andre skatten der inne. Både gyngestol, betongstol, byggskumstol, Mikke Musstol og en del andre stoler skrek om oppmerksomheten min.

Hvordan jeg havnet der? Jo, tannlegen min spurte i går om jeg liker øl. Fordi det skal visst være ølfestival på Corvin plass fredag og lørdag. I går orket jeg ikke annet enn å stupe i seng, så jeg bare merket meg navnet på plassen og nikket og smilte. For joda, jeg liker jo øl.

2015-09-26 11.32.51 2015-09-26 11.47.13
Jeg har fått meg sånn kort som går på all offentlig transport her, og brukte kartet til å finne plassen, trikken og metroen. OG jeg husket paraply. Jeg holdt meg langt unna fremmede, mamma. Jeg krysset gata stadig vekk for å unngå dem. – Dette vet vi alle er ren skjær løgn, jeg snakket med munker, gateselgere, eldre menn og unge damer. Men er fortsatt like hel.

Etter å ha dukket opp til overflaten av bybildet ved Corvin tok jeg et raskt IMG_0175overblikk. Og der var det noe som umiddelbart fanget min oppmerksomhet. Jeg vet ikke hva det er med meg og italienske trattoriaer altså. Enkelte kritikere vil vel påstå at det er unødvendig for meg å reise rundt hele Europa, når jeg likevel havner med italiensk mat på tallerkenen. Egentlig var det ikke på tide med lunsj enda, så jeg tok en runde i regnet til jeg syns klokka var mange nok. Fant ikke denne ølfestivalen likevel. Så ble det italiensk på meg. IMG_0177

Jeg bestilte et stort glass av husets hvite vin, hjemmelaget tomatsuppe og bruschetta med tomater og hvitløk. Det smakte akkurat som det skal smake! Selv om jeg slet litt med å tygge bruschettaen. Til dessert valgte jeg (ja, det er lov med både vin og dessert når man spiser italiensk, selv om klokka såvidt er ett) caramel creme. Som vanlig glemmer jeg hvordan magen reagerer på den søte fløte, og det gikk ikke lenge før jeg gikk fort og forsiktig til døra med dame på. IMG_0179

Der inne dro jeg kjensel på en av nittiårenes store suksesser, potpourri, og priset meg lykkelig over at den fortsatt lever sine glansdager enkelte steder. Hele rommet luktet av roser da jeg kom inn. Den hadde nok litt å jobbe med da jeg gikk ut igjen, jeg lot døra stå litt på klem og forsvant.

Jeg har laget et bildegalleri fra dagen, ta gjerne en titt

Vi snakkes!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

SMIL! Reisebrev II fra Budapest

Kjeven min er et godt stykke utenfor komfortsona. I dag har jeg -med unntak av tannlegens lunsjpause- gapt sammenhengende fra åtte til halv fire. Jeg skjønner ikke hvilken del av meg som innbilte seg at dette kom til å bli plankekjøring. Det er vel den udødelige optimisten i meg, som nekter å se realiteter.

2015-09-25 15.08.28

Jeg kom til hotellet i går kveld, og angret umiddelbart på at jeg hadde glemt å huke av for røykfritt rom. Det er rart, hvordan gammel røyk kan sette seg inne i putefyllet. Men jeg var så trøtt at det ikke hindret meg i å stupsovne. I løpet av uka skal jeg nok klare å fylle puta med eget sikkel og nattesvette, så røykerne som kommer neste gang har noe å klage over.

Og apropos sovne.

Etter tannlegen i dag skulle jeg bare legge meg litt nedpå senga for å strekke ut den lange, slanke kroppen min. Klokka var rundt fire. Jeg enset innimellom at mobilen kom med lyder, men jeg orket ikke løfte armen eller øyelokka. Så jeg ble liggende og drømme og svime til jeg mente at jeg hadde fått en halvtimes lur. Da var klokka nesten ti, og jeg måtte løpe for å rekke ned før kjøkkenet stengte.

Linsene var knusktørre, håret var som det pleier og gangelaget var ustøtt. Men jeg tok på kjole og høye sko, så det heller kunne se ut som om jeg var litt full.

2015-09-25 21.35.22

Vel nede i restauranten kunne jeg bare bestille kyllingsuppe, og jeg grudde meg til å se hvor store biter det var i den. Bortsett fra noen utfordrende gulrotbiter gikk suppa glatt ned, og den smakte ikke så verst heller. Gulrot, sjampinjong, grønne erter og kylling, – en kombinasjon jeg ikke umiddelbart ville kommet på selv.

Nå tenkte jeg å ta meg et glass vin for at det ikke skal gjøre så vondt å ta ut de tørre linsene etterpå.

I morgen er det lørdag og jeg har trikk-buss-tog-kort for femten dager.

Da blir det mer fart.

Snakkes!

2015-09-25 15.08.36

 

All remaining passengers…

Bortimot tusen stemmer blander seg sammen til et tykt teppe. Min stemme er ikke med og farger lydbildet i dag. Jeg tygger sakte på min «famously fresh baguette» og drikker litt av plastølen mens alle sanser er åpne. Jeg smaker pepperet i majonesen, jeg lukter at mannen ved siden av meg sikkert lengter etter en dusj og jeg snur meg og ser rett inn i Tyrolernes dypeste utringning.

Hvis jeg ikke var redd for å få meg en på trynet, ville jeg tatt et bilde av det og lagt ut her. Jeg snur meg heller pent tilbake og konsentrerer meg om å se opptatt ut. Eieren av utringningen bærer et brett fullt med øl, og mottar jubel da reisefølget oppdager henne.

Lydene er så sterke når jeg sitter sånn på sidelinjen. Barndommens minner fra bingo-salen med mamma blir som et bibliotek å regne i forhold til dette. Foran meg sitter sju damer i sin beste alder, når den enn måtte inntre, med hver sin blomsterkrans i håret. De har kanskje spart i syklubben noen år, og nå sitter de med vinglass og nyinnkjøpte reiseguider og ler til hverandre. Ei av dem har sånn trillende latter som tante Gerd, jeg må se etter flere ganger for å være sikker på at det ikke er henne.

Skulder mot skulder med meg sitter en tysk mann og snakker lavt i telefonen. Jeg er varm på beina, fordi jeg nok en gang har valgt altfor tjukke sokker til støvlene. Køene foran Pizzahut og Uppercrust er så lange at de som står bakerst ser små ut, men det går fort. De vet nok hva de driver med her. Innimellom er det noe som bryter det jevne bruset av liv. Det er beskjeder som gis til de som skal inn i flyene. Det gjelder ikke meg, enda.

Tyskeren ved siden av meg samler sammen sakene sine og løper.

Med ett oppdager jeg hva klokka er, og ser «gate closing»

Så jeg løper etter.

Budapest, Here I Come!

20150924_175616