November..

Vi er midtveis.

Midtveis i den tyngste måneden jeg kjenner til. Det hjalp litt når snøen falt. Ikke fordi jeg er så himla glad i snø på høsten. Men da var det i alle fall ikke så mørkt og blankt over alt. Alt ble en tanke lysere, som når du skrur opp lyset på skjermen.

10363531_10153935970765499_4088105035061642982_nJeg skjønner at jula ble lagt til midtvinters, lysfesten. For hvordan skal det ellers være mulig å smile fra november til januar, om vi ikke hadde hatt ekstra lys hengende ute og brennende inne. Eller julemusikken, som er det desidert beste botemiddelet for min del. Det er nesten ikke grenser for hvor mange julesanger jeg kan høre fra november, og jeg syns i så måte jula slutter altfor brått. Eller. Jeg syns julemusikken slutter brått. Ikke jula. Den siger litt sånn umerkelig ut, en eller annen gang i begynnelsen av januar. Selv om både juletre og pynt har lett for å bli hengende en stund etter påske..

12194805_10153680479235499_6996579861599618580_oBøker til jul

På disse tider i fjor hadde jeg gitt ut min andre bok, og var rundt med den. (Det minner meg på at jeg skulle sende en i posten nå. Jeg har glemt bestillingen din, unnskyld, Marianne!) I år har jeg prøvd å gjøre høsten mindre hektisk med å ikke gi ut en ny bok. Så da skulle det bli færre julemarkeder på meg. Men trur du det ble mindre trafikk av den grunn?

Kjenner du meg, vet du nok bedre. Vi har satt i gang Fitcamp nr 2 nå, så jeg trur ikke det er mindre hektisk enn i fjor. Men det er på en annen måte. Det gir veldig mye energi å trene sammen med en sånn herlig gjeng, så jeg sitter igjen med mer enn jeg gir fra meg. Det er ikke så verst egentlig, det å kunne brøle til andre mens svetten hagler og lungene prøver å flykte fra kroppen.

14039977_10153745211131641_4078142256739627954_n

jobben i november

Jobben er som jobben er på denne tiden. Heldigvis full av elever. Ellers hadde det vært triste saker. Møter, innrapportering, planer som skal følges.. Frister som skal holdes. Papirer som skal lagres. Noe av det bedre i november, er at vi kommer til å ha hemmelig julevenn snart. Det betyr at noen nissegleder og noen nissestreker blir synlige på jobben. Alltid gøy å være med på det.

Apropos jobb. Nå er mine minutter over. November kaller

Mens vi ennå ikke venter.

Fordi  vi er på vei inn i den tiden da mor i huset skal stå opp-ned i boden og lete etter adventsstaken. Igjen. Og lage karameller med UnniPunni. Igjen. Og pakke inn presanger. Igjen.

Fordi denne tiden hører tradisjonene til. Uansett hvilke tradisjoner det er.

En av mine tradisjoner i slutten av november er å sitte altfor lenge på jobb. Det blir mørkere og mørkere ute, og mindre fristende å hutre ned til bilen. Været får meg til å tenke på en av Gønnsenballadene fra nittitallet, for ute er det novemberregn. Til å grine av.

Men jeg har jaggu et hjem å dra til. Jeg har GuttaKrutt som sannsynligvis krangler når jeg kommer inn døra hjemme, som skulle ønske at den andre ikke var der.  Jeg kan piske en av dem ut i vedboden, få fyr i ovnen og sørge for at den andre tømmer oppvaskmaskinen mens jeg mekker en omelett til kveldsmat.

Det kan jeg.

Jeg kan la skuldrene senke seg samtidig med kveldsroen, lete fram ei bok eller høre god musikk. Eller jeg kan begynne å lete etter noe viktig, og heller finne noe annet, noe jeg har glemt. Og da kommer jeg sikkert på noe jeg burde ha ordnet, slik at skuldrene kryper opp igjen på plassen sin.

Og jeg kommer til å akke meg over at jeg ikke har tid til alt jeg skulle ha gjort før jul. Igjen.
Ingen problem. Jeg kommer ikke til å vaske ned kjøkkenet til jul i år, heller. Det er ikke sikkert jeg kommer til å ta inn hagemøblene en gang. For vips, så er det vår og sommer igjen. Og da vet jeg i det minste hvor de møblene står.

Jeg skal bare hvile meg litt..

Poenget mitt i kveld er at jeg kan.

Jeg kan så mye.

Og da sender jeg en varm tanke til deg som ikke kan.