Mariene og jeg i Anneland

2016-03-01 13.54.40Vi øvde i dag.

På musikkloftet til Anne kommer det beste fram.. Både Anne og begge Mariene er så dyktige og musikalske, det er en ære å få lov til å lage musikk med dem.. Jeg kan bare si «sånn eller slik, hva syns dere?» -Og simsalabim!

Det er en uke til konserten. Det eneste jeg er nervøs for, er om jeg klarer å lære meg teksten. Det høres kanskje rart ut, å slite med å lære seg sin egen tekst. Men den er ikke på rim. Det er nesten ikke rytme en gang, så jeg syns det er vanskelig. Og det er nettopp der jeg blir beroliget av Anne på piano, og Marienes evne til å komme inn på rett sted.

kjolenJeg har fundert litt på antrekket..

Jeg vet det vil bli en kjole, vi skal tross alt feire kvinnedagen med en skikkelig festkonsert. Og jeg har fortsatt ikke funnet helt anledningen for den grønne, fantastiske fra Kina, kjøpt i affekt på nettet, uten fargesyn og kritisk sans. -Skal se dette blir rette øyeblikk!

Ellers har jeg flere kjoler på lager. Jeg er da dame, for f…

Den prikkete jeg har nevnt tidligere, litt trang enda, men den går. Flere fotside har jeg også. Og jeg har en slags popart-kjole i svart og hvitt. Må nok lodde stemningen litt hos de andre for å se. Jeg bør ha en flott en i alle fall, i tilfelle jeg skulle glemme teksten. Da har publikum annet å konsentrere seg om, hvis kjolen er dritlekker!!

Når det er sagt.. Jeg har to innslag, av tjueto. Og jeg står på scenen med nydelige jenter. Så egentlig kan jeg bare ta på meg noe, samme hva.

Så lenge jeg ikke dukker opp i treningstøy.

 

 

Foppall og musikk

Jeg prøvde lenge å ignorere den, og i hvert fall skjule den for andre, da jeg skjønte at den var et faktum.

2016-02-21 12.05.16Fortsatt kan jeg stå inne for at det i det minste ikke gjelder voksnes toppfotball. Men når det gjelder laget vårt. Bakke/Nedre Sigdal G01. Da sliter min offisielle fotballforakt mot sin overmakt: Fotballgleden. Da er det fullt fokus fra avspark til siste blås. Jeg har fortsatt ikke peiling på offside, og det hender jeg tar feil av navnene til spillerne. Men det tar jeg igjen på jubel når det går rette veien!

-og i dag gikk det veien!

 

Gutta hadde kamp på Isachsen stadion i dag. Treningskamp mot Mjøndalen. Stort for gutta. Og stort for oss på sidelinja. I dag sto vi på tribunen og jubla. Fordi gutta våre faktisk slo Mjøndalen 4-2!

Den såvidt synlige rødsvarte pinnen midt i bildet er femtenåringen som spilte forsvar. Ja vel, så var det bare bare treningskamp. Det var ikke kaffe eller vaffel å få tak i, og vinden blåste litt surt. Men, hallo. Det er bagateller mot kongefølelsen vi kjente på. Gutta har blitt enda bedre på samspill, og det er en glede å se og høre dem backe hverandre på banen. Forresten klarte Kaptein Blikk å skaffe til veie litt kaffe med tryllestøvet sitt, så dagen var redda i alle kanter.


 

Jeg har skrevet en ny tekst!

2016-02-21 17.50.25Forrige natt satt jeg oppe og skrev. Jeg har skryti på meg å komme med et helt nytt bidrag til Festkonserten i Vestfossen på selveste #kvinnedagen. Og så jeg, som egentlig ikke lager musikk. Men jeg har liksom en tanke om hvordan det kan bli, og så stoler jeg på at Anne fikser det. Foreløpig tittel er #StemmenInnenfra etter idé fra Anne. Marie ble med på kor, og jeg har gode vibber med denne. Den er litt annerledes.. Mer har jeg ikke lyst til å si.

Bildet her er fra dagens øving på musikkloftet til Anne. Jeg føler meg privilegert med så flinke folk til å lage musikk ut av mine nattskrevne ord..

Jeg elsker den fantastiske holdningen min, med tøfler og anderompe.

Jeg skal også ha med #Branok, der begge Mariene korer. Den blir nok litt annerledes når vi blir flere om å synge den, Tror vi kommer til å få den flerstemt noen steder..

Jeg har lagt ut den som video på Youtube for et år siden. Hvis du ikke har hørt, og kunne tenke deg en link, så trykker du her. 🙂

Det bygger seg opp spenning i meg nå, kjenner jeg, og jeg gleder meg veldig til fellesmøte med alle artistene til onsdagen.

 

En del av deres paradis

Jeg har stumla litt med en tekst.
Fordi jeg tenkte den kunne gjøre seg på norsk. Det er egentlig en nydelig sang av Phil Collins, den kom mens jeg enda gikk på skolen selv.  Sangen er både gammel og spilt i filler allerede, av sånne som P4. Men det er noe med budskapet i den som gjerne kan brukes. Til Toleransearbeidet på skolen kanskje, og den skal være mulig å få til på gitar, med litt øvelse.

Jeg har selvsagt laget en fantastisk proff video, og deler mer enn gjerne her.

Ja, da. Jeg vet. Det er mange ting som kunne vært øvd inn bedre før jeg trava dette inn på den o store Youtube. Men nå er jeg ikke sånn da. Den blir bedre etter hvert som jeg spiller den, akkurat som den forrige jeg laget norsk tekst til. Nå postet jeg ikke videoen av den i råformat da, etter akkurat å ha skrevet den ferdig. Men vi har ikke tid til å vente, Toleransekvelden er i oktober. Elevene må øve den inn i morgen.

Besøk musikkbloggen for å høre, hvis du vil 🙂

Jeg elsker Eminem.

Sånn, der var jeg ute av skapet.
Gettin outta the closet.

Eller. Egentlig elsker jeg jobben min. Og Eminem er faktisk en del av jobben min. Som jeg ser det.

Justin-Bieber-Expected-to-Release-Album-in-2015-News-FDRMXElevene skal presentere egenvalgt musikk for resten av gruppa i denne perioden, og jeg skal bare se på og notere. Eventuelt komme med innspill og spørsmål i etterkant. Jeg får høre noe for første gang, og noe som er spilt i filler på listene allerede.
Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hørt den siste Justin-låta på ei uke. What do you mean? Denne videoen gir en ypperlig mulighet til å snakke om de store produsentenes presleyrettigheter og motkrav til gullkantede avtaler med uerfarne artister, om hvordan penger og makt styrer hvilke boxershorts som skal synes i musikkvideoer og om hvor lite verdt man egentlig er som menneske i den bransjen. Og jeg får fortalt om Elvis, den store, den første virkelige stjernen. Om hvordan jeg sørget inni meg da jeg var fem og han var død. Kongen.

Det er forskning på feltet som handler om hjernen og musikk. Det fungerer sånn at hjernen utvikler seg mer når den får introdusert ny, ukjent musikk. Noe som igjen hjelper hjernen til å tenke kreativt i andre situasjoner. Og det igjen kan være nyttig når vi en dag skal finne nye måter å drifte kloden vår på, siden den vi allerede bruker ikke virker så inmari bra for miljøet. Men nok om det. Jeg kan i hvert fall skryte av at hjernen min vokser ut av sitt gode skinn, siden jeg hører mye for første gang nå. Og HVA jeg hører…
monaco

Jeg kan selvsagt flere russesanger nå, jeg vet hvordan de vanligvis blir laget, og av hvem. I tillegg vet jeg at det kan være innbringende å lage russelåter, og at flere av gutta i niende drømmer om å gjøre store penger på dette. De har også avslørt at de faktisk syns det er litt drøye tekster, men at det er nødvendig å like noe annet enn mamma, pappa og lærerne. Et tankekors for oss som på død og liv skal være så kule og like ungdomsmusikk. Hva blir igjen til ungdommen da, som egentlig skal gjøre opprør?

Heldigvis syns jeg tekstene er for drøye, og heldigvis kan jeg protestere litt mot disse sangene, for det er tegn på at jeg er av den eldre generasjonen. Jeg er gammel, voksen, utgått nok til å steile av å høre om luremus som skal ned i kne.

Og heldigvis har jeg vanvittig gode alternativer å vise fram. For eksempel musikken fra O Brother Where art Thou, med røttene til røttene til røttene. Og når jeg hører elevene synger på bluegrassanger i gangene, eller tipser om countryartister.. vel.. Da har jeg en god dag på jobben.

Men jeg har en veldig stor svakhet. -Egentlig blant mange, men denne ene er veldig tydelig hos meg.. Jeg elsker Eminem. Helt fra de aller første, sinte ordene har jeg vært der. Filmen, historien, alle greiene underveis. Rap God.

Og denne. Not Afraid

Jeg vet. Jeg er gammel nok til å la ungdommen ha sin egen musikk. Men de får ha mye av listefyllet sitt i fred. Eminem derimot, har aldri vært, og vil aldri bli listefyll.

Og så er’n ikke så verst å se på heller.

Gåsehud i 34°C

Bratislava er varm nå. Hun er så varm at mine mannlige20150812_205334 kollegaer går som bredbente krabber for å holde ballene tørre. Jeg har samme gangelaget, men kan ikke skryte av noe særlig til baller. Det er mer fordi jeg sverger til kjole, uten å tenke over at lårene dermed sitter fast i hverandre og gjør det vanskelig å gå elegant. Jeg kompenserer selvsagt med høye hæler. Og det ser bra ut når jeg står stille.

Men Bratislava er sikkert på sitt varmeste nå. Med vindstillhet i seilene og indigofarget himmel lar hun oss kjenne på hvordan det er å ha virkelig sommer. Hadde ikke Donau vært så brun, ville sannsynligvis alle lærerne på VUS ligget på ryggen og jobbet med svømmehud og flyteøvelser i denne viden kjente elva. Som ikke et øyeblikk er vakrere enn Drammenselva en stille sommerkveld, bare så det er sagt. 20150812_230416

Vi er i flytsonen, siden vi er ved elva, men vi er da virkelig i flytsonen kollegialt også. Disse galningene, selvsagt ikke medregnet meg selv, overgår hverandre i vittigheter og latterkuler, vi slår oss på lårene og hyler. Svetten spruter og tårene triller. Sånn som lærere ofte gjør. Og vi lærer. Vi er en lærende organisasjon, med lærende møter og vurdering for læring. I dag har jeg lært så mange nye «-sa brura-vitser» at jeg har fått nytt tankesett.

Etter middagen i går var det mange som skulle inn i Gamlebyen for å se på livet, og jeg var med. En sånn festlig gjeng vil man jo være med! Men vi hadde ikke gått mange meterne før jeg kjente det dro litt fra venstre side.

Jeg lyttet til. Hva var det? Jazz? Nei, ikke egentlig.. Piano. Og en stemme som sang ukjente toner. Noen halve, alle myke. Jeg klarte ikke å gå videre med de andre.

På en fortausrestaurant  blottet for høye latterkuler og svingende seidler sto det ei vever, nesten anonym jente og sang til pianospill. Jane hadde fått los, og dumpa rompa ned ved et bord. Hadde det vært ørlite kjølig, kunne den stemmen vært brukt som et lett teppe av fløyel. Men det var ikke kjølig. Det var 34 varme grader og vindstille. Og hårene reiste seg i nakken min (og på leggene).

Så der satt jeg, på en romantisk fortausrestaurant omgitt av par, og la ikke en gang merke til at jeg var alene. Jeg så mennesker gå forbi, men de klarte heller ikke å løsrive seg. En mann sto helt stille og bare gapet.

Musikken snek seg innunder huden.20150812_204842 Noe ukjent, men også mye kjent. Da hun sang Robbie Williams Angels tror jeg han ville hørt på med tårer i øynene. Og da hun sang , tja, var det fra Phantom of the Opera, tro? På tsjekkisk… Da slapp det nok ut et lite hikst fra Hagegyngas allerede grumsete hals.

Jeg er takknemlig for at jeg er alene akkurat nå. Da synker inntrykkene helt inn. Og blir der til kjøligere dager. Likevel, da noen av kollegaene mine kommer traskende forbi, har jeg ikke hjerte til annet enn å invitere dem til å sitte litt. Dette fortjener de å oppleve. 20150812_220822

Hun svelger et par ganger. Kremter litt svakt. Og jeg tenker at denne er nok vanskelig. Stillhet. – Å, ja.. Den er på fransk. I tillegg. Je t’aime.

Det er ganske uforståelig at disse to står på en tilfeldig uterestaurant og spiller, for nesten ingen penger, når musikkopplevelsen tilsvarer dyre billetter og høye scener med aircondition og egne backstagefolk.musicians

Jeg ser de pakker sammen og vet at denne opplevelsen er Once in a Lifetime.. Avslutter med en leken og presis Aint no Sunshine When She’s Gone.

Og kvelden er over.

 

 

 

Forbikjøring på ferie

Fjortisen og jeg har reist på tur. En liten leilighet i vannkanten for Stavernsjuke mamma. Og en trådløs høyttaler for musikkavhengige fjortisen. Og spotify. FTW. (som betyr noe sånt: for moro skyld). Veien til Stavern er ikke fryktelig lang, men den foregår på E18.

Heldige er vi, som kan reise ut nå, og ikke var av dem som måtte stå i kø for å komme hjem. Så vi fresa nedover i SuperCorsa’n fra forrige årtusen (stemmer, 1993-modell) og konsentrerte oss om å holde fartsgrensa. Det er ikke bare, bare. For med skeiv forstilling og en egenvilje om å dra ut til høyre, pluss jevn risting i rattet var det faktisk klin umulig å holde bilen oppe i hundre og ti. Fortsett å lese Forbikjøring på ferie