Hundreogfemti, den fiksa vi bra!

For 150 dager siden startet jeg min snuoperasjon.

Jeg er ikke kjent for å gjøre noe i det skjulte, det er lite som holdes hemmelig i Hagegyngas verden. Så da jeg bestemte meg for å få en bedre helse, på skikkelig, startet jeg Prosjekt #sunnkropp. Det var store, ærlige bilder med fiskebollehud og lysegrønn underbukse over hele det store internettet. Det første innlegget ble delt i romjula, og det finner du her, (om du nettopp har ramla over denne bloggen og ikke fikk med deg hva denne sunnkroppgreia handler om.)

2Dette bildet av meg i bikini ble tatt i sommerferien.

Jeg startet ikke dette prosjektet fordi jeg syns jeg var fæl. Jeg syns fortsatt ikke jeg var fæl. Jeg ser at jeg var større, men jeg var faktisk ganske glad i kroppen min likevel. Så mitt prosjekt handler faktisk ikke om å få en fantastisk bikinikropp. Den biffen er nok spist for lenge siden, for å si det sånn.

Prosjektet mitt handler om å leve mer aktivt, kjenne at jeg orker mer, vite at kroppen tåler motstand, og å spise det jeg trenger. -Istedenfor å spise som om jeg sikrer meg mot verdenskrig og sultkatastrofe.

Og hvordan har det gått?

Jeg nevner i stikkord:

  • mer overskudd
  • mer balanse
  • bedre søvn
  • lavere hvilepuls
  • sterkere i mage, rygg, armer, bein…
  • mer spenst
  • mindre kropp (jeg har gått fra XL til M i klær)

Jeg ER mye mer aktiv enn før, og jeg liker det! Filosofien om å finne nye aktiviteter hele tiden, og bli med på alt har virket positivt på meg. Det nye er at jeg liker å trene med andre, for da kjenner jeg at jeg presser meg litt mer enn jeg tidligere har gjort (les: ikke gjort). Den pressinga er visst bra for lungene, som jo har vært et av mine virkelig svake punkter hele livet. Kondis…

Jeg spiser mindre enn før. Det var nok en del grønnsaker i kosten min tidligere også, men det var minst like mye creme fraiche som blomkål, om jeg skal være ærlig. Jeg bruker shake på ulike måter: Etter trening og istedenfor frokost eller niste. Sånn har jeg alltid ganske jevnt blodsukker.

Den bikinien på bildet kastet jeg i dag.

-Fordi den raste ned så hele rompesprekken syns da jeg karet meg opp på flåtan på Furumo. I tillegg har jeg sendt av gårde seks bæreposer med klær som ikke passer lenger, og jeg har fått sydd inn bunaden min til konfirmasjonen.

Jeg har ingen NÅ-bilder der det er lett å sammenlikne. Kanskje jeg burde ta noen, sånn at dere skjønner at jeg ikke bare ljuger om de størrelsene. Det var så viktig å få tatt disse bildene i starten, for å se forskjellen. Det ga jo motivasjon. Men etter at trening og sunnere kosthold har blitt en del av levemåten min trenger jeg ikke den type motivasjon like mye lenger.. Kroppens endringer blir som en bonus.

Velfortjent?

Er det bare bra?

De siste hundre og femti dagene har vært egosentriske, der jeg har stått i fokus for det meste av mine handlinger. Det har faktisk gått på bekostning…

Jeg har hatt litt mindre tid med Kapteinen (siden vi ikke bor sammen), mistet kontakten med en av mine aller nærmeste venner (jeg stiller ikke opp), skippa to av fotballkampene til Ungen (jeg glemte det etter min egen trening) og måttet spandere is på en klasse som ventet i overkant lenge på vurderingene sine. Blant annet.

Jeg har også vært i overkant irriterende for de som av ulike grunner ikke har gitt jernet like mye som meg, siden jeg som kjent ikke gjør NOE uten å dele det, med både blogg, sunnkroppgruppe, radio, filmer, facebookside.. Jeg blir til og med lei meg selv, i perioder. Men så er jeg så himla glad for alle dere som er med, som kommenterer, som følger med eller som faktisk deler sjøl. Det er inspirerende!

Alt i alt er det virkelig verdt det! Skroget mitt går gjennom restaurering, og jeg kjenner at alle cellene er takknemlige.

13224060_486222014903056_1973334934_oHundre og femti dager er ingenting.Egentlig.

Trur jeg tar hundre og femti til jeg, når jeg først er i gang.

Klarer jeg, så klarer du!

Ti uker

Etter ti uker har det skjedd endringer i kroppen min.

sunnkropp bilderMest på innsiden, i forbindelse med fokus og innstilling. Men det syns ikke på bilder og målebånd. For eksempel er det vanskelig å vise effekten av yoga på bildene mine. Det bare kjenner jeg. Det syns ikke at jeg er mindre kortpustet, at jeg syns det er lettere å sovne om kvelden, at jeg ikke har vondt i ryggen.

Kroppen min er fortsatt treogførr, og jeg ser jo at huden (særlig på låra) er mindre elastisk. Men tanken er, siden jeg er laget optimistisk, at huden vi samle seg mer etter hvert som den er vant til å bruke de musklene fast. Og om det skulle slå helt feil ut, så har vi jo klær.

Og apropos klær!

12476621_1103180756399740_805054629_o 12516841_1103180983066384_1319794853_oUnniPunni og jeg var på senteret i går. Veldig dumt, den dagen lønninga kommer… Men jeg kjøpte meg en herlig grå jakke, i så mykt skinn at det kunne vært brukt til hansker! Og den har en størrelse jeg bare måtte blunke litt av.. Det er lenge siden jeg kunne bruke 40 i jakke, for å være ærlig.. Og for å toppa heile driden kjøpte jeg en fotsid kjole til lillebrors bryllup… Og den var i …ja, det var nok en spesiell modell, og snittet var romslig.. men likevel… str.SMALL

Rett og slett i affekt kjøpte jeg meg da en ny serie med såpe, skrubb, olje, krem og stæsj til kroppen og spankulerte ut av senteret med hodet høyt over kroppen. Ny lipgloss hadde jeg også.

Det er gøy å se at små endringer over lengre tid virker bra for kroppen. Plutselig er det ikke like ille  gå inn i et prøverom som før. Jeg vet ikke hvordan kroppen vil se ut, eller hvor mye den vil veie. Det vil vise seg etter mye lenger tid, når den har stabilisert seg, og stoler på at jeg gir den oppmerksomhet og respekt.

Heia oss som gjør en innsats for #sunnkropp og #bedrehelse!

Dag 64 -Skrei på vei

Det har blitt mer fisk.

Som en del av prosjekt #sunnkropp prøver jeg ut nye matretter. Nå har jeg egentlig gjort det bestandig, men jeg har ikke fulgt oppskrifter, og derfor har det ofte slengt med en boks kremfløte, creme fraiche eller noe annet snadder fra meieriavdelingen.

0-Kokeboka-mi-header-4280-3Denne retten ble snappet opp fra min særs gode kollega Tussi, som har mat og helse. Jeg snek meg til en smakebit en dag, og har ikke glemt den igjen. Oppskriften finnes i den mintgrønne boka som gis ut gratis til elever i grunnskolen, så det kan tenkes du har den hjemme.

Det skal egentlig brukes torsk, men den torsken jeg fant var litt slerkete. Så jeg valgte skrei. -Angret ikke på det, for å si det mildt. Fy flate!

Det er første gang jeg har gått i butikken for å kjøpe inn ingredienser etter en oppskrift, og deretter gå hjem og lage retten. Etter oppskrift. Jeg trodde jeg var flink til å lage mat! Denne retten trenger man nok ikke være flink for å lage. Det var faktisk bare å følge oppskriften.

Jeg måtte selvsagt bevege meg litt utenfor oppskriften, men det var faktisk ikke med vilje. Jeg skulle kjøpe garam masala, men det hadde de ikke på Kiwi, så jeg kjøpte tandoori masala istedenfor. Bortsett fra det, og den greia med fiskebyttinga, gjorde jeg lydig alt jeg skulle.

Kun grønnsaker og fisk!

12788619_10153891949780499_2044943384_oDenne retten tok faktisk under en halvtime å lage, og det helt uten å stresse. Jeg var litt skeptisk til at tilbehøret kun var kål, gulrot og chili, men det passet midt i blinken.

Så i dag, når min venn og mentor Allison kommer for å gå gjennom prosjekt #sunnkropp med meg, skal hun få dette til middag. Hun spiser ikke kjøtt, men masse grønnsaker og fisk. Jeg bare VET hun kommer til å like det.

Retten heter Indisk garam masala torsk, hvis du har boka hjemme og vil lete sjøl.

Spent på hva vi skal gjøre?

IMG_0284Hun har en sånn scanningsvekt.. Jeg er spent på hvordan den er, og hvor gammel den mener at jeg er innvendig. I tillegg skal jeg få hjelp til å komme forbi noen hindringer på veien. Det er visst mange ulike teknikker som kan brukes for ulike utfordringer. Jeg har ikke veldig lyst til å fortelle om mine utfordringer før jeg aner et håp om å komme rundt dem. Men etter denne kvelden tror jeg det er greit. Jeg skal holde deg oppdatert, om det er interessant nok.. 😉

 

 

Dag 61 -Nå er det litt vanskelig

Første dag i vinterferien – Mandag

Jeg tenkte litt på det i forkant.. Lurte litt på hvordan det skulle gå med mine gode rutiner i kostholdet. Lange frokoster, en brødskive til for godt selskap.. Det gjør vel ingen ting, det er jo bare i dag.. Men jeg er fast bestemt på å være grei med detta vraket, få det på veien, kjøre noen sjarmøretapper. Så jeg kan ikke holde på med å spise meg stappmett.

2015-09-29 16.31.36Frokosten var så koselig. Det var tenåringer, en lånt hund, Kaptein Blikk og meg. Vi tente lys, hadde kaffe. Og god tid. Jeg tok den ekstra brødskiva, i tillegg til et egg og noen skiver med sognemorr. Altså, i tillegg. Og endte opp skikkelig mett.

Jeg tenkte at dagen var lang nok til å trene tabata før yogaen, så jeg brydde meg ikke mer om det. Så ville skjebnen at jeg skulle sveive innom ei lenge-siden-venninne på kaffe, og hun hadde pikekyss.. Sånne hvite og rosa marengser, som jeg jo ikke liker i det hele tatt. (for de av dere som ikke er norsklærere eller spesielt interesserte i virkemidler: dette var altså ironi). Jeg klarte meg med én. Men jeg var sulten i bilen, så jeg dro nedpå en sånn proteinbar. -Som fikk magen min til å slå kolbøtter, og jeg måtte løpe det jeg var god for da jeg fikk parkert hjemme. Etter en halvtime på do var jeg sulten igjen. Så jeg tok to digre brødskiver med banan og smør. Og et glass havremelk. Tenkte nok det kom til å holde en stund, men like etter var jeg sulten igjen. Dro på yoga, og kasta innpå en ny proteinbar i bilen på vei hjem.

Da jeg kom til Kopperud viste det seg at Kapteinen hadde rester fra laksemiddagen deres, som jeg fikk med meg hjem. Og da spiste jeg likegodt den rett før leggetid. Da jeg så meg i speilet under tannpussen, kunne jeg se magen stå rett ut under trøya..

For å si litt om den yogaen:

20150404_181802Den var som jeg trodde. Litt vanskelig, men utrolig fascinerende. Og deilig. Litt sånn god-vondt. Jeg greide å komme litt sent, så det var ikke særlig utstyr igjen til meg. Jeg fikk tak i en sånn pølle fra før krigen, som kan ha ligget lagret i kjelleren siden en gang på søttitallet. Det syns ikke akkurat utenpå, men den hadde en helt særegen lukt som jeg ikke vil glemme på en god stund. Jeg tror de har sånne liggende for at vi skal sørge for å ikke komme sent til timen. Jeg kommer i hvert fall tidligere neste gang!

Tegningen her er fra en hotelltur, der jeg oppdaget hvordan man faktisk ser ut i et badekar, i motsetning til hvordan men tenker det skal se ut.. Jeg vet ikke hvorfor jeg kom til å tenke på dette i forbindelse med yogaen..

Selve yogaen lærte meg litt om hvor store forskjeller jeg har fra høyre og venstre side, og hvor stiv jeg faktisk er i hoftebøyerne mine. Det var såpass at jeg glemte å puste noen ganger, og jeg var usikker på om jeg kom til å klappe sammen. Men jeg klarte meg, og er ganske stolt av det! Under avspenninga til slutt hadde jeg beina oppetter veggen, og pøllen langs ryggraden for å strekke ekstra i brystet. Det var skikkelig deilig!

Dyr jeg har vært i yin yoga: Katt, ku, bjørn.

Tidligere har jeg vært kobra, fisk, svane (eller var det due?) og hund. Med vekslende hell. Det begynner å gi en mening. På en måte.

Jeg hadde jo tenkt meg tabata før yogaen. Sendte til og med melding til UnniPunni for å få henne med. Men jeg ble hengende i stroppen her hjemme. Klesvask, rydding og et forsøk på å redde noen potteplanter tok fokus. Og så begynte jeg å pugge teksten til konserten.. Pokker, jeg hadde ikke trodd det var SÅ vanskelig å lære utenat en tekst jeg selv har laget! Vel, det er øving med jentene i dag. Jeg får håpe det sitter bedre etter noen runder med dem.

Tirsdag er en god dag for nye muligheter.

Kanskje jeg bare hadde litt høye tanker i forkant. Så i dag skal jeg sikte bittelitt lavere. Jeg skal starte med frokosten, for det var der det skar seg i går. Det holder med ei brødskive, Jane. Du trenger faktisk ikke mer til frokost.

Ta heller med deg litt niste.

Dag 54 – 56år!

Makan!

Jeg føler meg jo mye bedre. Jeg vet jeg har blitt sterkere, sunnere, sprekere.

For første gang i livet har jeg vært helt bevisst hva jeg putter inn i gapet. Jeg har gått ned på mengden mat, i tillegg til at jeg for en gangs skyld er våken når jeg spiser søtsaker.

Likevel… Likevel har jeg bare minket ned til 56 år i metabolsk alder. Jeg har jo tidligere fortalt at denne maskinen kun klarer å registrere alderen med en differanse på femten år over eller under.  Siden jeg er 43, har denne øvre grensa vært på 58 år… Og der har jeg jammen vært plassert siden august 2015. Jeg tør nesten ikke tenke på hvor gammel kroppen min faktisk har vært underveis..


 

Når det gjelder vekt, så har jeg gått ned hele 400 gram siden 4. januar. Jeg skal ikke henge meg opp i vekt, jeg vet egentlig det. Men det er litt rart, å ikke ha gått ned mer på halvannen måned, siden jeg har gjort en innsats i kostholdet også. Jeg nekter å la det stresse meg, for jeg kan se av skjemaene at jeg har gått ned i fett og opp i muskelmasse. Så får jeg heller stole på at jeg er på rett vei.

Om sånne skjemaer interesserer deg, så har jeg lagt med to bilder. Det er en måling i begynnelsen av februar også, men jeg finner ikke mappa mi der jeg har arkene.

Forrige måling var visst i august! Jeg trodde det var rett før jul, jeg...

20160222_185425


 

Jeg har fått flere spørsmål når det gjelder scanningene.

Jeg har meldt meg på fit campen til Herbalife, nede på Åssiden i Drammen. Der scanner og veier de oss i forkant og i etterkant av campen, for å kunne sammenlikne og se om det er gode resultater. Om det er noe du kunne tenke deg, er det bare å si fra, så kan jeg sende en invitasjon til neste fit camp.

Ellers vet jeg at Allison har en scanner, i forbindelse med jobben sin som ernæringsfysiolog og helsecoach. Hun bruker den i oppfølgingen av de hun hjelper.  Dette visste jeg faktisk ikke før i går, etter å ha fortalt henne om mine målinger. Morsomt, for da kan vi sammenlikne resultatene våre.

Lurer du på hvordan en sånn maskin virker?

Du står barbeint, holder ett håndtak i hver hånd, og venter. Det sendes elektroner gjennom kroppen din, og på sin vei registrerer de motstanden de møter. Fett, vann, beinmasse og muskler har ulik motstand, så det er faktisk mulig å få til. Resultatet som kommer ut er som regel til å grine av…

Etter en stund med fullt fokus på mat og trening, vil det være synlige resultater på målingene, noe som ofte gir motivasjon til å fortsette. I mitt tilfelle kunne det vært fort gjort å gi opp bittelitt, med tanke på den vanvittige vektnedgangen (eller mangelen på..) Men så dukker det opp andre resultater enn akkurat vekt, og da føler jeg likevel at det nytter.

 

 

 

Dag 50 -Et slags jubileum

Det virker liksom som det har gått lang tid, når jeg ser hvor mange innlegg det har blitt i Hagegynga.

Men femti dager er ikke fullt to måneder, så om vi ser sånn på det er jeg bare i startgropa. Jeg skal tross alt leve sunt og ha det godt resten av livet mitt. -Ikke bare til jeg oppnår et gitt mål. Jeg har klokkertro på at kroppen min gradvis vil bli litt mindre, som en bonus av at jeg ikke dytter i meg alt jeg finner av mat og kaker.

Ja, jeg kan innrømme det nå. Jeg vet det er flere som har prøvd å nevne det for meg tidligere. Jeg har bare ikke villet høre.

Marsipankaka fra femtenårsdagen i helga står fortsatt like stor i kjøleskapet. Den må kanskje kastes. Tidligere kan jeg love at den hadde gått med. Jeg hadde ikke hatt hjerte til å kaste den, eller jeg hadde hatt mange gode grunner til å spise resten. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg ikke har hatt lyst på den!

Grunnen til at dette ikke er løgn er at jeg traff mitt indre bunn-nivå før jeg delte de første bildene på bloggen. Derfra var det ingen annen vei enn oppover, slik jeg så det. Alle har sitt eget punkt der vi forstår at endring krever handling, forpliktelse og egeninnsats. Allison har lært meg det. Og hun presset meg slik at jeg oppdaget det.

Jeg ble nødt til å forholde meg til hvor mye ekstra energi -også kalt tomme kalorier- jeg tilførte kroppen min daglig.

Skjult under «men-jeg-lager-alltid-mat-med-mye-grønnsaker-paraplyen» har jeg i årevis snakket om hvor sunt jeg spiser. Ofte fisk, lyst kjøtt og mye grønnsaker. Jeg har egentlig vært ganske aktiv i alle år, i forhold til mange sofaslitere. Og jeg har undret meg over hvordan jeg likevel stadig har gått oppover i størrelser.

2Jeg har kjøpt nye klær og funnet meg i det. Fordi «Det er vel sånn det er med alderen». Ja, vi blir gjerne annerledes i kroppen etter noen år. Puppene henger ned, rompa er flat, firkanta og lav.. Lårene har bulker, huden har nupper, legghåra blir gjerne lenger  før vi plutselig oppdager dem. BH’en går i en bue bakpå ryggen, gjemt inni en valk med løshud. Knærne har rynker, armene har vinger og halsen er kun en liten sving mellom hode og kropp. Jeg vet at jeg ikke skal se ut som da jeg var tjue. Jeg har tenkt at jeg har selvtillit og trygghet nok til å se ut som jeg gjør. «Det fins da klær til å dekke herligheten med!» 

Nettopp derfor har jeg godtatt stadig flere kilo. Kroppen har protestert i det stille, men jeg har koblet det feil. Tung pust=astma, hjertebank=stressende hverdag, ryggplager=sittestilling på jobben eller i bilen, leddsmerter=sannsynligvis noe arvelige leddgiktgreier… -Skjønner’u?

Allison fortalte meg det jeg endelig var klar for å lære om matinntaket mitt.

Jeg vet at jeg er overmåte heldig som har en nær venn med den bakgrunnen og det yrket. Jeg vet at mange ikke tar seg råd til en coach. Men fyttegriserompa hvilken forskjell det utgjorde for meg. Det blir som de timene jeg hadde med personlig trener for noen år tilbake. Vel brukte grunker.

Hun hadde et motsvar til at mitt grønnsaksargument:

Ja, du lager mye mat. Og mye grønnsaker. Gjerne med to bokser creme fraiche oppi gryta, eller en boks kremfløte. Og du spiser mye mer enn du trenger. I tillegg kan du helt ukritisk bestille karamell frappe hver eneste gang vi finner et sted som serverer det. Eller is.

Vi hadde noen lange samtaler som handlet om min helse, der jeg som oftest syns hun var litt brysom. Men sakte gikk det over til en forståelse. Jeg ville først prøve meg på 5:2-dietten. Vi vet vel alle hvordan DET gikk.. Det var omtrent to sultendager, før jeg fant ut at det ikke var noe for meg. Men forståelsen av matinntaket var der likevel. Og jeg bestemte meg for å gå ned fra tre til to brødskiver til frokost. For å se om hun hadde rett i at jeg egentlig spiste litt mer enn jeg behøvde. Det samme med middag. Jeg bestemte meg for å spise litt mindre enn jeg var vant til. Og jeg tenkte at jeg sannsynligvis kom til å sulte i hjel ganske fort.

Men jeg er her enda. Bare litt sunnere.

12696969_10153854752530499_527682751250740636_oJeg har trent også, fordi jeg liker å bruke meg. Og kroppen min har en hukommelse om hvor deilig det var sist jeg opplevde fremgang i trening. Jeg kjente meg sterk. Utholdende. Smidig. Og enkelte ganger uovervinnelig. Disse følelsene vil jeg kjenne mer av. Foreløpig har det vært mye tabata, litt gåturer, bittelitt svømming, snømåking og i det siste Yoga. Jeg tror jeg har blitt bitt av Yoga-basillen, det fascinerer meg.

Dette bildet forteller noe om hvordan kroppen sakte jobber seg mot noe den kan huske. Bildene er tatt med tre ukers mellomrom, der de første ble tatt 3. januar og de siste 14. februar. Jeg syns sjøl det er en endring noen steder, kanskje mest i ryggen. Men jeg ser at magen fortsatt henger etter. Og det er greit.

Jeg vet hvor jeg har vært, og jeg vet hvor jeg er på vei. Jeg har ingen ambisjoner om å stille til fitness, men jeg har ambisjoner om å leve så lenge at oldebarna mine krangler med meg om å få låne bilen min!

Jeg fortsetter dette prosjektet like dedikert hele veien til banken, og det kommer nye bilder etter tre uker igjen. Men det kan tenkes innleggene kommer litt mindre hyppig her, som jeg skrev noe om tidligere.

Jeg setter så utrolig pris på oppbackingen som kommer fra alle kanter!

Og jeg heier tilbake!

Dag 49 -Buksa rører på seg

Jeg har en olabukse.

Den er ettersittende, og skal være ettersittende. Da jeg kjøpte den var det ingen tvil. Den satt som om den var limt på, og når jeg tok et skritt dro den seg litt ned i linningen. For den satt fast på låra. Du vet hvor jeg vil nå, eller?

Det er faktisk blitt sånn nå, at stoffet på låra lager friksjon mot huden når jeg går!!!

Jeg har fortsatt litt lim på leggene, de har alltid vært store og harde som toliters melkekartonger -så buksa sitter godt der nede. Og akkurat rundt magen er det foreløpig ingen tegn til romslighet. Men bak i ryggen, derimot! Jeg kunne stikke hele handa nedi buksa bak på ryggen. Men så kom jeg på hvordan det sannsynligvis tar seg ut, så jeg dro den pent opp igjen før noen så det.

20160218_092624

Jeg har også en prikkete kjole.

Den kjolen kjøpte jeg i sommer. Og jeg brukte den i sommer. Men jeg har sett bildene av meg med den kjolen, og derfor la jeg den vekk i håp om en sunnere sommerkropp 2016. Jeg deler selvsagt bilder av meg i denne kjolen, så vet du hva jeg snakker om.

20150812_220822

Det ser praktisk talt ut som om puppene er på vei ut. Det som ikke syns på bildet her, er at alle sømmene er dratt til smertegrensa, og magen sørger for at draperingene rundt livet holder seg stramme og fine.

Denne kjolen er noe av det fineste jeg har sett. Men de hadde den ikke i min størrelse da jeg kjøpte den. Jeg har likevel brukt den, helt til jeg fikk se bilder. Nå finner jeg ikke igjen bildene av hele kroppen surra inn i kjolen. Men du må bare tro meg. Den er trang.

Og den skal passe når sola minner meg på å barbere leggene mine igjen.

Dag 27 – Tilstandrapport

20150404_181802Har du sett der nede i det siste?

Selv om jeg har sett resultater på ryggen, på noen bilder, kan jeg innrømme at det finnes bevis på det motsatte i fronten. Enten det, eller så var utgangspunktet så vanvittig at jeg aldri fikk meg til å ta førbilder fra akkurat den vinkelen. Vel, jeg hadde en tegning, da. Som fortalt noe om hvordan jeg så ut liggende i et badekar..

Jeg vet ikke hvordan det er med dere andre, damer? Men for meg var det i hvert fall ingen selvfølge at tingene under bulken skulle sees fra den vinkelen, med nakken bøyd opp etter badekarkanten og alt i fri flyt. Trykk gjerne på bildet, så kommer du til blogginnlegget som handlet om nettopp det, fra en av mine aleneturer til Budapest.

I dag følte jeg meg ganske smidig, helt til jeg kom på den vanvittige ideen å ta et bilde ovenfra og ned, mens jeg sitter.

20160127_163027Jeg lar det bildet tale for seg selv, og fortsetter den gode jobben videre, istedenfor å feire med pølser og kake. Jeg kan (som kjent for noen) ikke få flere barn, så du trenger ikke en gang å spørre om jeg er gravid. Men heldigvis har jeg en litt vid genser over det der.

I kveld skal jeg være forfattergjest på Hokksund bibliotek, og det blir antrekket for kvelden, for å si det sånn. I ekte Janestil har jeg ikke forberedt meg nevneverdig. Men det skal nok gå bra, tenker jeg.

Lurer du på hvordan yogaen virker?

Jeg tror jeg bruker litt lenger tid enn andre på å lære inn øvelsene, for hun på work shopen på Salto i går hadde kommet over i neste stilling før jeg var på plass i den første. Jeg måtte spørre om hun kunne roe ned tempo litt, slik at jeg klarte å følge med. Jeg har bare bestemt meg for å fortsette med dette, for det gir meg en slags ro også.

Jeg går på et eget yogakurs i seks torsdager framover, og hun som driver det er veldig rolig. Tabataen skal jeg fortsette med, jeg har funnet match i den treningsformen der. Disse to er egentlig litt motsetninger, så jeg tenker det blir en slags balanse ut av det. I tillegg tar jeg gjerne en ekstra gåtur, svømmetur eller andre turer, når det passer sånn. Så.. Jeg er fortsatt i siget.

I kveld er det som sagt bibliotek og forfattermøte, men jeg har tid til en liten runde etterpå. Nå må jeg finne lebestiften min, for jeg kan jo ikke komme sånn her.

Joda, bare det ikke er blits der.

2016-01-27 17.29.192016-01-27 17.30.02