Gdansk på underbudsjett

Det er november, surt og kaldt. Vantevær. Men vi har store, lune skjerf og vet at det snør halvmeter på halvmeter hjemme.

Siden jeg er verdensmester i god planlegging og budsjettering, hadde jeg den vanvittige summen av 568 kroner på konto før avreise. Klarte å finne noen zloty i en skuff hjemme også, så taxi til og fra flyplassen var sikret. Reisen var betalt for mange måneder siden, ellers hadde jeg blitt hjemme.

Glad jeg ikke ble hjemme, altså, det er en veldig koselig by å vandre rundt i. Vi sover på Novotel Centrum, et moderne hotell med alt man trenger. Ikke sjarmerende, men Novotelene er ikke først og fremst kjent for sjarmen. Det er rent, stort og ligger nær alt.

Å spise og drikke her koster nesten ingen ting, i forhold til vanlig. Sannsynligvis ville jeg brukt mer penger på mat, godis og diesel hjemme, enn det jeg har svidd av her. Nå skal det være sagt, at det er unnamanøvrene fra shoppingsenter som har reddet pungen min denne gangen. For på alle turene jeg har vært på er det shopping som har velta lasset.

De andre fikk bakoversveis over at jeg hadde pakket i en KOFFERT, og jeg fikk en del kommentarer på hvor bæreposene mine var. Hah, de skulle bare visst, hvor god jeg egentlig kan være på voksen pakking. Jeg var også smart nok til å pakke med en gammel, slitt bukse som kunne kastes istedenfor å bli med hjem etterpå. Flaks at mange av klærne mine ikke passer like godt lenger, da.

Det er så mye fint å se på her, jeg får alltid inspirasjon til å skrive historier når jeg er i disse europeiske byene.  Og de husene, de minner meg om barne-tv. For ikke å snakke om keramikk-kunsten her. Figurene er så uttrykksfulle, sånn morfaraktig melankolske, litt lange ansikter og fjerne blikk. Jeg anbefaler noen turer innom disse kunstbutikkene, enten du skal kjøpe noe eller ikke.

Vi var også en stund ved Neptunstatuen på den lange torgplassen, og der kom jeg på en vits jeg hørte om noen statuer som fikk liv for en dag. Det de brukte dagen på var å finne duer de kunne drite på. Skjønner dem godt, jeg.

Nok om det, nå ser det ut til at alle de andre er samlet inne i gågata. Tenker det er helt innafor å gå etter dem nå. Overalt hvor jeg snur meg hører jeg norske stemmer, -det er visst hovedsaklig nordmenn og svensker som drar til Gdansk.

Jeg har lyst til å komme tilbake, med Kapteinkjæresten min. Men da kunne jeg tenke meg å reise til Sopot. Det ligger tjue minutter herfra med tog.

#gdansk #polen #lavbudsjett #kollegatur

Selfiedronninger med fotografisk teft

– Neimen i jøss, se den brua er bare halvferdig! Og den bak der er skikkelig fin. Vi tar selfie foran den!

Det å ta selfie ser så himla lett ut. Det er bare å sette kamera opp og være lekker. OG få med motivet i bakgrunnen. Hvor vanskelig kan det være, liksom?

Jeg har vist i mange reiseinnlegg tidligere, at jeg ser ut 20150814_105007som jeg gjør. Men når jeg skal prøve å få med min romkamerat på det samme vil jeg jo gjerne at det skal se bra ut i tillegg. Så vi stiller oss opp foran brua, i hundre varmegrader, og smiler alt vi klarer. På skjermen ser vi at det er vanskelig å få med både oss og brua samtidig, så vi bestemmer oss for å bare titte litt inn i hjørnet. Da blir det plass til halvannen bru i bildet.

Det ble ikke som planlagt, og en snill amerikansk dame spør om vi trenger hjelp til fotograferingen. Det viser seg raskt at hun er snillere enn hun er flink, men etter å ha tatt fire svarte og noen virrete bilder, ender vi ganske bratislavabra opp foran bruene. Dette er tatt på vei bort til kjøpesenteret. Ja, da. Vi shoppa. Det var jo aircondition der inne, så da hadde vi på en måte ikke noe valg.

Det hører med til historien at vi møtte flere kolleger der borte. De hadde funnet et vannhull rett på utsiden av senteret, og de var det mange av! Vannhullene altså. Lunsjen spiste vi på Primi, eller Prini, eller noe annet italiensk, og maten var etterlengtet og godkjent. Vi hadde egentlig planer om å gå rett til hotellet og bade i bassenget etter mat. Men på veien dukket det oppen ny, liten bar, i skyggen. Og vin kostet 9 kroner for et glass. Så da ble det pit stop etter fire minutters gange. Og jammen ramla vi borti enda et vannhull etter nye fire minutter. Der var det aircondition, så vi fylte på litt der også. Det var dette med væskebalanse..

For å beskrive varmen kan jeg fortelle at kjolen min, som er av noe bomullsgreier, var en god del tyngre da vi kom hjem enn før vi dro ut. Trusa også, bare så det er nevnt. Og for de som har gått i kjole en varm sommerdag med lårene gnissende inni hverandre, så kjenner vi behovene for litt større gnagsårplaster.

Og vi føler med hverandre.

Så vi tar selfies fra håret og ned til puppene, fokuserer mye på å smile, og regner med at ingen ser de våte flekkene under hver rompeballe på kjolen.20150814_10530020150814_144319