En god sakprosa

Stille vandring i byen

Med høstens klarhet i ryggen har vi vandret i stille gater. – Oslo fra en annen vinkel enn jeg er vant til. Kaptein Blikk og Lille Trille hånd i hånd, og skuldrene har senket seg. Etter å ha kjent meg i tretti år, visste han hva han skulle bruke vår egen helg til. Han ville vise meg Litteraturhuset, fordi han mente det var et sted jeg kom til å like. Han hadde vært der på boklanseringen til Oda, med boka «Når livet er kjipt», og tenkte på meg. Fine Kaptein. Jeg forelsket meg der og da. I Litteraturhuset, selvsagt. Kaptein Blikk har allerede kjærestestatus, og den ble nok litt forhøyet denne helga.


 

Resten er for skrivenerder: Fordi vi har flaks var det akkurat denne helga sakprosafestival. Og vi fikk med oss en herlig svenske som har skrevet om fluefeller og meitemark. Og vi fikk med oss Harald Eia som ville lære oss å skrive bedre. I tillegg til Martha Breens samtale med Maria Sveland om feminisme, og Guy Walters’ foredrag om å knuse heltemyter for å skrive sann historie. Min favoritt var, kanskje ikke overraskende, Fredrik Sjöbergs fluefeller og meitemarker. Humrehumor blandet med tørre fakta, og en lidenskap for å samle på fluer.

Det våknet noen tanker i meg mens vi var der, og jeg merket meg både det ene og det andre bak øret. Nå skal jeg for en gangs skyld ikke foregripe begivenhetene med å utbasunere noe. Så vi får heller vente, og se..


 

Men jeg kjøpte to veldig spennende bøker!

Den ene er rett og slett en bok stappfull av utfordringer, med 642 små og store skriveøvelser. Og den kommer jeg til å bruke mye! Faktisk kan det tenkes jeg vil plukke tilfeldige oppgaver og ha som en egen spalte, der jeg utfordrer de av leserne mine som også skriver selv, til å gjøre samme øvelsen som meg og poste i kommentarfeltet! Hva tenker du om det?

20151025_204825
Og den andre er en tegneserie, en nydelig, filosofisk sak om Veslemøy av Vantina. Fordi jeg er lærer i ungdomsskolen, og fordi jeg har mine tenåringer, og fordi jeg selv er litt sånn der filosofisk og rar noen ganger.. Denne boka er vakker, stille og full av protester!

 


Helt til slutt i dette innlegget som handler mest om bøker, vil jeg selvsagt invitere deg til lanseringen av min egen bok, onsdag 4. november kl 18.00 i Vikersund, hos gave- og interiørbutikken Hjem, kjære Hjem. Boka heter «Hagegynga om bil og sånt» og er en del av bokserien fra «Du herlige Hagegynge».


 

Om du ikke kjenner meg fra før, og bare følger bloggen, kan jeg fortelle at denne lille bokserien er en samling tøys, tull og ramme alvor fra hverdag og fest i Hagegyngas verden. De selges ikke i vanlige bokhandlere, fordi de likegodt kan kalles «en artig gave» som «storartet litteratur»

utkast2Jeg vil gjerne dele forsiden på boka med deg her,  og kan røpe at den handler om biler jeg har ødelagt.


Hvis du ikke kan komme til Vikersund, men likevel ønsker boka, kan du forhåndskjøpe den ved å betale i nettbanken, skrive navn og adresse i meldingsfeltet, og så sender jeg deg den, signert, så fort jeg får den fra trykkeriet.


 

Pris f.o.m. 4. november: 250 kroner

Pris t.o.m. 3. november (forhåndsbetalt i nettbank): 200 kroner inkludert frakt.

Kontonummer 2270 24 63 797

La meg se… Den er ikke en roman, ikke en diktsamling.. Jeg tror jammen meg den går innunder sakprosa, jeg! Ikke rart jeg hadde den første Hagegyngeboka i veska på Sakprosafestivalen, da..

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Men hvor er bilen min?

Har du noen sinne vært på en lengre tur, la oss si du er med kjæresten din på middag i… Tja, for eksempel Tønsberg. Dere bestemmer av en eller annen grunn å møtes i Drammen før avreise, for å kjøre hans bil nedover.

Om du vet hvor dette innlegget kommer til å ende nå, så har du kanskje gjort samme feil selv. Og vi kan le av hverandre og tenke at… SÅ dumme går det faktisk an å bli.

Altså, vi kom fra hver vår retning i dag tidlig, møttes på Muusøya og jeg parkerte SuperCorsa’n utenfor Kiwi. Gjensynsgleden var stor, Kaptein Blikk har vært på tur i helga, og vi gledet oss til middag i Vestfold. Jeg låste alle dørene. Selvsagt. Og bagasjerommet. Så klart. Og tok med nøkkelen (klok av erfaring). Selvfølgelig.

Middagen var superhyggelig. Det var en fetter fra gammel tid, med nydelig kone og nestevoksen sønn. Vi fikk fantastisk mat, levende musikk på flere plan og Kaptein Blikk klatret både i stige og på tak. Bilturen opp og ned var som våre turer ofte er, – fylt med gode samtaler, dopauser, kaffekopp og litt varmeapparat.

Vi ble -som vanlig- litt senere enn vi hadde planlagt, og valgte derfor straka vegen hemmat der vi kjørte oppover i mørket. Det er bare det.. At straka vegen hemmat, det er der E18 går over til å bli E134, ved Drammen Sør. Og når man er midt i en samtale som krever refleksjoner i både hue’ og ræ… Da er man kanskje hjemme på parkeringsplassen, før man stiller det uunngåelige spørsmålet.

Men hvor er bilen min?

Det var bare å innse at vi hadde skravla oss forbi avkjørselen i Drammen og flisa rett hjem. Og vi som hadde tenkt å takke for en fin kveld, gå hvert til vårt og legge oss tidlig.. Vi måtte kjøre ned igjen til Drammen for å hente en ensom og forlatt Corsa på parkeringsplassen utenfor Kiwi.

Der sto den, med alle dører og vinduer forsvarlig låst og stengt. Alene.

Noen mener jeg ikke fortjener å ha bil.

Tja, jeg tror jeg lar den henge der.

Grillen er lunka og Gitaren er sur

Du vet, de dagene.

Våkner til lyden av to ballonger som smelles i hverandre, fordi en seksåring syns det er interessant. Sola skinner hardt på kroppen min som fortsatt ligger godt inntullet i dyna. Lydene av ballongene er som tannpuss i øregangene, og jeg biter meg i tunga for ikke å kjefte.. Det eneste jeg oppnår med det er litt vondt i tunga, og en dårlig stemning. For jeg klarer selvsagt ikke å holde kjeft. VÆR-SÅ-SNILL-Å-GÅ-UT-I-STUA-MED-DE-BALLONGENE!!! Ikke akkurat det samme som å bli strøket på kinnet med en «god morgen», men man skal da ta de dagene man får. Og helt sikkert fortjener.

Så jeg bestemmer meg for frokost. Det pleier alltid å hjelpe. Kommer på at kaffetrakteren her sannsynligvis aldri har vært renset, det fant vi jo ut i går. Så da avskriver jeg kaffe. Burde skjønt allerede da, at jeg like godt kunne legge meg igjen. At dette ikke var dagen.

Men så skjønner jeg liksom ikke sånt før etterpå, og setter i gang med både strandtur, grillplaner og klesvask. Det er selvsagt sand i bikinien, den enorme bikinien jeg måtte kjøpe for å få plass til kroppen. Så derfor er det også plass til mye sand. Og boka jeg hadde bestemt meg for å lese ut i sommer, er dørgende kjedelig. Vannet er litt for kaldt til å bade i, og lufta er litt for varm å ligge i.

Vi drar hjem til den leide lykken for å grille. Jeg lager en flott salat, og gjør klar både grillskiver av squash, pølser og sommerkoteletter. Noe for flere smaker. Dekker bordet, koker poteter, tenner grillen, finner fram medbragt, hjemmelaget dressing. Tenker at nå vil nok ingen huske hvor sur og tverr jeg var i morges.

Men grillen. Den blir liksom aldri helt varm i dag. Sommerkotelettene blir sakte gyllengrå, og pølsene trekker til seg sotstriper fra forrige grilling. Squashen er for første gang ikke overkokt, men den er egentlig ikke helt varm en gang. Krydderet var godt, da.. Jeg tar et glass rødvin, og tenker at sånn skal det se ut på bilde. Grillsjefen koser seg med et glass mens maten ligger på grillen. Jeg klarer ikke å få det til å se bra ut på bildet heller, for det ryker så fælt. 11846495_10153495093235499_2145888466_n

Etter mat lar jeg de andre rydde av mens jeg dusjer. Det er ikke tørre håndklær, men jeg har et lite på lur, og gnir meg tørr etter dusjen. Da kjennes det ut som om jeg har med hele stranda hjem, for det svir over alt. Et glimt i speilet, og jeg ser at sola har tatt bedre enn jeg trodde i dag. Jeg er mørkerosa og blank i ansiktet, på ryggen, på lårene og litt midt på magen.

Det er best å bare sette seg ute og spille litt gitar for å i hvert fall gjøre NOE bra i dag. For sent. Luftfuktigheten i sommerkvelden setter seg rett i treverket, og gitaren blir sur som en forsmådd eks. Jeg tar et av mine perfekte selfies og gir opp. Nå er det leggetid.

11823840_10153495092230499_1884216291_n

Når alt foregår i fart

Som kjent dro Fjortisen og jeg nedover E18 på søndag. Vi er kjent for å pakke raskt, når vi først reagerer, og innen vi sitter i bilen er det med både mat, drikke, håndklær, Fjortisens selfiestang, bluetooth høyttaler, diverse ladere og alt som ellers regnes som viktig på tur. Fortsett å lese Når alt foregår i fart

Det gynger i knærne mine

Kaptein Blikk og jeg har vært på de tusen sjøers hav, på bøljan blå, i samme båt, på gyngende grunn, i åpent farvann og dratt te sjøss.

Kjærestetur med soveposer og kjølebag, solbriller, cashewnøtter, godvilje og feriedager.

Vi følger en helt spesiell tidsregning, han og jeg. Den går ut på at vi kunne tenke oss å dra ut på morgenen, og først sitter i båten godt etter middagstider. Det er bare sånn det blir. Ingen å skylde på, ingen av oss i hvert fall.
Siden snekka har en toppfart på 7 knop, regner vi ikke så lange etapper per dag. Vi innså tidlig at den første dagen ville få oss til Holmsbu, og siktet oss godt inn.

På tur ut, rett uti Drammensfjorden så Kapteinen noe som lå og duppa i vannskorpa. Det viste seg å være en kabelsnelle av tre. Han mente den ikke burde ligge i vannet, fordi en hurtigbåt kunne kræsje i den.

Jeg er jo alltid snusfornuftig.
Så jeg mente at den var for tung til å ha ombord i båten, og at det ville være farlig å prøve. Jeg mente båten ville kantre, og at vi heller skulle ringe båtpolitiet.
Men Kaptein Blikk er den staeste mannen jeg kjenner. Og denne kvelden var han kanskje også den sterkeste mannen jeg kjenner. For han lempa og sleit, og plutselig hadde vi båten full av en stor, rund ting.

Visst er snekka stor og romslig, på en måte. Men det er grenser for hva man får plass til på gulvet (heter det gulvet på båt?) bak motorkassa.
Så med litt godvilje kunne vi bruke det som bord, og heller bruke sittebenkene til å gå på. For på gulvet var det ikke mange ledige centimetere.

Vi ankom gjestehavna i Holmsbu litt før halv ti på kvelden, og var skrubbsultne. Vi klarte, fordi vi har en del flaks, å få den siste gjesteplassen, og vi rakk akkurat å bestille middag før kjøkkenet stengte.

Oppi handlenettet jeg hadde pakket klærne mine var det to kjoler, seks singleter, fire truser, badetøy, en bukse og tre par sokker. Legg merke til at det ikke står noen ting om genser eller jakke der. Joa, jeg hadde med en skaugenser, type hjemmestrikka med kvisthull og sjarm. Men alle som har vært i Holmsbu en sommerkveld vet bedre enn å dukke opp med noe sånt på seg.

Så Kaptein Blikk fikk god anledning til å vise seg som den gentleman han er. Med armen rundt meg
fikset han pledd og terassevarmer, og jeg kunne sitte med min tynne kjole og se vakker ut.
Jeg hadde til og med på meg mascara og parfyme.

Natta i båt bød egentlig på litt utfordringer. Vi tenkte det egentlig ikke var nødvendig å rydde unna inne i det lille rommet, så vi la oss på hver vår benk ute i båten.
Ingen av oss sov noe særlig den natta. Kapteinens sovepose var for trang og min pute var et bretta pledd. Men vi skal ha for forsøket.

Med poser under øynene og ømme ledd og muskler gikk vi heller løs på neste dag.
Da fikk vi leid sykler i havna, og tok oss en tur inn på eldgamle trakter.
Rødtangen Camping lå der, akkurat som den gjorde for noen og tjue år siden. Vi syklet ned til stranda, og la oss litt på de varme svaberga. Det var nesten bedre å ligge der enn på benkene i båten.

Tenk at vi var her for nesten tretti år siden. Som tenåringer hang vi i samme vennegjeng, med alt som følger med. Lite visste vi den gangen, om at vi skulle ligge her nå, som kjærester.
Vi sykla også nedom brygga, og så at det gamle Rødtangen Bad var borte. Brent. Det var bare gjerdet som sto igjen.
Litt trist. Men sånn er det jo. Ting er ting, og ting blir innimellom borte. Vi hadde mange artige historier fra stedet, det får holde.

Jeg så flere små hus jeg forelsket meg i.
Tydelige små drømmefrø la seg til å spire inni meg.
Jeg har lært meg å gi drømmefrø litt vann i ny og ne, for man vet aldri.

Den andre natta var bedre. Vi rydda plass inne i rommet under dekk, og la benkemadrassene der. Med soveposene oppå oss istedenfor rundt oss hadde vi en tilnærmet god natts søvn.
Men dag tre var kald og vindfull. Det ble litt sånn glaning på kunst og kunst og kunst, og jeg så et lite hus til salgs.
Vi fant ut at det lureste var å dra oppover igjen.

Utpå blåste det skikkelig opp, og det var helt ok å holde seg fast i ripa.
Det var et par ganger utenfor Jerdal, at bølgene bakfra nesten tok oss igjen og ville legge seg innpå båten. Men Kaptein Blikk styrte skuta med øyne i nakken og henda på roret.
Og før vi var i Drammen var det egentlig ganske rolig igjen.

Den fantastiske kabelsnella vi fant i fjorden står nå stolt på kjøkkenverandaen min, som bord til krydderurter, blomkarse og ringblomst. Jeg liker å si at Kapteinen henta det bordet i fjorden til meg.
Men vi vet jo hvordan det egentlig henger sammen.

 

 

OM Å LA FLUA LANDE.. -Og myggen stikke.

Jeg lar blikket vandre sakte uten mål og mening. Det lander selvsagt på bekkeglitteret like ved meg. Lyden er balsam, vannet triller lykkepiller over de små steinene. Goretexen skulle hatt en runde med impregnering, men sola skinner så godt og varmer de våte tærne inni støvlene.
 
Det er bare å trekke pusten helt ned i dypet av magen. Jeg fyller lungene til de nesten sprekker, og registrerer samtidig nok knott i munnhulen til neste måltid. Kaptein Blikk ser bort mot meg, og jeg sender et salig smil tilbake. Med knottlik og gress mellom tenna er jeg sannsynligvis den lekreste dama han kommer til å se i dag. Og det er greit. Seksåringen har oppdaget en øyenstikker som ligger på ryggen. Alles oppmerksomhet holder seg der en stund.
 
Vi har sett lavskriker, hule trestammer og moltekart. Og vi har plumpa i vannet, blitt kilt med myrull og strå, og vi har spist niste med syltetøy. Et øyeblikk fulgte vi en humle på sin blomst-til-blomst-runde, mens sola stekte oss på ryggen. Da er det kort vei mellom hjerter og smil.
 
Seksåringen har lært seg hvordan han kan tenne bål til vinteren ved å finne tørrgran og bjørkenever. Og han har studert omtrent tjue typer lav og mose, derav både trollskjegg og alvebeger. Det er lett å forstå hvordan de norske folkeeventyrene ble tryllet frem i skumringen, den gang vi ikke hadde Youtube eller Instagram til å sørge for underholdningen. Jeg kjenner små og store fortellinger dukke opp i fantasien. Noen egner seg for barn, andre ikke. Omtrent som Youtube, altså. Bare uavhengig av strøm og nettilgang.
 
Det er foreløpig for tidlig å finne noe modent her oppe. Blåbæra er grønn, molta er rød og tyttebæra er blomst. Men det lover godt. Vi skal ha for at vi har tatt med både bærbøtter og den gamle, lysegrønne bærpelleren etter pappa. Blant alle barndomsminner jeg har, og alle saker og ting jeg har arvet etter pappa, er nok den bærpelleren av de kjæreste. 
 
Nei vel, så var han ikke en friluftsmann med samekniv og kajakk. Han hadde hustelt, fiskestang og teppeposer, campingstol og trekkspell, og vi sov på oppblåsbare gummimadrasser. Men han pelte bær, og han fikk fisk. Han satte seg ikke over en liggende trestamme når det var den tida på dagen, men han bygget en utedo så fluene skulle få et sted å sitte, under tak, når det regnet.
 
Og han lot flua lande. Han hadde da saktens tid til det. Rundt teltet lå det en liten røykstripe. Det var myggspiralen og Rødmixen. På campingbordet sto det kaffe med sukkerbiter på dagtid, og en øl eller dram sånn litt utpå. Noen ville kanskje trodd trekkspellet skremte vekk myggen. Men myggen er sosiale vesener, og passer på å sette seg der folk har det trivelig. Om du hører riktig godt etter, får du kanskje også med deg at myggen gjerne synger med. Den er en slags ultrasopran, og synger for det meste mmmmiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii. Når den stopper for å ta seg en pause klapper folk, og sånn er det med den saken.
 
Jeg kan en hemmelighet om sommerferiedager. Og jeg deler den gjerne. Hemmeligheten er å kjenne at du har tid til å la myggen stikke deg. Og så bruke noen dager på å klø litt på det. Til det svir.
 

 

God ferie!