Når nettene er lange

Alle i huset sover.

Jeg pusler litt rundt. Det er alltid sånn lille julaften. Folk snakker om tradisjoner i jula, og om viktigheten av det rette treet, de rette folka og hvilken matrett som må serveres.

Vel. Mine tradisjoner er å henge litt etter, i sakte fart. Jeg vasker ikke ned huset, men jeg vasker vinduer. I hvert fall noen av dem. Og jeg rydder litt ekstra, slik at det er umulig å finne igjen noe som helst på nyåret.

Den sikreste tradisjonen jeg har er at jeg er våken når alle andre sover lille julaften. Jeg har alltid noe å pakke inn, og jeg må fylle julestrømpene etter at alle har lagt seg. Og siden gutta ikke legger seg åtte lenger, blir det jo sånn. I år er det økt fra to til fem julestrømper, siden vi nå bor sammen, hele gjengen.

20161223_224511Jeg er ikke så opptatt av å ha et perfekt juletre, og for min del kunne det gjerne vært kunstig. Egentlig kan det tenkes jeg har norgesrekorden i stygge juletrær, fraktet hjem i bagasjen eller baksetet sent lille julaften, eller dagen etter, litt utpå formiddagen. Det må alltid stå inntil en vegg, og helst i et hjørne, fordi det har skakke greiner. Eller ingen greiner på to eller tre sider. Men i år har sjuåringen og søttenogethalvtåringen samarbeidet om å skaffe et nydelig tre! De var med pappaen sin og hogde på rot i dag. Et perfekt formet tre i edelgran, som kunne glidd rett inn i en Disneyfilm..

20161223_224534Det beste med juletrær er hvordan de kan romme flere generasjoner med pynt og glitter. For hvert år kommer det noe nytt, og ingenting kan kastes. Så da blir det overlesset og skikkelig julete. Ungene finner igjen pynt de lagde i barnehagen, og jeg har kanskje en glassengel jeg liker spesielt godt.

Når treet er pynta legges pakkene under, og det er bare å VENTE…

Først i morgen fylles huset med frokostgjestene. Vi blir fjorten, og jeg gleder meg alltid til denne kaotiske senmorgenstunden. Vi har hentet et ekstra bord, og nå er det diagonal løsning for å få plass. Stas med familien på besøk!

Til middag blir det roligere, da er vi åtte. Jeg kjenner at jeg gleder meg.

God Jul!

To dager..

Nå har vi vaska gølvet, men itte børi ved
For ute er det regn, og ‘hvertfall altfor varmt tel det..

Jeg dro til med å leke julenisse i går.

Fordi jeg har vært så inderlig snill i år, eller fordi jeg har solgt så mange av bøkene mine før jul kjøpte jeg en diger julegave til meg selv!

2015-12-22 22.43.29Den står kamuflert på kjøkkenet, under en juleduk og to potteplanter. Dette er fordi jeg ikke skal sniktitte på den. Jeg løftet litt på duken i stad, men ga meg selv et kjapt rapp over fingrene, så ble det slutt på moroa.

Nå skal det være sagt, at jeg faktisk brukte den ganske mye, rett før jeg pakket den inn og satte den der. Jeg trengte den til noen av juleforberedelsene, og håper jeg blir tilgitt for det.. Så nå jobber hukommelsen min hardt for å glemme hva det er inni julekamuflasjen. Jeg går forbi når jeg skal opp trappa, og lurer fælt på hva nissen har kommet med til meg i år..

2015-12-22 22.43.09Hvis jeg tenker det mange nok ganger, rekker jeg kanskje å glemme det til julaften, sånn at jeg kan bli litt overrasket, på ekte?

Jeg gleder meg i hvert fall overmåte til  pakke den opp. Så får det heller være greit at en av delene akkurat nå tar en ekstra runde i oppvaskmaskinen, etter at jeg har laget frokostrundstykker til mine nære og kjære for julaften.

Julefrokosten er hellig.

Den julaftensmorgenen er det beste med hele jula, syns jeg. Vi tasser ned, Gutta Krutt undersøker julestrømpene sine, vi strekker oss og kjenner at alle har fri. Og litt etter litt dukker det fram, det beste tilbehøret: Familie og venner.. Med lav terskel og høy kosefaktor blir det servert varm kaffe, kakao, eggesalat og ribberull. Og nystekte rundstykker, sild, oster, rørt jordbær og rørt bringebær. Sukk.. Da vi var små var det mamma som sørget for gode julefrokoster. Og det er en ære å kunne videreføre det til Gutta Krutt. Selv om vi nok var færre til barndommens frokoster enn vi er i dag. Det sier bare litt om at mamma og jeg lever litt ulike liv. Den gangen var det tidlig opp, og likevel hadde mamma allerede bakt rundstykker. Hun må ha hatt på vekkeklokke for å ha alt klart til vi våknet.

Julemiddagen er reddet!

Jeg har i alle år lett etter de ultimate medisterkakene. Sånne som pappa laget. Og i år har jeg funnet nøkkelen. Saken er at hans kaker var litt tørre, grove, og ikke så veldig krydret. Gilde lager ikke sånne. Ingen andre heller, om jeg skal være ærlig. Men jeg har prøvd meg fram, og i år var de så gode at jeg skriver det ned for senere julemiddager:

2 pk medisterdeig
1 egg
litt melk (2dl?)
1 ts pepper
3 ts salt
1/2 ts muskat

Dette blander jeg godt, og bruker en skje i en kopp med kaldt vann og en engangshanske for å lage glatte, fine kaker. Så steker jeg de på full pinne til de har stekeskorpe, før jeg flytter de oppi den store sautepanna med vann i. Da koker de seg ferdige der, og etterpå legger jeg de i boks for seg, og heller krafta over i en annen bolle. Da kan jeg lage god saus av det på julaften. Så tar jeg en ørliten smaksprøve, legger hodet bakover og jubler litt. Jeg kan jo smake på én til. Det er som å komme til mål etter å ha løpt hundremeteren. Jeg er dritkry!

Jeg finner ut at det er best å feire denne braksuksessen, så jeg henter en juleøl og en gaffel. Så tar jeg rett og slett kvelden. Med lunka medisterkaker på gaffelen sender jeg universet et takknemlig sukk, mens jeg kjenner at jeg gleder meg til jul.

2015-12-22 22.05.49

Jeg bare håper det blir igjen noen til julemiddagen..

Du hellige Fjortisjul!

Med julemusikk i rommet, melposer, pakkenelliker og glitter i disharmoni på benker og gulv har vi i dag pynta pepperkakehus.

Og siden jeg bor med to tenåringsgutter ble det som det ble…

Jeg tror jeg skal kvalitetssikre pyntinga av juletreet…

God jul’a folkens!

20151221_204706

Jula kom brått i år

Jeg skrev ett innlegg hver dag, laget Hagegyngas egen julekalender. I en hel uke. Så ble det brått slutt. For å skrive noe hver dag, bare for å skrive.. Se, det var ikke veldig inspirerende!

Altså. Jeg har da virkelig mange gode historier jeg kunne delt. Og jeg kommer til å gjøre det. Men med en gang det blir satt i et sånt system virker det som et digert fjell å komme over.

Så her og nå har jeg fått rota bort adventskalenderen, og fortsetter heller å dele små julehistorier nå og da fram til jul. Helt uten system.

God jul!

Åttende luke 2015 «Kommer du på julebordet?»

Joda, planen er absolutt å komme på julebordet. Det kan bli moro det, selv om tidligere juleborderfaringer hvisker forsiktig at det går mye fint på TV den kvelden også…

Og siden jeg er kvinne, skal det opp mot julebordet vise seg et hav av utfordringer. Jeg skal fortvilet krafse ut alt jeg har i klesskapet, hive det på senga og erkjenne at Jeg har INGENTING å ha på meg. Så skal jeg ringe min shoppingheltinne-venninne SuperUnni, og hun skal hjelpe meg å kjøpe noe nytt. Vi skal bruke mange timer, og enda flere penger på å finne et minimalt antrekk som gjør at jeg ikke orker å ta av meg kåpa fordi det er så kaldt. Og matchende sko. Såklart. At disse skoene skal være umulig å bruke utendørs om vinteren, og ubehagelige å bruke innendørs, er en viktig del av helheten.

Og siden klær har det med å krympe, skal jeg selvsagt kjøpe diverse strømpebukser og supertrøyer som lover å løfte, holde inn og på plass, strekke, dytte, bære og fremheve på de rette plassene. Det er en stor jobb, – det gjør sæ’kke sjæl, for å si det sånn. Shock-back-up-undertøyet skal vise seg å rulle både opp og ned, sånn at jeg hele kvelden skal gå inn på damerommet, eller i små mørke hjørner av lokalet for å rette på stasen.

Før avreise hjemmefra skal alt se perfekt ut, med hele strømper og håret på plass på rett hode. Planen er å nippe til min juleøl, passe på at klærne ser bra ut og få med skoene hjem i medbragt pose. Jeg skal snakke passe lavt og passe lite med alle, og danse med verdighet. De andre skal sitte igjen med inntrykk av at jeg er ei dame på høyden, som har kontroll på bevegelser og uttalelser også etter et ørlite glass med livets vann.

Sånn.

 

Jeg skal passe på, så de andre juleborddamene ikke behøver å lette på brynet neste gang de ser meg.

2015-12-08 15.37.07

Men så er virkeligheten sånn, at de andre juleborddamene akkurat denne kvelden er travelt opptatt på egenhånd. De har sin egen push-hold-backup-plan de skal holde styr på, og er sånn passe innbitte der de ruller strømpebukser og balanserer på skyhøye trange sko. Mens de dytter puppene mot utringningen, og håper at ingen legger merke til det. Det blir rett og slett for mye, om de skal holde styr på meg i samme slengen!

Og mannfolka. De velsignede mannfolka. De syns jo vi er fine nok, bare vi smiler! Og etter hvert som livets vann tar tak i brillene deres, blir vi jo uansett bare penere og penere.

Så min umiddelbare plan er å gå i skapet og finne en kjole med fin farge.
Og om jeg klarer å få den igjen i ryggen, så blir’e sånn!

2015-12-08 15.37.47
Fullpynta (eller full, pynta) juleborddame. Klikk på bildet for å se hele herligheten.

Sjuende luke 2015

Alt til sin tid, er det noe som heter.

Den hovedvasken som sikkert skulle vært gjort i fjor, kan vel alltids vente til våren, når det er litt lysere rundt oss. Jeg mener å ha sagt dette gang på gang i årevis, når jeg har sett opp i taklampa og kommet på at den snart burde tømmes for døde fluer, eller når jeg har tatt ned en av de seige kokebøkene fra hylla. Da har jeg som regel funnet kluten og tatt flisene bak komfyren, og så har det skjedd noe annet. Telefonen har ringt, jeg skulle vært på et møte, eller jeg har kommet på en sang jeg burde lære meg på gitar.

Men noen ganger klarer jeg å finne vaskerytmen. For egentlig liker jeg det. Jeg liker å vri kluten i rent vann, se at ting blir rent. Få vekk skjolder og flekker som jeg har trodd var en del av mønsteret eller strukturen. Og faktisk kan jeg strekke meg så langt at jeg digger å vaske vinduer! De blir så blanke, vinduskarmene så takknemlig hvite og det er stas å henge opp nye gardiner.

Men det skjer ikke i system, som en planlagt handling. Som: I dag skal jeg vaske vinduer, liksom. Nei, det kommer kasta på meg som julekvelden på kjerringa, og plutselig står jeg der med bøtte, klut, nal og full musikk.

Det hender til og med at jeg lar det stå igjen ett vindu. For da er magien over. Jeg er ferdig før vinduene.

Men i år har jeg en ny julegardin til kjøkkenet. Jeg gleder meg såpass til å se den oppe, at jeg mistenker magien for å treffe en av de nærmeste dagene. I hvert fall til vinduet. Så får vi se på resten, om det er julemusikk nok i huset til å vaske det andre..

vindusvask+nå+-+her+er+knepene

Sjette luke 2015

Jeg ser gjennom julens minnebok, og blir oppmerksom på noe..

Det jeg en gang så på selvfølgelig, og som jeg nevnte som om vi skulle ha det sånn bestandig.. Det er rart å lese noen år etter, og se hvordan det ble annerledes.

En ting er eget bosted og sivil status, som det så fint heter. Men faktisk blir jeg mer hensatt i tanker over alle de menneskene jeg trodde skulle være der for alltid.

Julen 1999: Jeg sendte julegaver oppover til Anne Grete og hennes familie. Nevnt i en halv setning.

Julen 2001: Kari Anita kom på suppe og pannekaker, en helt vanlig dag i desember, og dagen etter var vi en liten tur innom min mormor etter en handlerunde. Så hverdagslig og selvfølgelig.

Julen 2002: Kari Anita og Roar lagde pepperkaker hos oss. Mon tro om hun var klar over hvor mye vi satt pris på henne?

Satt jeg noen gang og funderte på hva disse menneskene var for meg? Jo, jeg vet jeg gjorde det med mormor. Det er en helt egen historie, og hun var jo to generasjoner over meg i tillegg. Men hva med Anne Grete? Og hva med Kari Anita? Hadde jeg en eneste tanke om at de skulle bli så brått borte fra livet mitt?

Jeg har kommet til en sannhet for meg selv, og den kommer tydeligere fram når jeg ser i julens minnebok..

Jeg vil gi mine kjære en klem, litt ofte.

2015-12-06 20.58.01Jeg vil så gjerne at dere rundt meg skal vite hvor viktige dere er for meg. Hver dag, hver gang vi ses. Denne lappen har hengt på speilet på do siden 2oo7, og den er like aktuell hver eneste dag.

Vel dette var luke nr 6.

Vi ses i morgen

 

Femte luke 2015

Jeg var på julebord i går, og skulle nok ønske jeg hadde plystra de tre siste akevittene.

Men jeg er på beina, ufortjent oppegående.


 

Det blir tidlig kvelden på meg, kjenner jeg.

Jeg har vært på «Jul i Storgata» med boksalg i dag, og det går jammen meg litt unna med bøker. Det kan se ut til at flere har hørt om eller lest noe av greiene mine fra før, og i tillegg er den bilboka litt OK for folk som vanligvis ikke er så interessert i bøker.. Det er faktisk ikke sikkert jeg har flere bøker igjen etter jul, og det er gøy!

12294665_10153481744854177_2540768648021314695_nI morgen skal jeg være med Solbua i Prestfoss på julemarked på museet i Sigdal. Lars og Kjersti oppi der er alltid så inmari ålreite å bruke tid med, vi hadde det skikkelig koselig der oppe i fjor. Dette bildet viser plassen Lars har ordnet for meg, jeg skal sitte i kroken ved peisen, det kjennes helt innafor ut.

I år er det også annonsert at jeg skal ha scenetid fra kvart på to til halv tre, inne i Magasinet. Det blir julesanger og høytlesning, det.. *Digert smilefjes*


 

Nå er det film med gromgjengen, og beina i sofaen.

Det er nitten dager igjen til julefrokost.

Fjerde luke 2015

Jeg har lyst til å fortelle om et par tøfler.

29935_422558390498_1037329_n

En periode strikket jeg mange par i ull. Sånne skikkelig gode, tova tøfler. Og de ble godt mottatt som julepresanger blant nære og kjære. Vi har ikke store gavene til hverandre, vi voksne. Men disse tøflene var liksom midt i blinken.


 

Så var det et år jeg bestemte meg for å gi et par av disse tøflene til storebroren min. Jeg strikket vel og lenge, for han har store føtter, skal vite. De ble kjempedigre før toving, men jeg rakk ikke å få de helt ferdige før julekvelden. Det vil si at de manglet frynsene, og de hadde ennå ikke fått runden sin i vaskemaskinen. Så det var noen enorme lefser han pakket opp ved juletreet. Halvferdige, med et løfte på kortet om bedre tider.

I romjula tok jeg dem derfor tilbake, for å gjøre dem ferdige.

Og så ble de liksom liggende. Lenge. Faktisk helt til neste jul, før jeg igjen fant dem fram. Jeg sa noe om at han skulle få dem på nytt. Når jeg bare ble ferdig med dem. Han er ikke akkurat godt vant med søstergaver, så han bare smilte som han pleier. Men det ble med praten, for å si det sånn. Han gikk enda en romjul uten hjemmelagde tøfler.

Nå er det snart jul igjen, for tredje gang. I år tenkte jeg å bestrebe meg på å få det til.

Om ikke annet, for å låne dem når jeg er på besøk.

29935_422558435498_6859016_n

 

Tredje luke 2015

Dagens innlegg handler om mat.

Det eneste som står i «årets oppskriftstips» 1998 er:

Ikke bruk kokemetoden.

Vi hadde invitert gjester, både smått og stort av familie. For første gang i livet skulle jeg lage selveste julemiddagen. Ingen problem, så lenge man har mamma på øret i andre enden av telefonen. Hun fortalte at jeg måtte ha vann i langpanna, og at ribba skulle ligge med svoren opp. Jeg gjorde som hun sa.

TynnribbeÅ ha vann i panna. Det kan tolkes på flere måter, det. Jeg mente hun nevnte noe om å dekke ribba. Så jeg fylte langpanna opp til kanten. Litt lei meg fordi jeg ikke klarte å dekke hele toppen av ribba, men det var faktisk ikke plass til mer vann.

Og ribba sto. Og sto, og sto i ovnen, i timer. Jeg hadde ikke lyst til å ta den ut før svoren ble sprø. Da gjestene sto i døra, mamma også, sto fortsatt ribba i vann i ovnen. Og svoren var lysegrå og myk. Men det ble en veldig god møljekraft det året, da.