Ei uke uten hverdagsstrukturen er over..

Nå merker jeg hvor tung jeg blir i magen, kroppen og hodet av den vanlige feriematen.

Lange frokoster er skikkelig hyggelig. Men jeg fyller alltid på med litt mer enn jeg hadde tenkt, fordi det er så godt selskap. Og fordi jeg elsker det syltetøyet med aprikos og fersken. Etter frokost må jeg nesten hvile litt, fordi jeg har en diger haug med brød og syltetøy liggende i magen, med den sedvanlige tygg, tygg, svelg-oppdelinga. Store biter som venter på å brytes ned til noe kroppen min kan få brukt for.

Og jeg blir gjerne litt ufokusert mot lunsjtider, med lavt blodsukker og fysing på noe søtt. Når det da blir lunsj, hiver jeg i meg litt mer enn jeg trenger (eller mye mer) fordi jeg er så sulten, og tydelig redd for å dø avmagret og fæl, der og da. Dette mønsteret fra frokost og lunsj er lett å følge til middag, med tygg, tygg, svelg og digre biter liggende i magen, så jeg blir sittende å henge med hodet en halvtime etterpå.

Og sånn fortsetter det gjerne utover kvelden, fordi mine vanlige rutiner ikke følges. Joda, jeg har bedre tid i ferier. Så jeg kan da saktens lage skikkelige måltider, både balanserte og sunne. Men gjør jeg det, egentlig? Eller er det bare noe jeg gjør en gang i mellom, og så innbiller meg at det skjer hele tiden?

Jeg bare lurer.

For når ferien er over, og jeg starter dagen med min frokostshake og te, er det faktisk lettere å være i gang med gode matvaner resten av dagen. Det er lettere å tenke lunsj av middagsrester, det er lettere å huske mellommat, og det er absolutt lettere å tenke sunn og balansert middag. Og jeg sørger for å få i meg det jeg trenger etter treninger. Jeg pleier alltid å ta en shake, fordi det er enkelt og jeg vet hva det inneholder. Men jeg vet det er mange andre muligheter også, etter trening.

Når ferien er over, er det lettere å ikke henge med hue’ før og etter mat. OG det er lettere å holde fokus. For meg i hvert fall.

#herbalifenutrition #frokostshake #ernæringimg_20160731_131447 img_20160820_132519

14567471_10154465403935499_8472418868481990647_o

Ett innlegg til trening, det må jo til innimellom

I går kveld, da jeg lå godt under dyna med henda hvilende på magen, slik eldre damer gjør, kjente jeg, for første gang, at magen min ikke disset mellom fingrene mine. Fortsett å lese Ett innlegg til trening, det må jo til innimellom

Nytt angrep av terrortabata!

Etter å ha vært bortreist en uke, var det på tide å oppsøke en plen nær meg for trening i går kveld. Jeg har forstått at det er flere enn meg som får abstinenser om det går for lang tid, så jeg dro hjem til de jeg heretter vil kalle Herr og Fru Tights.

Frua i huset har jo vært med lenge nå, og er lett å dra opp. Faktisk er hun gjerne klar FØR meg. Det ekstraordinære igår, var at selveste husbonden ble med! Det tok litt tid å overbevise, og den første runden satt han bare og så på fra verandaen. Men så ble han plutselig borte, og kom tilbake i tights!

Så der var vi, tre voksne og en tenåring, som kasta oss rundt på plenen til musikk, der vi hadde både utfall og burpees og alle de andre øvelsene.  Siden jeg fortsatt ikke har funnet en annen musikk, måtte vi ha ni tabataøvelser her også. Det ble noe Herr Tights kalte MotjukkJenny. Du kan jo tenke på hvilken øvelse det var.

Vi tok planken som en bonus til slutt, men da var vi så slitne at vi klarte bare ett minutt. -Enda målet var 90 sekunder. Rart, hvor lenge et halvt minutt egentlig ER.

Jeg fikk servert en shake, før jeg dro fornøyd hjem.  Til uka blir det nye plener..

IMG_20160730_213659 (1)

 

Ambulerende tabatalag

En fiks idé

IMG_20160705_141454I formiddag følte jeg meg rastløs, ville ha med meg noen av tjuvstarterne til 24Fitcamp for å ta en runde med tabata på en eller annens plen. -Ikke min, såklart, for den har noen glemt å Fortsett å lese Ambulerende tabatalag

Blåbærdigg!

Fryseboksen skal fylles i år, sa fatter’n

-fritt etter Øystein sundes «jaktprat»


I høst plukka jeg en del blåbær, og frøs ned i poser. Til stor glede nå.

Jeg har kjøpt ferdig i butikken noen ganger, også. Blåbær er ganske billig i pris. Men jeg syns det er trivelig med blåbærtur, på så mange måter. Og disse bærene har overvintret i min fryseboks i boden.

Som jeg sikkert har nevnt tidligere, bruker jeg et måltidspulver til å erstatte noen av måltidene mine med. Når jeg bytter ut frokosten shaker jeg det bare sammen med melk (jeg bruker havremelk eller soyamelk, for magen min er ikke så glad i vanlig melk)

Når jeg har lyst på noe mer, noe som er ekstra godt, eller at jeg føler meg litt ekstra sugen, da drar jeg frem den o store stavmikseren.

IMG_20160522_160623Innertier en solfylt ettermiddag: blåbærsorbet, som faktisk er et måltid!

  • en eller to håndfuller frosne blåbær (ettersom du vil spise med skje eller sugerør)
  • tre måleskjeer Herbalife måltidspulver (tropisk, vanilje, jordbær er gode. Jeg foretrekker tropisk)
  • en skje proteinpulver
  • litt vann eller eplejuice (skje eller sugerør, bestem sjøl)

Bruk stavmikseren til det blir glatt og fint. Jeg er ikke så god på dette, så det spruter litt over hele kjøkkenet. Men har lært meg en teknikk som holder mesteparten nedi beholderen. Og jeg har forkle.

Denne har jeg prøvd både som sorbet med skje, og som smoothie med litt stort sugerør.

Jeg digger den!

Det beste er at jeg kan være trygg på at jeg får i meg de næringsstoffene jeg trenger, selv om det føles som å ta en is på verandaen.

Åmot – Drammen: ni timer!

Klin gærne?

IMG_20160521_100236

Nei, det er ikke sikkert. På Facebook fikk jeg en invitasjon til å være med og gå fra Nygårdshøgda til Spiraltoppen, gjennom Finnemarka. Jeg har alltid vært fascinert av de store skogene bak åsen, selv om jeg ofte har gått kortere turer. De har helst hatt utgangspunkt fra Knivedalen eller Fjerdingstad, siden det ligger nærmere hjemme. Men denne gangen var det altså en gjeng damer som hadde bestemt seg for å ta turen fra Åmot, innover og gjennom disse skogene, og jeg skulle være med. Helt til Drammen.

Snapchat-1411128906803463788Siden jeg ikke har gått denne turen før, var jeg ganske grønn i pakkinga. Men jeg har en god, lett Berganssekk med skikkelig støtte i hoftene og justeringer over alt. Oppi der putta jeg tørre trøyer, håndkle, tørre sokker, kniv, førstehjelppakke i miniformat, noen proteinbarer og måltidsbarer fra Herbalife, bankkort, solbriller, bøff, Mariusgenser og en full vannflaske. I tillegg hadde jeg med en shake som jeg bare kunne fylle vann i, når jeg kom til en bekk. Jeg var i ferd med å pakke ned et par ekstra joggesko, men så ringte alarmen på mobilen, og jeg heiv meg i bilen. Jeg ville nødig være sistemann som kom.

Jeg var kanskje ikke sistemann, det var mange biler der. Men jeg forsto raskt at de hadde tenkt lenger enn meg. Jeg kjørte opp selv, mens alle de andre bilene forsvant ned igjen. Det slo meg at jeg ikke hadde sjekket hvordan jeg skulle få hentet bilen igjen. Nå er heldigvis Kaptein veldig grei, så det ble ikke et stort problem. Jeg parkerte og ferdig med det.

IMG_20160521_092335 IMG_20160521_092345

 

De bena, de bena

Alle disse optimistiske føttene var klare for en lengre tur. Dette er fra Knivesetra, altså veldig tidlig på turen. Vi var fortsatt der at vi tråkket forsiktig i myrområder, fordi vi trodde vi skulle holde oss tørrskodde. Ah, hvilke illusjoner som skulle briste.

Solstrålene var vennlige, vi hilste pent og smilte til de vi ikke hadde møtt før, og det ble selvsagt fotografert over en lav joggesko. Jeg fikk til og med en pose langs veggen!

IMG_20160521_092212


Vi fant de som lager blåmerker i skogen!

IMG_20160521_145312Og nei, jeg mener ikke sånne vonde blåmerker. Men vi møtte en hyggelig mann med malekost i den ene hånda og et lite malingsspann i den andre. Han malte trestammer lyseblå. Bak han kom ei langbeint, blid dame med hekksaks. Hun ryddet unna kvister som hang helt innpå stien. Vi hadde nettopp snakket om hvor bra det var at noen tar jobben med å merke løypene, så sånne som oss ikke går seg helt vill.. Og der kom de altså traskende! Vi fikk lov til å ta bilder av dem, så nå får hele verden se de som lager blåmerker i skogen.

Det er jo frivillige som gjør dette for Turistforeningen, og de fortalte at de akkurat hadde restaurert ei gammel tømmerhytte som skal åpnes i Lier. Jeg fulgte som vanlig ikke med på ALT som ble sagt, så det kan tenkes jeg blander sammen noe her. Men at det var fine folk vi møtte, DET er i alle fall ikke oppe til diskusjon.


Knær til besvær

Her kunne Nrk gjort skikkelig sakte-TV!

Det var sagt at noen hadde gått turen på under fem-og-en-halv time. Derfor hadde jeg en tanke om at det var mulig å få til på sju-åtte timer. Men underveis dukket det fram kneskader hos to av damene våre. Det gjorde at vi etter hvert delte oss i to grupper, og jeg ble med i den bakerste. Det var ekstra hyggelig når vi traff på folk, og vi lo og gråt ettersom hva som var mest passende der og da. I de bratteste nedoverbakkene tror jeg det var noen som skulle ønske de kunne byttet ut knærne sine med hva som helst. Jeg følte meg i uforskammet god form, men kjente heldigvis at det begynte å komme blemmer under hælene etter å ha gått lenge nok i våte joggesko. Og da det begynte å bli kaldt regn ønsket jeg nok at jeg hadde puttet de tørre joggeskoene oppi sekken, og at jeg hadde tatt med meg en regntett jakke.

Vi klarte faktisk å gå litt feil mot slutten, enda de andre hadde tegnet piler i stien foran oss. Vi var nokså tåkete i blikket etter hvert som timene gikk. To damer baklengs ned bakkene, vi tre andre lette etter riktig sti. Det endte med at tre ble hentet i Underlia og kjørt direkte til Mirawa, fordi noen av knærne ikke tålte mer. Og vi to som var igjen tumlet oss innpå sikksakkstien, og rakk akkurat Åspaviljongen før den stengte klokka seks. Nesten som den gamle barneboka om ti små indianerbarn.

Ved Åspaviljongen ventet vi på den første gjengen, de som hadde kommet seg til Spiraltoppen, og sammen trasket vi ned til Mirawa.

Maten smakte fortreffelig!

 



Her kommer et lite galleri fra turen.

En våt flekk

Tabataen i går var tøff.

 

Jeg har liksom vent meg til et mønster, en måte å gjøre det på. Og i går snudde de rekkefølgen på øvelsene! Tenk at det ikke skal mer til, før jeg faller helt ut og slipper tunga ned på knea.

Siden jeg allerede var ute på kjøret, prøvde jeg å ta kneløftene i sånn løpetempo. For første gang. Den ene Duracelltreneren oppdaget det og kom bort for å jage meg ytterligere..

Liggende på ryggen og pese… Da blir det avtrykk på gulvet..

Bonusrunden var planker både foran og sideveis, så det eneste som var igjen av meg til slutt var en våt flekk på gulvet.

Det er tydelig at jeg har ligget på magen med panna i gulvet og armene foran meg som i bønn om nåde...
Det er tydelig at jeg har ligget på magen med panna i gulvet og armene foran meg som i bønn om nåde…

Aldri har shaken etterpå kommet mer til nytte.