Til Drammen med freidig moo-hot

Og ute var det snø...
Og ute var det snø…

Alle vet at Oktober kan være gnistrende vakker, solrik og varm. De fleste vet også at Oktober er omtrent like stabil som april, og derfor er det visst vanlig å skifte til vinterdekk ved disse tider. Jeg hadde ikke kalkulert inn snø lørdagsmorgen, og på vei opp mot Nygårdshøgda begynte det å skli. Bakover. Så Forden ble snudd og dro ned igjen, mens vi sto haikende, i veikanten, oppover. received_10154659589724511Vi fikk hivd oss inn i en annen bil, der jeg måtte ligge på tvers over fangene til de andre, og så bar det til «fjells». Jeg brukte mye krefter på å få de andre til å tro at vi hadde en dårlig sjåfør, og at vi ellers ikke ville hatt noen problemer med å komme opp, men jeg ble lett avslørt da en av damene hadde tatt en titt på dekkene mine. De minnet mer om en pilatesball, hørte jeg, enn om vinterdekk. Vel, så var det ikke akkurat vinterdekk på bilen min da. Men jeg hadde i det minste helt nye hikingsko med contagrip-såle på beina, så jeg ristet av meg den milde kritikken om dårlig planlegging. Og opp kom vi alle, til Nygårdshøgda. Her er alle samlet, klar for avgang.

20161015_091557


Jeg lagde et flott galleri (ifølge meg selv) med bilder fra turen. OG da jeg hadde skrevet ferdig bildeteksten på alle, unntatt to, valgte hele driten å gå i svart. Nå er galleriet mitt borte, og jeg føler meg som Karius og baktus etter at tannbørsten har vært der og rensket vekk alle godsakene.

Jeg gir opp for i kveld, det kommer galleri snart. Jeg legger meg.

Åmot – Drammen: ni timer!

Klin gærne?

IMG_20160521_100236

Nei, det er ikke sikkert. På Facebook fikk jeg en invitasjon til å være med og gå fra Nygårdshøgda til Spiraltoppen, gjennom Finnemarka. Jeg har alltid vært fascinert av de store skogene bak åsen, selv om jeg ofte har gått kortere turer. De har helst hatt utgangspunkt fra Knivedalen eller Fjerdingstad, siden det ligger nærmere hjemme. Men denne gangen var det altså en gjeng damer som hadde bestemt seg for å ta turen fra Åmot, innover og gjennom disse skogene, og jeg skulle være med. Helt til Drammen.

Snapchat-1411128906803463788Siden jeg ikke har gått denne turen før, var jeg ganske grønn i pakkinga. Men jeg har en god, lett Berganssekk med skikkelig støtte i hoftene og justeringer over alt. Oppi der putta jeg tørre trøyer, håndkle, tørre sokker, kniv, førstehjelppakke i miniformat, noen proteinbarer og måltidsbarer fra Herbalife, bankkort, solbriller, bøff, Mariusgenser og en full vannflaske. I tillegg hadde jeg med en shake som jeg bare kunne fylle vann i, når jeg kom til en bekk. Jeg var i ferd med å pakke ned et par ekstra joggesko, men så ringte alarmen på mobilen, og jeg heiv meg i bilen. Jeg ville nødig være sistemann som kom.

Jeg var kanskje ikke sistemann, det var mange biler der. Men jeg forsto raskt at de hadde tenkt lenger enn meg. Jeg kjørte opp selv, mens alle de andre bilene forsvant ned igjen. Det slo meg at jeg ikke hadde sjekket hvordan jeg skulle få hentet bilen igjen. Nå er heldigvis Kaptein veldig grei, så det ble ikke et stort problem. Jeg parkerte og ferdig med det.

IMG_20160521_092335 IMG_20160521_092345

 

De bena, de bena

Alle disse optimistiske føttene var klare for en lengre tur. Dette er fra Knivesetra, altså veldig tidlig på turen. Vi var fortsatt der at vi tråkket forsiktig i myrområder, fordi vi trodde vi skulle holde oss tørrskodde. Ah, hvilke illusjoner som skulle briste.

Solstrålene var vennlige, vi hilste pent og smilte til de vi ikke hadde møtt før, og det ble selvsagt fotografert over en lav joggesko. Jeg fikk til og med en pose langs veggen!

IMG_20160521_092212


Vi fant de som lager blåmerker i skogen!

IMG_20160521_145312Og nei, jeg mener ikke sånne vonde blåmerker. Men vi møtte en hyggelig mann med malekost i den ene hånda og et lite malingsspann i den andre. Han malte trestammer lyseblå. Bak han kom ei langbeint, blid dame med hekksaks. Hun ryddet unna kvister som hang helt innpå stien. Vi hadde nettopp snakket om hvor bra det var at noen tar jobben med å merke løypene, så sånne som oss ikke går seg helt vill.. Og der kom de altså traskende! Vi fikk lov til å ta bilder av dem, så nå får hele verden se de som lager blåmerker i skogen.

Det er jo frivillige som gjør dette for Turistforeningen, og de fortalte at de akkurat hadde restaurert ei gammel tømmerhytte som skal åpnes i Lier. Jeg fulgte som vanlig ikke med på ALT som ble sagt, så det kan tenkes jeg blander sammen noe her. Men at det var fine folk vi møtte, DET er i alle fall ikke oppe til diskusjon.


Knær til besvær

Her kunne Nrk gjort skikkelig sakte-TV!

Det var sagt at noen hadde gått turen på under fem-og-en-halv time. Derfor hadde jeg en tanke om at det var mulig å få til på sju-åtte timer. Men underveis dukket det fram kneskader hos to av damene våre. Det gjorde at vi etter hvert delte oss i to grupper, og jeg ble med i den bakerste. Det var ekstra hyggelig når vi traff på folk, og vi lo og gråt ettersom hva som var mest passende der og da. I de bratteste nedoverbakkene tror jeg det var noen som skulle ønske de kunne byttet ut knærne sine med hva som helst. Jeg følte meg i uforskammet god form, men kjente heldigvis at det begynte å komme blemmer under hælene etter å ha gått lenge nok i våte joggesko. Og da det begynte å bli kaldt regn ønsket jeg nok at jeg hadde puttet de tørre joggeskoene oppi sekken, og at jeg hadde tatt med meg en regntett jakke.

Vi klarte faktisk å gå litt feil mot slutten, enda de andre hadde tegnet piler i stien foran oss. Vi var nokså tåkete i blikket etter hvert som timene gikk. To damer baklengs ned bakkene, vi tre andre lette etter riktig sti. Det endte med at tre ble hentet i Underlia og kjørt direkte til Mirawa, fordi noen av knærne ikke tålte mer. Og vi to som var igjen tumlet oss innpå sikksakkstien, og rakk akkurat Åspaviljongen før den stengte klokka seks. Nesten som den gamle barneboka om ti små indianerbarn.

Ved Åspaviljongen ventet vi på den første gjengen, de som hadde kommet seg til Spiraltoppen, og sammen trasket vi ned til Mirawa.

Maten smakte fortreffelig!

 



Her kommer et lite galleri fra turen.