Å ha vond vilje

Etter litt vennedrodling rundt gretne, gamle gubber, biske kjerringer og håpløse ungdommer har jeg fundert på en slags -for meg, i hvert fall- sannhet.

Når vi sitter rundt våre teambord og diskuterer kommende opplegg på jobben.. Da sitter fire idealister og frister med smileklister, dette vil bli en braksuksess! Vi trenger bare et par personer som kan forberede, rydde og engasjere, og ringvirkningene vil være positive til langt inni neste sommerferie! Ved det samme bordet sitter en sliten realist og rister trist på hodet. -Hvordan skal vi få til det? Har vi folk nok til å dekke opp? Dette gjør jeg rett og slett ikke utenfor arbeidstiden min, rett skal være rett og nok får være nok. Gledesdreper.

Når vi løper inn i butikken fulle av stresshormoner, sultne som ulver og blinde for alt annet enn egne behov. Klarer å velte en stabel med appelsiner og krabber rundt på gulvet for å samle ballene. Ler litt hysterisk av oss selv, prøver å roe ned og tenker at hastverk jammen var lastverk. Fniser fram til kassa og sjokker inn i feil kø. Oppdager det idet en finger borer seg inn i skulderen og vi får klar beskjed om hvor skapet skal stå, og køen skal gå. Et unnskyld holder ikke, og svaret er et kast med nakken og stivt blikk som går rett forbi oss. Sure kjerring.

Når femtenåringen ser rett i veggen under hele leseprøva, nekter å sitte i ro og forstyrrer de andre elevene med vilje. River biter av viskelæret og kaster det rundt. Lager knirkelyder med stolen, banker i veggen og knekker blyanten. Gir seg ikke før en lærer tar ham med ut på gangen. Bråkmaker.

Ja da, du skjønner nok hvor jeg vil.

Jeg trenger kanskje ikke en gang å nevne at gledesdreperen rundt teambordet en gang kan ha hatt like gode og idealistiske forslag. Han kan ha jobbet sene kvelder og kjørt elevene hjem når de mistet bussen. Han har kanskje hatt med seg en gruppe elever til byen eller på skogstur, på fritiden sin i tidligere dager. Han kan ha vært kongen av dugnadsarbeid, for alt vi veit. Og han kan ha opplevd å få en smekk eller to, nettopp fordi han har stått på ekstra. Vi aner ingenting om at denne kollegaen i perioder må føre en indre krig med seg selv for å ikke gi opp. Han er kanskje få millimeter fra å stå med panna i en gipsvegg mens han gisper etter luft.

Og ingen av oss vet hvor mange ganger den sure kjerringa har opplevd å bli forbigått av folk som setter egen tid høyere enn andres. Kanskje hun aldri tidligere har sagt fra, og at dette er hennes første protest mot alle tankeløse egoister hun har møtt opp gjennom årene.

Og hva med bråkmakeren som aldri fikset helt, det å lese godt. Han som syns ordene er fremmede, bokstavene er rotete og som ikke vil tape ansikt ovenfor klassekameratene.. Hvor mye lettere er det ikke å lage litt bråk i klassen, enn å la alle skjønne hvor dum han er?

Til syvende og sist handler det kanskje om dette:

Det er milevis av avstand mellom vond vilje og vonde erfaringer.

Hvis vi klarer å skille disse to, er det lettere å bygge små og store broer.

 

 

Bloggurat

Mer flaks enn vett.. -Eller er’e KARMA, mamma?

Etter å ha dratt heftig til høyre det siste halvåret, var i dag nok nok, og det2015-08-05 17.59.29 ble full stopp på vei hjem fra Fortsett å lese Mer flaks enn vett.. -Eller er’e KARMA, mamma?

Når alt foregår i fart

Som kjent dro Fjortisen og jeg nedover E18 på søndag. Vi er kjent for å pakke raskt, når vi først reagerer, og innen vi sitter i bilen er det med både mat, drikke, håndklær, Fjortisens selfiestang, bluetooth høyttaler, diverse ladere og alt som ellers regnes som viktig på tur. Fortsett å lese Når alt foregår i fart

Forbikjøring på ferie

Fjortisen og jeg har reist på tur. En liten leilighet i vannkanten for Stavernsjuke mamma. Og en trådløs høyttaler for musikkavhengige fjortisen. Og spotify. FTW. (som betyr noe sånt: for moro skyld). Veien til Stavern er ikke fryktelig lang, men den foregår på E18.

Heldige er vi, som kan reise ut nå, og ikke var av dem som måtte stå i kø for å komme hjem. Så vi fresa nedover i SuperCorsa’n fra forrige årtusen (stemmer, 1993-modell) og konsentrerte oss om å holde fartsgrensa. Det er ikke bare, bare. For med skeiv forstilling og en egenvilje om å dra ut til høyre, pluss jevn risting i rattet var det faktisk klin umulig å holde bilen oppe i hundre og ti. Fortsett å lese Forbikjøring på ferie