Til Drammen med freidig moo-hot

Og ute var det snø...
Og ute var det snø…

Alle vet at Oktober kan være gnistrende vakker, solrik og varm. De fleste vet også at Oktober er omtrent like stabil som april, og derfor er det visst vanlig å skifte til vinterdekk ved disse tider. Jeg hadde ikke kalkulert inn snø lørdagsmorgen, og på vei opp mot Nygårdshøgda begynte det å skli. Bakover. Så Forden ble snudd og dro ned igjen, mens vi sto haikende, i veikanten, oppover. received_10154659589724511Vi fikk hivd oss inn i en annen bil, der jeg måtte ligge på tvers over fangene til de andre, og så bar det til «fjells». Jeg brukte mye krefter på å få de andre til å tro at vi hadde en dårlig sjåfør, og at vi ellers ikke ville hatt noen problemer med å komme opp, men jeg ble lett avslørt da en av damene hadde tatt en titt på dekkene mine. De minnet mer om en pilatesball, hørte jeg, enn om vinterdekk. Vel, så var det ikke akkurat vinterdekk på bilen min da. Men jeg hadde i det minste helt nye hikingsko med contagrip-såle på beina, så jeg ristet av meg den milde kritikken om dårlig planlegging. Og opp kom vi alle, til Nygårdshøgda. Her er alle samlet, klar for avgang.

20161015_091557


Jeg lagde et flott galleri (ifølge meg selv) med bilder fra turen. OG da jeg hadde skrevet ferdig bildeteksten på alle, unntatt to, valgte hele driten å gå i svart. Nå er galleriet mitt borte, og jeg føler meg som Karius og baktus etter at tannbørsten har vært der og rensket vekk alle godsakene.

Jeg gir opp for i kveld, det kommer galleri snart. Jeg legger meg.

Knabben

Nylig oppdatert1Så veldig kjent på andre siden av åsen er jeg nok ikke, men jeg har da hørt om Knabben noen ganger. Og Solbergfjellet. Så da vi skulle finne en ny #nærtur i går, ble det til at vi kjørte til Krokstadelva.


Vi kjørte oppover, mot Stenseth, og parkerte på den store plassen ved Bjørkedokk-sletta. UnniPunni og Kjetil hadde gått tidligere enn oss, så de var allerede på Knabben da vi parkerte. De hadde gått til høyre i første kryss, og kom til Solbergfjellet og Knabben den vanligste veien. Men de var blitt tipset om å gå ned igjen rundt Svarttjern, så det ble en runde istedenfor fram og tilbake samme vei.


IMG_20160618_164701Vi bestemte oss for å møte dem på veien, så vi tok til venstre i første kryss, der det sto Svarttjern – Knabben.

Det var noen gode bakker i starten, men ikke verre enn at det gikk greit. Jeg hadde ryggsekk, og Kaptein hadde feil sko. Uten oppakning og fjellstøvler vil nok de bakkene være som fot i hose. Hva nå hose betyr..


Vi kom opp til Svarttjern, og der hørte vi roping og klapping. Det var UnniPunni og Kjetil som hadde gått på et par buormer i steinrøysa lenger bort, og bråkte for å skremme eventuelle nye kryp unna. Vi rakk å slå av noen ord på stien, før vi fortsatte videre i hver vår retning. Vi traff også på buormene. Det vil si, vi rakk bare å se den ene skikkelig, for den andre var rask til å forsvinne. Buormer er liksom litt roligere enn hoggorm, syns jeg. Og de fleste jeg har sett har vært litt større enn hoggormene. Den største, og sikreste forskjellen, er likevel de lyse flekkene på toppen av hodet til buormen. Selv svarte hoggormer mangler de flekkene der. Uansett skjer det ikke at jeg møter på orm uten at pulsen øker.

IMG_20160618_160514Jeg innrømmer at stien noen steder var kronglete og full av røtter og stein etter Svarttjern. Hadde det ikke vært for de blåmalte flekkene på noen busker, ville jeg nok følt meg litt forkommen, siden stien var litt utydelig i landskapet noen steder. Men så åpnet den seg godt igjen, og det var til og med satt opp ei bru over en liten bekk.

Derfra var det også godt nok skiltet, og vi kom inn i en liten dal med en topp på hver side. Til venstre var Knabben, og til høyre var Solbergfjellet. Vi gikk oppom Knabben først, og møtte et nydelig sted med en fabelaktig utsikt og flaberg til å hvile på. I sekken var det både vått og tørt til oss, sola varmet godt og livet var ikke så verst. Med en fleecegenser under hodet fikk Kaptein seg en høneblund, mens jeg funderte på livet der nede. Det var et arrangement og et hoppetårn nede på idrettsplassen, og jeg hørte speaker snakke utover banen. Et par ganger svisja det skikkelig over hodet mitt, og det var jammen svaler!


IMG_20160618_164738

Vi fortsatte bort til Solbergfjellet, som er naturreservat med sjelden flora. Så måtte vi en tur ut og se på stupet, før vi startet på hjemturen, ned mot høyre. Det var nedoverbakker. Mange, lange nedoverbakker. Jeg må innrømme at de nedoverbakkene ikke var gode. Det ene beinet mitt ynket seg, hele veien fra korsryggen og ned i ankelen. Følte meg som ei gammal ei, og prøvde å late som ingenting. Der får jeg igjen for å være eplekjekk innimellom. Vi ble enige om at den neste turen skal gå langs Drammenselva, for der er det ikke så mange nedoverbakker.


Uansett, turen var veldig bra, den.

Jeg er så glad for at Kaptein liker å være med på de nære turene. Da rekker vi å få tatt noen turer innimellom uten å måtte planlegge alt.

IMG_20160618_161817Vi brukte 1 time og 20 minutter opp til Knabben rundt Svarttjern, og så brukte vi en time ned igjen fra Knabben via Solbergfjellet tilbake til Bjørkedokk. Min fantastiske klokke forteller meg at jeg har hatt to treningsøkter med gåing, der høyeste puls var 155 og laveste var 90. Jeg har gått til sammen 11 km og forbrent 850 kcal. Den lagde en snurrelyd og dekorerte klokkeskjermen med en spiral, for jeg hadde nådd dagens mål og vel så det! Den klokka har jeg allerede hatt mye glede av. Selv jeg, som er en #antigadgetlady, forstår hvordan jeg skal bruke den, og den motiverer faktisk!

 

Åmot – Drammen: ni timer!

Klin gærne?

IMG_20160521_100236

Nei, det er ikke sikkert. På Facebook fikk jeg en invitasjon til å være med og gå fra Nygårdshøgda til Spiraltoppen, gjennom Finnemarka. Jeg har alltid vært fascinert av de store skogene bak åsen, selv om jeg ofte har gått kortere turer. De har helst hatt utgangspunkt fra Knivedalen eller Fjerdingstad, siden det ligger nærmere hjemme. Men denne gangen var det altså en gjeng damer som hadde bestemt seg for å ta turen fra Åmot, innover og gjennom disse skogene, og jeg skulle være med. Helt til Drammen.

Snapchat-1411128906803463788Siden jeg ikke har gått denne turen før, var jeg ganske grønn i pakkinga. Men jeg har en god, lett Berganssekk med skikkelig støtte i hoftene og justeringer over alt. Oppi der putta jeg tørre trøyer, håndkle, tørre sokker, kniv, førstehjelppakke i miniformat, noen proteinbarer og måltidsbarer fra Herbalife, bankkort, solbriller, bøff, Mariusgenser og en full vannflaske. I tillegg hadde jeg med en shake som jeg bare kunne fylle vann i, når jeg kom til en bekk. Jeg var i ferd med å pakke ned et par ekstra joggesko, men så ringte alarmen på mobilen, og jeg heiv meg i bilen. Jeg ville nødig være sistemann som kom.

Jeg var kanskje ikke sistemann, det var mange biler der. Men jeg forsto raskt at de hadde tenkt lenger enn meg. Jeg kjørte opp selv, mens alle de andre bilene forsvant ned igjen. Det slo meg at jeg ikke hadde sjekket hvordan jeg skulle få hentet bilen igjen. Nå er heldigvis Kaptein veldig grei, så det ble ikke et stort problem. Jeg parkerte og ferdig med det.

IMG_20160521_092335 IMG_20160521_092345

 

De bena, de bena

Alle disse optimistiske føttene var klare for en lengre tur. Dette er fra Knivesetra, altså veldig tidlig på turen. Vi var fortsatt der at vi tråkket forsiktig i myrområder, fordi vi trodde vi skulle holde oss tørrskodde. Ah, hvilke illusjoner som skulle briste.

Solstrålene var vennlige, vi hilste pent og smilte til de vi ikke hadde møtt før, og det ble selvsagt fotografert over en lav joggesko. Jeg fikk til og med en pose langs veggen!

IMG_20160521_092212


Vi fant de som lager blåmerker i skogen!

IMG_20160521_145312Og nei, jeg mener ikke sånne vonde blåmerker. Men vi møtte en hyggelig mann med malekost i den ene hånda og et lite malingsspann i den andre. Han malte trestammer lyseblå. Bak han kom ei langbeint, blid dame med hekksaks. Hun ryddet unna kvister som hang helt innpå stien. Vi hadde nettopp snakket om hvor bra det var at noen tar jobben med å merke løypene, så sånne som oss ikke går seg helt vill.. Og der kom de altså traskende! Vi fikk lov til å ta bilder av dem, så nå får hele verden se de som lager blåmerker i skogen.

Det er jo frivillige som gjør dette for Turistforeningen, og de fortalte at de akkurat hadde restaurert ei gammel tømmerhytte som skal åpnes i Lier. Jeg fulgte som vanlig ikke med på ALT som ble sagt, så det kan tenkes jeg blander sammen noe her. Men at det var fine folk vi møtte, DET er i alle fall ikke oppe til diskusjon.


Knær til besvær

Her kunne Nrk gjort skikkelig sakte-TV!

Det var sagt at noen hadde gått turen på under fem-og-en-halv time. Derfor hadde jeg en tanke om at det var mulig å få til på sju-åtte timer. Men underveis dukket det fram kneskader hos to av damene våre. Det gjorde at vi etter hvert delte oss i to grupper, og jeg ble med i den bakerste. Det var ekstra hyggelig når vi traff på folk, og vi lo og gråt ettersom hva som var mest passende der og da. I de bratteste nedoverbakkene tror jeg det var noen som skulle ønske de kunne byttet ut knærne sine med hva som helst. Jeg følte meg i uforskammet god form, men kjente heldigvis at det begynte å komme blemmer under hælene etter å ha gått lenge nok i våte joggesko. Og da det begynte å bli kaldt regn ønsket jeg nok at jeg hadde puttet de tørre joggeskoene oppi sekken, og at jeg hadde tatt med meg en regntett jakke.

Vi klarte faktisk å gå litt feil mot slutten, enda de andre hadde tegnet piler i stien foran oss. Vi var nokså tåkete i blikket etter hvert som timene gikk. To damer baklengs ned bakkene, vi tre andre lette etter riktig sti. Det endte med at tre ble hentet i Underlia og kjørt direkte til Mirawa, fordi noen av knærne ikke tålte mer. Og vi to som var igjen tumlet oss innpå sikksakkstien, og rakk akkurat Åspaviljongen før den stengte klokka seks. Nesten som den gamle barneboka om ti små indianerbarn.

Ved Åspaviljongen ventet vi på den første gjengen, de som hadde kommet seg til Spiraltoppen, og sammen trasket vi ned til Mirawa.

Maten smakte fortreffelig!

 



Her kommer et lite galleri fra turen.

Bjørndalskollen

Jeg hadde faktisk aldri gått dit før.

 

Det hadde ikke Kaptein heller, så det var jaggu bra vi tok turen i dag. Vi kjørte opp ved Modumhallen, inn Kvartsveien og helt til enden. Så gikk vi på skrå opp lia, i ganske åpent skogsterreng, forbi bekkefar og en bitteliten kulp. Det sto skiltet til Damtjern og Bjørndalskollen, og vi fulgte de blå merkene oppover åskanten. Området bærer preg av dugnadsinnsats, så sånne som oss skulle komme helskinnet fram. Stigningen var det ingenting å si på, jeg hadde tunga ute flere ganger.

IMG_20160424_174522

Etter en god, lang, svingete oppoverbakke krysset vi Heståstjernveien, og der slaket det litt ut.


2016-04-24 17.26.13IMG_20160424_172750Men da begynte det jaggu å hagle!

Mens sola strålte, blåste vinden små hvite baller på oss. De spratt bortover når de landet på røtter og steiner, og trillet ned i søkk på stien. Vi kom opp til en liten benk, og jeg begynte å tvile på om jeg hadde gått riktig vei.. Det siste skiltet sa ingenting om kollen, såvidt jeg kunne se. Og stien svingte liksom unna dit jeg trodde vi var på vei.. Full av tvil -og hagl- foreslo jeg for Kaptein at vi kanskje skulle gå ned igjen. Men han var litt nysgjerrig på hvor stien gikk. Heldigvis. For vi hadde ikke gått mange meterne, før vi så skiltet til Bjørndalskollen opp mot venstre.


Og hvilken utsikt!

Der oppe hagla det sidelengs, men likevel var sola framme, og det var mulig å se utover bygda der nede. Jeg har vært mye på Snaukollen, som ligger lenger sør, og der ser vi både vidt og langt. Fra Bjørndalskollen kan vi ikke se Gaustadtoppen (som vi kan fra Snaukollen), men utsikten var helt fantastisk!! Selve utsiktspunktet ligger sånn til at trærne ikke sperrer for noe av sikten, og vi følte at vi var skikkelig høyt oppe, der vi sto. Uansett hvor mange, eller hvor bra bilder jeg hadde valgt å legge ved her, vil de bare være en fis i forhold til hvor flott det var å se utover. Jeg legger ved noen få likevel.

På to timer er mye gjort. IMG_20160424_172825

De sprekeste, de som trimmer ofte her, de bruker nok mye kortere tid enn oss. Vi brukte et par timers tid opp og ned igjen. Og vi var egentlig passe møre i beina, selv om det gikk i moderat tempo. Jeg kjente pulsen godt flere ganger underveis, og var både våt og varm på ryggen da vi kom opp.