Hvordan sove i 35 varme? -Reisebrev nr 4 fra Bratislava

Inne på hotellet er det en slags aircondition. Det står klart og tydelig ved bryteren at det kan ta tid før temperaturen heves eller senkes. Så de har sitt på det tørre. Her lurer vi ingen, nei. Dette er tredje og siste natta, og det er fortsatt like varmt. Det tar nok fortsatt litt tid, da..

Rommet og sengene er store og gode. Det er til og med to puter til hver; en liten og en stor. Vi stussa nok litt over den lille, hvilken funksjon den hadde. Men etter å ha kastet dyna og teppet første natta fant vi det ut. Den er rett og slett til å ha over seg om natta.

Dyna pleier uansett å havne som en orm langsmed 20150814_225458kroppen, med armer og bein på utsiden, når det er varmt nok til det. Og så lenge det er noe der å holde seg fast i, er søvnen trygg.

Med dette bildet avslutter Hagegynga den lille reisebrevserien fra Bratislava. Takk for følget denne gangen, og det kommer ny serie i slutten av september. Da blir det tur til Budapest.

Selfiedronninger med fotografisk teft

– Neimen i jøss, se den brua er bare halvferdig! Og den bak der er skikkelig fin. Vi tar selfie foran den!

Det å ta selfie ser så himla lett ut. Det er bare å sette kamera opp og være lekker. OG få med motivet i bakgrunnen. Hvor vanskelig kan det være, liksom?

Jeg har vist i mange reiseinnlegg tidligere, at jeg ser ut 20150814_105007som jeg gjør. Men når jeg skal prøve å få med min romkamerat på det samme vil jeg jo gjerne at det skal se bra ut i tillegg. Så vi stiller oss opp foran brua, i hundre varmegrader, og smiler alt vi klarer. På skjermen ser vi at det er vanskelig å få med både oss og brua samtidig, så vi bestemmer oss for å bare titte litt inn i hjørnet. Da blir det plass til halvannen bru i bildet.

Det ble ikke som planlagt, og en snill amerikansk dame spør om vi trenger hjelp til fotograferingen. Det viser seg raskt at hun er snillere enn hun er flink, men etter å ha tatt fire svarte og noen virrete bilder, ender vi ganske bratislavabra opp foran bruene. Dette er tatt på vei bort til kjøpesenteret. Ja, da. Vi shoppa. Det var jo aircondition der inne, så da hadde vi på en måte ikke noe valg.

Det hører med til historien at vi møtte flere kolleger der borte. De hadde funnet et vannhull rett på utsiden av senteret, og de var det mange av! Vannhullene altså. Lunsjen spiste vi på Primi, eller Prini, eller noe annet italiensk, og maten var etterlengtet og godkjent. Vi hadde egentlig planer om å gå rett til hotellet og bade i bassenget etter mat. Men på veien dukket det oppen ny, liten bar, i skyggen. Og vin kostet 9 kroner for et glass. Så da ble det pit stop etter fire minutters gange. Og jammen ramla vi borti enda et vannhull etter nye fire minutter. Der var det aircondition, så vi fylte på litt der også. Det var dette med væskebalanse..

For å beskrive varmen kan jeg fortelle at kjolen min, som er av noe bomullsgreier, var en god del tyngre da vi kom hjem enn før vi dro ut. Trusa også, bare så det er nevnt. Og for de som har gått i kjole en varm sommerdag med lårene gnissende inni hverandre, så kjenner vi behovene for litt større gnagsårplaster.

Og vi føler med hverandre.

Så vi tar selfies fra håret og ned til puppene, fokuserer mye på å smile, og regner med at ingen ser de våte flekkene under hver rompeballe på kjolen.20150814_10530020150814_144319

Gåsehud i 34°C

Bratislava er varm nå. Hun er så varm at mine mannlige20150812_205334 kollegaer går som bredbente krabber for å holde ballene tørre. Jeg har samme gangelaget, men kan ikke skryte av noe særlig til baller. Det er mer fordi jeg sverger til kjole, uten å tenke over at lårene dermed sitter fast i hverandre og gjør det vanskelig å gå elegant. Jeg kompenserer selvsagt med høye hæler. Og det ser bra ut når jeg står stille.

Men Bratislava er sikkert på sitt varmeste nå. Med vindstillhet i seilene og indigofarget himmel lar hun oss kjenne på hvordan det er å ha virkelig sommer. Hadde ikke Donau vært så brun, ville sannsynligvis alle lærerne på VUS ligget på ryggen og jobbet med svømmehud og flyteøvelser i denne viden kjente elva. Som ikke et øyeblikk er vakrere enn Drammenselva en stille sommerkveld, bare så det er sagt. 20150812_230416

Vi er i flytsonen, siden vi er ved elva, men vi er da virkelig i flytsonen kollegialt også. Disse galningene, selvsagt ikke medregnet meg selv, overgår hverandre i vittigheter og latterkuler, vi slår oss på lårene og hyler. Svetten spruter og tårene triller. Sånn som lærere ofte gjør. Og vi lærer. Vi er en lærende organisasjon, med lærende møter og vurdering for læring. I dag har jeg lært så mange nye «-sa brura-vitser» at jeg har fått nytt tankesett.

Etter middagen i går var det mange som skulle inn i Gamlebyen for å se på livet, og jeg var med. En sånn festlig gjeng vil man jo være med! Men vi hadde ikke gått mange meterne før jeg kjente det dro litt fra venstre side.

Jeg lyttet til. Hva var det? Jazz? Nei, ikke egentlig.. Piano. Og en stemme som sang ukjente toner. Noen halve, alle myke. Jeg klarte ikke å gå videre med de andre.

På en fortausrestaurant  blottet for høye latterkuler og svingende seidler sto det ei vever, nesten anonym jente og sang til pianospill. Jane hadde fått los, og dumpa rompa ned ved et bord. Hadde det vært ørlite kjølig, kunne den stemmen vært brukt som et lett teppe av fløyel. Men det var ikke kjølig. Det var 34 varme grader og vindstille. Og hårene reiste seg i nakken min (og på leggene).

Så der satt jeg, på en romantisk fortausrestaurant omgitt av par, og la ikke en gang merke til at jeg var alene. Jeg så mennesker gå forbi, men de klarte heller ikke å løsrive seg. En mann sto helt stille og bare gapet.

Musikken snek seg innunder huden.20150812_204842 Noe ukjent, men også mye kjent. Da hun sang Robbie Williams Angels tror jeg han ville hørt på med tårer i øynene. Og da hun sang , tja, var det fra Phantom of the Opera, tro? På tsjekkisk… Da slapp det nok ut et lite hikst fra Hagegyngas allerede grumsete hals.

Jeg er takknemlig for at jeg er alene akkurat nå. Da synker inntrykkene helt inn. Og blir der til kjøligere dager. Likevel, da noen av kollegaene mine kommer traskende forbi, har jeg ikke hjerte til annet enn å invitere dem til å sitte litt. Dette fortjener de å oppleve. 20150812_220822

Hun svelger et par ganger. Kremter litt svakt. Og jeg tenker at denne er nok vanskelig. Stillhet. – Å, ja.. Den er på fransk. I tillegg. Je t’aime.

Det er ganske uforståelig at disse to står på en tilfeldig uterestaurant og spiller, for nesten ingen penger, når musikkopplevelsen tilsvarer dyre billetter og høye scener med aircondition og egne backstagefolk.musicians

Jeg ser de pakker sammen og vet at denne opplevelsen er Once in a Lifetime.. Avslutter med en leken og presis Aint no Sunshine When She’s Gone.

Og kvelden er over.

 

 

 

Bratislava dag null

Ny reisebrevserie må til når Hagegynga på nytt skal krysse grenser. Jeg har da spasert langs Donau tidligere, alene, i en annen by i et annet land. I en annen blogg med helt andre værforhold og selskap. Men nå er det altså Bratislava som står på reisemenyen, så følg gjerne med.

Siden jeg har gjort min research, vet jeg dette:

  • Bratislava ligger i Slovakia, veldig nær Wien, som jo er i et helt annet land. Geografien får vi se litt lett på. Elva er den samme, enten man drar til Wien, Budapest eller Bratislava. Såpass vet jeg da.
  • Værmeldinga maser om kroppstemperatur i skyggen, så det er best å pakke lette sommerklær. Altså det vi optimistisk kjøpte i vår, og som vi fortsatt venter på å få brukt i varmen.
  • Kofferten kan veie inntil 23 kg. Over tjue kilo med lette sommerklær, det har jeg nok ikke, men jeg kan jo alltids ta med meg noen fine steiner. Jeg er egentlig mest fortrolig med å pakke i en pose og bruke bare håndbagasje, men brant meg godt i Edinburgh på akkurat det, der oppdaget jeg jo Primark. Så det blir koffert. Ferdig snakka.
  • De bruker Euro der. Og lønninga kommer inn på konto før flyet har landa, så det blir å tviholde på bankkortet til det venner seg til varmen. (note for self: Husk du skal til tannlegen i september. Det koster!)
  • Som vanlig har jeg ikke pakka enda, venter fortsatt på at noen klær skal tørke på snora og grubler på om jeg burde få meg litt søvn før avreise. Og som vanlig kan jeg plystre den søvnen, og heller finne meg i at jeg kommer til å våkne med sikkel i fjeset og vondt i nakken når bussen stopper på flyplassen.
  • Jeg vet at hotellet har basseng, og kombinert med kunnskapen om temperatur og kunnskapen om pakking, har jeg pakket kofferten til Badislavatur.2015-08-11 23.51.04Jeg hadde en liten krangel med meg selv når det gjaldt dette med badetøy. Før ferien kjøpte jeg meg nemlig en sånn flott, dyr og lekker badedrakt, som får hvaler til å se ut som seler.. Med den mest tekkelige fasong, og med innsvinget midje og alt det der.
    Det eneste aberet med den badedrakta, er at den ikke skal brukes i klorvann!
    *Hva er vitsen, tenkte jeg, med en badedrakt som ikke tåler vann.
    Men så var det visst fryktelig stor forskjell på vann og vann, da.
    *Jeg har da andre badedrakter, om det skal være sånn, tenkte jeg.
    Og lette fram noe praktisk og lekkert fra forrige runde. Strikken er litt slapp, og fargen litt blass, og den er vel kanskje i trangeste laget. Men den tåler vann, både med og uten klor. Så..
    Bonus for deg som er ute etter bilder av lettkledde damer: Zoomer du godt inn på størrelsen, og har et snev av forestillingsevne, har du faktisk akkurat skaffet deg et helfigurbilde av meg i bikini. Som vil være svidd fast i hjernebarken din for evig tid!
  • Jeg er så heldig at jeg elsker kjoler, og har mange flotte sommerkjoler å ta med. 2015-08-11 23.27.02Utfordringen, for det heter jo ikke problemer lenger, ligger i at alle de kjolene tar seg aller best ut med damesko til. Ikke turkise joggesko. Men mine føtter egner seg ikke med damesko, og derfor har jeg gjerne med et par turkise joggesko likevel.
  • Og da blire sånn i kofferten: Bikini, fire kjoler, tre par høye, upraktiske sko som ikke blir brukt, joggeskoa har jeg sannsynligvis på beina, en pc, toalettsakene med hjemmelaget såpe og bulgarsk rosevann. Herregud, for ei dame! Ei bok jeg bare aldri får lest ferdig, for den er så kjeeeedelig. Den blir nok bedre etter hvert. Ladere av ymse slag, pc og tegnesaker. Hmm, er jeg ikke omtrent i boks da? Jeg skal ta med solkrem også, mamma. Og passe på veska mi.
  • Da gjenstår det vel bare å få godsakene godt plassert i SuperCorsa’n sånn at jeg kan møte opp, godt forberedt.
    Tur blire uansett.

 

Passet, Jane! Ikke glem passet!