Å treffe.

Jeg traff en gammel venninne i kveld. Eller. Hun traff meg.

Dagene har gått, vi har ikke møttes. Ved et veiskille gikk vi hver vår retning, og vi har ikke sett oss tilbake, egentlig. En dag oppdaget jeg at vi ikke lenger var venner på Facebook, og tenkte at sånn går det noen ganger. Enkelte vennskap skal ikke dyrkes. Det var hva jeg tenkte om det.

Jeg hadde tenkt at det vennskapet var for krevende for meg. Jeg hadde ingenting å tilføre mer. Og jeg la det hele i en skuff som sjelden åpnes. Men som likevel var der.
Vi har hatt en lang historie sammen. Som jeg tenker på i kveld.

Fordi hun kom inn. Inn, – der jeg satt så kry, og signerte min andre bok. Hun ventet til andre var ferdige med å snakke og le.
Jeg så henne, ble faktisk litt urolig. Visst ble vi aldri uvenner, men det var noe usagt. Noe vanskelig. Jeg så henne stå der, alene, og tenkte på hva det kan ha kostet henne å gå inn.
Slike steder er så langt fra hennes favorittsted, fylt av damer med pynt og vellykkethet over hele seg. Damer som ler og snakker lett med alle, damer som har mange rundt seg. Alt blir så forsterket, -alle tankene som allerede finnes. De tankene som ble for krevende for meg.

Og hun så på meg, blikket var lett sløret.

Jeg er glad i deg, Jane.
Jeg bare orket ikke det lykkerushet på Facebook, jeg fjerna nesten alle fra vennelista mi.
Og jeg er glad i mammaen din, hun minner meg om min egen mamma. Hils mammaen din fra meg.
Du vet, Jane. Du vet jo hvordan ting er for meg.
Du ser så bra ut!

Vi klemte hverandre, mange ganger. Jeg kjente hvor godt det var.

jane m lysOg nå sitter jeg, fremdeles med kjole og sminke på. Ja, jeg har pynta meg i dag. Jeg var fin i kveld. Jeg hadde en god dag. Og jeg har grunn til å være stolt nå, fordi jeg har skrevet og publisert to bøker. Absolutt. Og salget går unna.

Hun hadde ikke en sånn dag. Hun har ikke mange sånne dager, så vidt jeg vet. Og jeg ser mange gode grunner til at jeg ble en av de sletta på vennelista.
Da hun trengte ekstra omsorg hadde ikke jeg mer å bidra med. Annet enn å spy ut oppdateringer på Facebook om alle de fantastiske tingene som skjedde i livet mitt.
Og når vi har møtt på hverandre i forskjellige sammenhenger har ingenting blitt sagt. Vi har hilst, smilt og fortsatt med vårt. Hva nå det har vært. Tankene etterpå har som sagt blitt lagt i den skuffen som sjelden åpnes.

Jeg er takknemlig fordi hun tok skrittene inn der jeg var i kveld. Og traff meg.

Og det tar jeg med meg inn i denne natta.

Takk for i aften.

 

 

 

 

En god sakprosa

Stille vandring i byen

Med høstens klarhet i ryggen har vi vandret i stille gater. – Oslo fra en annen vinkel enn jeg er vant til. Kaptein Blikk og Lille Trille hånd i hånd, og skuldrene har senket seg. Etter å ha kjent meg i tretti år, visste han hva han skulle bruke vår egen helg til. Han ville vise meg Litteraturhuset, fordi han mente det var et sted jeg kom til å like. Han hadde vært der på boklanseringen til Oda, med boka «Når livet er kjipt», og tenkte på meg. Fine Kaptein. Jeg forelsket meg der og da. I Litteraturhuset, selvsagt. Kaptein Blikk har allerede kjærestestatus, og den ble nok litt forhøyet denne helga.


 

Resten er for skrivenerder: Fordi vi har flaks var det akkurat denne helga sakprosafestival. Og vi fikk med oss en herlig svenske som har skrevet om fluefeller og meitemark. Og vi fikk med oss Harald Eia som ville lære oss å skrive bedre. I tillegg til Martha Breens samtale med Maria Sveland om feminisme, og Guy Walters’ foredrag om å knuse heltemyter for å skrive sann historie. Min favoritt var, kanskje ikke overraskende, Fredrik Sjöbergs fluefeller og meitemarker. Humrehumor blandet med tørre fakta, og en lidenskap for å samle på fluer.

Det våknet noen tanker i meg mens vi var der, og jeg merket meg både det ene og det andre bak øret. Nå skal jeg for en gangs skyld ikke foregripe begivenhetene med å utbasunere noe. Så vi får heller vente, og se..


 

Men jeg kjøpte to veldig spennende bøker!

Den ene er rett og slett en bok stappfull av utfordringer, med 642 små og store skriveøvelser. Og den kommer jeg til å bruke mye! Faktisk kan det tenkes jeg vil plukke tilfeldige oppgaver og ha som en egen spalte, der jeg utfordrer de av leserne mine som også skriver selv, til å gjøre samme øvelsen som meg og poste i kommentarfeltet! Hva tenker du om det?

20151025_204825
Og den andre er en tegneserie, en nydelig, filosofisk sak om Veslemøy av Vantina. Fordi jeg er lærer i ungdomsskolen, og fordi jeg har mine tenåringer, og fordi jeg selv er litt sånn der filosofisk og rar noen ganger.. Denne boka er vakker, stille og full av protester!

 


Helt til slutt i dette innlegget som handler mest om bøker, vil jeg selvsagt invitere deg til lanseringen av min egen bok, onsdag 4. november kl 18.00 i Vikersund, hos gave- og interiørbutikken Hjem, kjære Hjem. Boka heter «Hagegynga om bil og sånt» og er en del av bokserien fra «Du herlige Hagegynge».


 

Om du ikke kjenner meg fra før, og bare følger bloggen, kan jeg fortelle at denne lille bokserien er en samling tøys, tull og ramme alvor fra hverdag og fest i Hagegyngas verden. De selges ikke i vanlige bokhandlere, fordi de likegodt kan kalles «en artig gave» som «storartet litteratur»

utkast2Jeg vil gjerne dele forsiden på boka med deg her,  og kan røpe at den handler om biler jeg har ødelagt.


Hvis du ikke kan komme til Vikersund, men likevel ønsker boka, kan du forhåndskjøpe den ved å betale i nettbanken, skrive navn og adresse i meldingsfeltet, og så sender jeg deg den, signert, så fort jeg får den fra trykkeriet.


 

Pris f.o.m. 4. november: 250 kroner

Pris t.o.m. 3. november (forhåndsbetalt i nettbank): 200 kroner inkludert frakt.

Kontonummer 2270 24 63 797

La meg se… Den er ikke en roman, ikke en diktsamling.. Jeg tror jammen meg den går innunder sakprosa, jeg! Ikke rart jeg hadde den første Hagegyngeboka i veska på Sakprosafestivalen, da..

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Planer legges for neste bok..

Her er første utkast til plakaten for boka som skrives ferdig nå. plakat utkast

Jeg har nettopp fått noen oppdrag der jeg skal ha med gitar og bok, og da kommer jeg nok til å ha med den nye boka. Rart det der med gitaren, den har jo ingenting med bøkene mine å gjøre, egentlig. Men jeg lar ikke sjansen gå fra meg til å spille og synge litt.

Det mest spennende er selve lanseringen, kanskje. Vi skal sette hodene våre sammen for å planlegge, bare jeg kommer meg hjem. Datoen er satt, og jeg har bestemt meg for å sende spesielt invitasjoner til bilfolket jeg kjenner, både i butikker, verksteder og på Teigen.

Iren i «Hjem kjære Hjem» åpner butikken sin for en heidundrande lansering. Og hva denne boka har i en interiørforretning å gjøre? Vel, hun lanserte den første Hagegyngeboka, og sånn blir det med den neste. -Forresten har hun en finger med i spillet på flere av bilhistoriene, siden hun ofte har vært med og dytta.

Jeg har fortsatt klokkertro på å selge bøkene mine i litt andre fora enn bokhandlere. Fordi de er mer å regne som kuriositeter i gaveverdenen, enn store litterære verk. Bøkene altså.

Denne boka vil også komme med spiralrygg, fordi jeg har trua på å henge den opp på dass, eller bak sofaen, eller i et tre i hagen. Kanskje på pauserommet i verksteder også? 😉

 

Og skål for deg, kjære Jane!

 

Advarsel: Det er fare for at dette innlegget blir lengre enn den vanlige turen på do, så med mindre du liker å lufttørke bør du spare det til senere eller hoppe over å lese.

Fortsett å lese Og skål for deg, kjære Jane!

Mens andre ser TV…

Da prøver jeg kanskje å dra ut det ene håret under haka. Det svarte, stive håret som vokser der fordi jeg har begynt å bli voksen. Det samme med de tre små rundt hver sin brystvorte. Jeg prøver først å dra de ut med fingerneglene. Men det går jo aldri, så jeg leter fram pinsett.

Jeg har sikkert nevnt mer enn EN gang min neste bok. Den som skal handle om de stakkars bilene jeg har pint i hjel opp gjennom tidene. Den blir liksom aldri helt klar, fordi jeg enda mangler noe. Jeg skylder på tegningene, at jeg ikke har fått tegnet ferdig. Men det er mulig jeg rett og slett er redd for å bomme denne gangen. Det gikk så bra med den første boka, den ble så godt mottatt, og jeg smakte på et bittelite stykke suksessterte. Nå er jeg nesten redd for å skrive.

Men jeg gir ikke opp. Jeg skriver stadig litt. Og litt. Det går framover. Jeg skjønner at for å få det til må jeg skrive om noe annet. Noe ufarlig. Egentlig hva som helst, så lenge jeg holder tastaturet i gang. Jeg skriver aller mest når jeg er alene om opplevelser. Faktisk.

Når jeg har lyst på inspirasjon til å sparke igang skrivestemmen min, og egentlig sitter litt tafatt med tomt blikk og fingrene i ro ved tastaturet..

Da kjører jeg en tur med bilen.
Jeg kjører steder jeg har vært tidligere, og kjenner stemninger som kommer og går, som bølger.
Enkelte ganger kommer hele samtaler opp i hodet mitt, fordi hukommelsen kjenner igjen en følelse.
Fargene rundt meg forteller sine egne historier, elva, fjellveggen og furuleggene langs veien har jeg sett før, og jeg har minner som gir meg nye skriveperspektiver.

Og om jeg ikke har tid eller mulighet til å kjøre en tur..

Da åpner jeg min gamle koffert etter bestefar.
Den har jeg fylt med alle de løse fotografiene fra den gang, da..
Alle som ikke fikk plass i album, alle som fortsatt ligger i konvoluttene fra FotoKnutsen eller Kodak eller hva de heter, alle.
Jeg kjenner på dem. Får opp hele altet inne i registeret mitt. Husker lukter, lyder, stemninger. Store og små begivenheter med hver sine unike historier. Personer med helt egne spesialiteter, fargene i lufta, blomstene i tapetet. Lukta av møbelpolishen til mormor eller firkløversjokoladen til oldefar med pipa. Smaken av den hvite lebestiften under VM i skiflyvning på åttitallet.

Og skulle disse to slå feil, og jeg fortsatt sitter uten inspirasjon..

Da prøver jeg kanskje å dra ut det ene håret under haka. Det svarte, stive håret som vokser der fordi jeg har begynt å bli voksen. Det samme med de tre små rundt hver sin brystvorte. Jeg prøver først å dra de ut med fingerneglene. Men det går jo aldri, så jeg leter fram pinsett. Og kjenner godt etter hvordan det føles å dra ut hårene fra huden. Så setter jeg meg tilbake til tastaturet, og skriver noe om det. Om smerten rundt selve hårsekken i huden, og om følelsen av å vite at -sånn er det nå, og sånn blir det framover, fordi du byner å dra på åra, kjære-
Det vil jeg sannsynligvis poste på bloggen min, siden folk leser så mye rart der inne i bloggenes univers, at det virker riktig å gjøre det.

Det ene, stive, svarte håret under haka, som kommer for å fortelle meg at jeg er snart voksen.
Det ene, stive, svarte håret under haka, som kommer for å fortelle meg at jeg er snart voksen.

Disse tingene kan jeg gjøre om jeg mangler inspirasjon.
Å bare sette på en kaffe til, eller å rydde skriveplassen, hjelper ikke meg.

Det er ikke helt sikkert jeg skriver noe bra den dagen, men det er helt sikkert at jeg lar meg inspirere.

Om ikke annet klarer jeg kanskje å ta skjegget.