Men hvor er bilen min?

Har du noen sinne vært på en lengre tur, la oss si du er med kjæresten din på middag i… Tja, for eksempel Tønsberg. Dere bestemmer av en eller annen grunn å møtes i Drammen før avreise, for å kjøre hans bil nedover.

Om du vet hvor dette innlegget kommer til å ende nå, så har du kanskje gjort samme feil selv. Og vi kan le av hverandre og tenke at… SÅ dumme går det faktisk an å bli.

Altså, vi kom fra hver vår retning i dag tidlig, møttes på Muusøya og jeg parkerte SuperCorsa’n utenfor Kiwi. Gjensynsgleden var stor, Kaptein Blikk har vært på tur i helga, og vi gledet oss til middag i Vestfold. Jeg låste alle dørene. Selvsagt. Og bagasjerommet. Så klart. Og tok med nøkkelen (klok av erfaring). Selvfølgelig.

Middagen var superhyggelig. Det var en fetter fra gammel tid, med nydelig kone og nestevoksen sønn. Vi fikk fantastisk mat, levende musikk på flere plan og Kaptein Blikk klatret både i stige og på tak. Bilturen opp og ned var som våre turer ofte er, – fylt med gode samtaler, dopauser, kaffekopp og litt varmeapparat.

Vi ble -som vanlig- litt senere enn vi hadde planlagt, og valgte derfor straka vegen hemmat der vi kjørte oppover i mørket. Det er bare det.. At straka vegen hemmat, det er der E18 går over til å bli E134, ved Drammen Sør. Og når man er midt i en samtale som krever refleksjoner i både hue’ og ræ… Da er man kanskje hjemme på parkeringsplassen, før man stiller det uunngåelige spørsmålet.

Men hvor er bilen min?

Det var bare å innse at vi hadde skravla oss forbi avkjørselen i Drammen og flisa rett hjem. Og vi som hadde tenkt å takke for en fin kveld, gå hvert til vårt og legge oss tidlig.. Vi måtte kjøre ned igjen til Drammen for å hente en ensom og forlatt Corsa på parkeringsplassen utenfor Kiwi.

Der sto den, med alle dører og vinduer forsvarlig låst og stengt. Alene.

Noen mener jeg ikke fortjener å ha bil.

Tja, jeg tror jeg lar den henge der.

Når alt foregår i fart

Som kjent dro Fjortisen og jeg nedover E18 på søndag. Vi er kjent for å pakke raskt, når vi først reagerer, og innen vi sitter i bilen er det med både mat, drikke, håndklær, Fjortisens selfiestang, bluetooth høyttaler, diverse ladere og alt som ellers regnes som viktig på tur. Fortsett å lese Når alt foregår i fart

Forbikjøring på ferie

Fjortisen og jeg har reist på tur. En liten leilighet i vannkanten for Stavernsjuke mamma. Og en trådløs høyttaler for musikkavhengige fjortisen. Og spotify. FTW. (som betyr noe sånt: for moro skyld). Veien til Stavern er ikke fryktelig lang, men den foregår på E18.

Heldige er vi, som kan reise ut nå, og ikke var av dem som måtte stå i kø for å komme hjem. Så vi fresa nedover i SuperCorsa’n fra forrige årtusen (stemmer, 1993-modell) og konsentrerte oss om å holde fartsgrensa. Det er ikke bare, bare. For med skeiv forstilling og en egenvilje om å dra ut til høyre, pluss jevn risting i rattet var det faktisk klin umulig å holde bilen oppe i hundre og ti. Fortsett å lese Forbikjøring på ferie

Toyota’n te Mormor!

Gutta Krutt og jeg har vært på ferie. En bitteliten uke på egenhånd i Mammas Toyota.
Tanken var nok å ta SuperCorsa’n. Rett og slett kjøre den så langt vi kom, og så ta flyet hjem.
Men min eldste sønn har et og annet fornuftig gen i seg (han begynner å likne mer og mer på sin far), så han nektet å være med på en sånn runde.
– Husk at du skal komme deg til og fra jobben etter ferien mamma. Hva skal du kjøre med da, om Opelen står igjen i et annet land?

Han hadde et poeng, rørleggersønnen. Så vi godsnakka vel og lenge med Mamma, og fikk til slutt lov til å låne hennes Toyota. Hvis jeg kunne love å .. nei, nå husker jeg ikke hva det var jeg skulle love igjen. Låse bilen? Jeg tenkte det kunne være det, så jeg låste bilen. Hele tiden.
Parkere med håndbrekk? Jeg gjorde det. Enda så flatt det var overalt der vi parkerte, både i Sverige og i Danmark.
Og så skulle jeg IKKE røre mobilen min mens jeg kjørte. Og det gjorde jeg ikke. Jeg hadde jo privatsekretær og kartleser til å fikse sånne ting.
– Jeg tror vi var innafor, hele veien, Mamma.

Se nøye på bildene, og du vil finne et blåaktig bevis på at vi hadde første natta i telt.

Eller. Natt og natt. Klokka var 03.42 da vi endelig lå inne i teltet og kunne ta dette bildet. Så, vi hadde en morgen i telt. Som ble avsluttet av stekende sol og startende trailere, etter en tre-fire timer.
Eldstemann var ikke akkurat imponert over planleggingen, da han skjønte at ingen rom var å oppdrive så sent. Uansett hvor vi kjørte, enten det var sånn eller slik, var det fullt eller stengt.

Og. Telt og telt. De som hadde brukt teltet forrige gang hadde glemt å surre inn de trådene som henger overalt for å feste teltet til bakken når det blåser som verst.. Så det tok ei stund før vi klarte å gjenkjenne tugga til å være et telt. Og enda tre kvarter å få løsnet trådene. Og da fant vi ut hvor mange plugger som egentlig manglet.. Eldstemann var nok en gang mindre imponert over at vi ikke hadde prøvd å sette det opp hjemme, før avreise. Med vind i orkan styrke, nattmørke og ukuelig pågangsmot klarte vi til slutt å sette det opp. Vi krøp inn og tok dette bildet før vi sovnet i den eneste skråbakken som var å oppdrive i hele Uddevalla-området.

Den neste natta hadde vi i et nydelig, bittelite hotell langs Strandveien mellom Helsingør og København. Vi sparte penger på å ligge alle tre på samme rom, og fikk inn ekstraseng til meg. Det ble godt og varmt den natta, med tre personer på tre kvandrat.
Hotel Villa Brinkly, et sted helt etter min smak. (Note for Captain).
Der vokste det jordbær i krukker på trammen, og det gikk marsvin i bakhagen og klipte gresset.
Og bak villaen er det en stor skog, full av digre bøketrær og annet snadder.
Men gutta forelska seg ikke like hardt i Skotterup som jeg.. Så vi dro videre.

Vi tok sikte på Tivoli i København dag tre. Og vi rakk det. Akkurat.
For vi hadde bestemt oss for å ta Danskebåten tilbake til Oslo, og hadde plutselig kort tid i Tivoli.
I det vi kom inn porten startet det å regne. Digre, våte tekopper fulle av vann plasket over oss der vi trasket gjennom parken.
– Varmt sommerregn, ikke noe problem, sa vi. Og hørte det surklet i skoa mens vi gikk.

Vi kjøpte oss sånne dritlekre regnponchoer, og det nederste bildet viser Gutta Krutt på vei opp i Himmelskipet med hver sin poncho i nydelig gult og oransje.
Jeg kom på barndommens Danmarkstur med tante og onkel, og ville ha en sånn gedigen kjærlighet på pinne fra den gangen. Den var virkelig ikke så gedigen som jeg husket, men vi kjøpte hver vår. Eller, gutta ville ha sånne smokker isteden. Og leppene våre klistret seg sammen, fingrene klistret seg til ponchoene, plastikken, håret og ellers alt vi tok i. Så jeg kan forstå hvorfor ikke tante og onkel kjøpte en til hver av ungene den gangen.

Tilbake i bilen fikk vi av oss klissvåte sko og sokker. Vi hang noen sokker i vindusklemma, og la resten i bagasjen.
Der fikk de lov til å ligge og godgjøre seg mens vi hadde en herlig tur med Danskebåten hjem.
Sjøen var både stor og frekk, så to av oss ble litt sjøsyke innimellom, men det gikk over.
Da vi skulle legge inn sakene fra taxfreen ved landgang i Oslo, kjente vi, og alle bak oss, hvor lenge de skoa og sokkene hadde ligget i bagasjen…

Så selv om jeg har holdt hva jeg lovet til Mamma angående bilen, tror jeg hun føler den har fått forringet kvalitet etter turen.. Vi prøvde å lufte godt.

Jeg håper hun ikke trenger å bruke bagasjerommet før det er litt kaldere i lufta.