Det går litt i surr med dagene..

Jeg er en kriger!

blog_11

Fordi jeg klarte å fokusere sto jeg fjellstøtt (helt objektivt sett) på ei smal linje med armer og bein pent dandert i hver sin retning. Mestringsfølelsen var til å ta og føle på. Ikke engang en trailer kunne fått meg til å vakle. Verre vare det med Solhilsen. Det ble rett og slett litt mye å hode styr på samtidig. Neste gang, kanskje.. På et par av øvelsene var min eneste tanke at jeg hadde for korte armer, og underveis var jeg sikker på at hoftene mine kom til å falle fra hverandre.

Siden jeg har vært så raus med å dele «før»-bilder av kroppen min, og foreløpig mangler «etter»-bilder, velger jeg å gjøre motsatt med yoga-bildene. For å få litt balanse i før- og etter…

Dette bildet fant jeg på en yogaside, og  er altså en idé om hvordan jeg tenkte at jeg så ut, noe som underveis endret seg til hvordan jeg tenker at det kommer til å se ut etter hvert. Virkeligheten, altså hvordan jeg faktisk ser ut mens jeg gjør yoga nå, den har jeg ikke bilder fra. Du må rett og slett lage dine egne, med det du sitter på av informasjon og fantasi..

Uansett. Treningsformen tiltaler meg, for det kjennes ut som om kroppen min er litt takknemlig etterpå. Jeg kommer fortsatt til å trene tabata, faktisk skal jeg ha en runde tabata så fort jeg har postet dette. Jeg tror rett og slett det er en god kombinasjon!

Når det gjelder hele Prosjekt #sunnkropp kjennes det ut som om jeg er på rett vei. Det kommer ikke til å gå fort, for jeg har droppa 5:2-systemet. Men det kommer likevel til å gå bra, for jeg har også droppa å spise meg stappmett, og jeg har kutta 85% av sukkerinntaket siden desember.. I tillegg er jeg nøye med å få i meg det jeg trenger i forbindelse med treninger. Jeg bruker den shaken til Herbalife både  45 minutter før, og rett etterpå.

Det jeg merker det best på hittil, er at jeg tar trappene og småbakkene mye lettere. På de dårligste dagene har jeg nesten grua meg til å gå løs å den digre skoledøra om morgenen, etter å ha slept meg opp fra parkeringsplassen. Har vært nødt til å ta nytt tak i døra, fordi den ikke åpna seg skikkelig på første draget, liksom.. Det er ikke sånn nå.

I tillegg har jeg ikke like mange unnskyldninger for å droppe trening. Det er ikke lenge siden jeg droppa trening om det ble vanskelig å komme seg nedover. Selv om jeg gjerne tenker på å flykte etter tredje runde, har jeg nå faktisk glede av å trene i stua! Det er selvsagt skikkelig pyton å tenke på om folk går forbi og glaner inn. Men jeg er faktisk ikke så verst på å blåse vekk tanker. Og forresten har jeg persienner, som funker sånn passe.

Fjortisen mente at de digre bulkene på ryggen var blitt litt mindre, så dette går veien!

Ny bil!

2016-01-22 16.21.05

Og ja, jeg har fått meg ny bil. Samme farge, så jeg finner den igjen på parkeringsplasen. Men den er lengre, har hengerfeste, dieselmotor og oppvarmet frontrute. Den mangler forøvrig koppholder, et problem som ser ut til å forfølge meg. Kanskje det er meningen jeg ikke skal drikke kaffe i bilen, rett og slett? Jeg deler dette bildet der SuperCorsa’n står side om side med Mondeo’n. Det får meg til å tenke på gamle jegere som kjøper en valp mens den gamle jaktbikkja fortsatt lever. For så lenge det er mange kuldegrader, kan jeg fortsatt kjøre den gamle. Det skjærer seg ikke før det blir varmere i lufta, og isvullen foran grillen smelter. Så nå står den der, nedfrosset, og ser over på den nye, spreke ungvalpen med hengerfeste, nyskifta olje og høy selvtillit.

Jeg sender en og annen takknemlig tanke til alle de gangene dette lille tyttebæret har startet og gått, uansett vær. Alle de oljeskifta og vaskehallene den har måttet se langt etter. Alle de gangene den har haltet videre etter å ha punktert. Eller alle de fartshumpene den har forsert med skrekk.

Jeg skal ikke si noe mer om dette.

Annet enn at jeg kommer til å lage en advarsel på rattet i nybilen, som forteller i store bokstaver at dette vidunderet kjører på DIESEL. Jeg har alltid kjørt bensinbiler, og har ikke tenkt meg inn i statistikken over folk som.. Ja, du vet. Fyller feil.

Jeg fylte diesel i går, så jeg har klart meg så langt.

Nei, nå skal jeg jaggu dra en runde tabata på stuegulvet, før gutta er ferdig på jobb og ønsker seg fredagstaco.

Fin fredda!2016-01-22 16.39.48

 

 

 

Dag 19 Nærmer det seg tre uker?

Jeg tror jeg har blitt sterkere i beina!

Med fare for å virke overoptimistisk, mener jeg å ha sett antydning til muskler bakpå lårene! Eller. Sett og sett. Jeg syns jeg kunne kjenne det da jeg tok øvelse med utfall i går. Jeg kan selvsagt ha tatt feil (en gang må jo bli den første), og mistolka en kløe i huden for å være en stram muskel. Men inntil det motsatte er bevist, har jeg altså fått sterke, stramme, dritlekre lår!

Motivert til tennene går jeg i kveld i gang med en bitteliten tabata på stuegulvet. Mest for å få opp kroppstemperaturen så det ikke blir så iskaldt å kle av seg for å dusje. Men det er vel det samme hvorfor jeg gjør det, så lenge jeg gjør det?

Jeg har i dag bestemt meg for neste bil, den har samme farge som Supercorsa’n, for at ikke savnet skal blir for stort i starten. Kall det gjerne en myk overgang. Jeg har klokkertro på at den er min i morgen. Det er en Ford, type bra, med elektriske vinduer og kaffekoppholder. Og det er mulig årsmodellen er fra dette årtusen. Jeg får den til en pris jeg ikke trenger å gråte meg i søvn over. Og den er godkjent for det o store EU en god stund.

Det var alt for i dag, om jeg skal ha tid til litt tabata. Jeg har tatt en shake i forkant, for da har jeg mer å gøttse med når jeg egentlig ønsker å gi opp (omtrent i tredje runde en gang).

 

 

2016-01-03 18.24.35
Disse lårene er hakket sterkere nå enn da jeg tegnet dem, for å si det sånn.. tror jeg, da..

 

Dag 15

Etter å ha tatt en (to, tre, fire eller fem) toffifee på jobben i dag, har jeg i det minste gått turen opp til Sandakerjordet for å øve til søndagens konsert. Det var en kald fornøyelse, men jeg hadde for en gangs skyld kledd meg etter forholdene. Og jeg hadde på refleksvest, mamma!

Gåturen skal liksom være kald nå, det er forventet at vinteren skal bite litt i kinna. Men da jeg litt senere på kvelden skulle kjøre eldstemann til Vikersund hadde jeg håpet på en varmere opplevelse.

Det er sikkert toppakningen som er gåen, nå hjelper det ikke med hverken frostvæske, vann eller kanel, uansett hvilken rekkefølge jeg heller på. Det er nok bare kuldegradene ute som gjør at motoren ikke koker..

Ut fra vifta kommer det en isende vind, og jeg puster frostrøyk inne i kupeen. Fordi jeg ikke tenkte meg om hadde jeg hansker på, istedenfor votter. Neglspretten var i ferd med å overta hendene mine da jeg parkerte hjemme etter turen til Vikersund.

Heldigvis har jeg en fantastisk god vedovn, og nå, to timer senere har jeg fått tilbake varmen i kroppen.

Kanskje man forbrenner mer kalorier av å fryse? Jeg vet i hvert fall at musklene spente seg på egenhånd flere ganger i bilen, og at jeg måtte konsentrere meg for å senke skuldrene og la lårene ligge rolig mot setet.

Jeg fant et bilde av en bil som passet til hvordan det føltes å kjøre i dag…

frossenbil

Ha en fin fredda’!

22 år i bransjen, -ikke rart noe lekker! sa brura

2015-09-04 16.30.26En helt vanlig fredagstur til Oslo.

Som vanlig glemmer jeg hva fredager gjør med trafikkbildet rundt byene.

Som vanlig glemmer jeg at det er annerledes i byen enn det er på landet. Fredager er fulle av biler overalt, og det betyr køkjøring og tomgangstrilling. Som igjen betyr veldig, veldig høye temperaturer nede i motoren til den lille tyttebærbilen.

Jeg har selvsagt en del vannflasker liggende i bagasjerommet, sammen med trekanten, for jeg vet hvordan det går. Radiatoren tar ikke lenger til takke med en halv boks kanel. Nå er det rent vann for penga.

Turen til Oslo i dag hadde første stopp i Drammen, der jeg fylte vann mens andre fylte bensin. Haha, tenkte jeg. Vann er billigere enn bensin. Jeg vant.

Til gjengjeld måtte jeg bruke nærmere kvarteret på å åpne lokket til tanken jeg skulle fylle i, mens de hadde kjørt videre lenge før lokket var halvåpent. Det skal nemlig åpnes s…a…k…t…e…

Andre stopp ble på Skøyen, der vi måtte ta en kaffe mens vi ventet på nedkjøling. Kø innover på E18 på fredag ettermiddag liksom? Er det ikke da folk egentlig skal reise fra byen? Men for alle delers skyld. Både kaffen og selskapet var helt innafor.


 

Hvis du studerer bildet, ser du kanskje at vanntanken er den med det gule lokket. Eller. Du kan jo bare se hvilken av motordelene som er renest. Den jeg oftest gnir på.


 

I dag byttet jeg forsikringsselskap, og den snille mannen lurte på hva jeg trengte i kjørelengde. Litt vemodig kunne jeg meddele at jeg bare trengte seks tusen, for bilen har nok ikke lenge igjen. Den er både slitt og lekk. 22 år i bransjen, -ikke rart noe lekker. Som brura sa.

Jeg vurderer å foreta et barmhjertighetssalg, slik at den kanskje kan ende sine dager med æra noenlunde i behold. Og så overta en liknende sistemannsbil i påvente av bedre, styrtrike dager. Men så har jeg ikke helt hjerte til det, heller.

Nei, jeg har jo endelig lært meg hvordan jeg åpner det gule lokket skikkelig s…a…k…t…e… Og forresten har vi et godt samarbeid, SuperCorsa’n og jeg.

Jeg klager ikke, og bilen koker ikke.

Men hvor er bilen min?

Har du noen sinne vært på en lengre tur, la oss si du er med kjæresten din på middag i… Tja, for eksempel Tønsberg. Dere bestemmer av en eller annen grunn å møtes i Drammen før avreise, for å kjøre hans bil nedover.

Om du vet hvor dette innlegget kommer til å ende nå, så har du kanskje gjort samme feil selv. Og vi kan le av hverandre og tenke at… SÅ dumme går det faktisk an å bli.

Altså, vi kom fra hver vår retning i dag tidlig, møttes på Muusøya og jeg parkerte SuperCorsa’n utenfor Kiwi. Gjensynsgleden var stor, Kaptein Blikk har vært på tur i helga, og vi gledet oss til middag i Vestfold. Jeg låste alle dørene. Selvsagt. Og bagasjerommet. Så klart. Og tok med nøkkelen (klok av erfaring). Selvfølgelig.

Middagen var superhyggelig. Det var en fetter fra gammel tid, med nydelig kone og nestevoksen sønn. Vi fikk fantastisk mat, levende musikk på flere plan og Kaptein Blikk klatret både i stige og på tak. Bilturen opp og ned var som våre turer ofte er, – fylt med gode samtaler, dopauser, kaffekopp og litt varmeapparat.

Vi ble -som vanlig- litt senere enn vi hadde planlagt, og valgte derfor straka vegen hemmat der vi kjørte oppover i mørket. Det er bare det.. At straka vegen hemmat, det er der E18 går over til å bli E134, ved Drammen Sør. Og når man er midt i en samtale som krever refleksjoner i både hue’ og ræ… Da er man kanskje hjemme på parkeringsplassen, før man stiller det uunngåelige spørsmålet.

Men hvor er bilen min?

Det var bare å innse at vi hadde skravla oss forbi avkjørselen i Drammen og flisa rett hjem. Og vi som hadde tenkt å takke for en fin kveld, gå hvert til vårt og legge oss tidlig.. Vi måtte kjøre ned igjen til Drammen for å hente en ensom og forlatt Corsa på parkeringsplassen utenfor Kiwi.

Der sto den, med alle dører og vinduer forsvarlig låst og stengt. Alene.

Noen mener jeg ikke fortjener å ha bil.

Tja, jeg tror jeg lar den henge der.

Mens andre ser TV…

Da prøver jeg kanskje å dra ut det ene håret under haka. Det svarte, stive håret som vokser der fordi jeg har begynt å bli voksen. Det samme med de tre små rundt hver sin brystvorte. Jeg prøver først å dra de ut med fingerneglene. Men det går jo aldri, så jeg leter fram pinsett.

Jeg har sikkert nevnt mer enn EN gang min neste bok. Den som skal handle om de stakkars bilene jeg har pint i hjel opp gjennom tidene. Den blir liksom aldri helt klar, fordi jeg enda mangler noe. Jeg skylder på tegningene, at jeg ikke har fått tegnet ferdig. Men det er mulig jeg rett og slett er redd for å bomme denne gangen. Det gikk så bra med den første boka, den ble så godt mottatt, og jeg smakte på et bittelite stykke suksessterte. Nå er jeg nesten redd for å skrive.

Men jeg gir ikke opp. Jeg skriver stadig litt. Og litt. Det går framover. Jeg skjønner at for å få det til må jeg skrive om noe annet. Noe ufarlig. Egentlig hva som helst, så lenge jeg holder tastaturet i gang. Jeg skriver aller mest når jeg er alene om opplevelser. Faktisk.

Når jeg har lyst på inspirasjon til å sparke igang skrivestemmen min, og egentlig sitter litt tafatt med tomt blikk og fingrene i ro ved tastaturet..

Da kjører jeg en tur med bilen.
Jeg kjører steder jeg har vært tidligere, og kjenner stemninger som kommer og går, som bølger.
Enkelte ganger kommer hele samtaler opp i hodet mitt, fordi hukommelsen kjenner igjen en følelse.
Fargene rundt meg forteller sine egne historier, elva, fjellveggen og furuleggene langs veien har jeg sett før, og jeg har minner som gir meg nye skriveperspektiver.

Og om jeg ikke har tid eller mulighet til å kjøre en tur..

Da åpner jeg min gamle koffert etter bestefar.
Den har jeg fylt med alle de løse fotografiene fra den gang, da..
Alle som ikke fikk plass i album, alle som fortsatt ligger i konvoluttene fra FotoKnutsen eller Kodak eller hva de heter, alle.
Jeg kjenner på dem. Får opp hele altet inne i registeret mitt. Husker lukter, lyder, stemninger. Store og små begivenheter med hver sine unike historier. Personer med helt egne spesialiteter, fargene i lufta, blomstene i tapetet. Lukta av møbelpolishen til mormor eller firkløversjokoladen til oldefar med pipa. Smaken av den hvite lebestiften under VM i skiflyvning på åttitallet.

Og skulle disse to slå feil, og jeg fortsatt sitter uten inspirasjon..

Da prøver jeg kanskje å dra ut det ene håret under haka. Det svarte, stive håret som vokser der fordi jeg har begynt å bli voksen. Det samme med de tre små rundt hver sin brystvorte. Jeg prøver først å dra de ut med fingerneglene. Men det går jo aldri, så jeg leter fram pinsett. Og kjenner godt etter hvordan det føles å dra ut hårene fra huden. Så setter jeg meg tilbake til tastaturet, og skriver noe om det. Om smerten rundt selve hårsekken i huden, og om følelsen av å vite at -sånn er det nå, og sånn blir det framover, fordi du byner å dra på åra, kjære-
Det vil jeg sannsynligvis poste på bloggen min, siden folk leser så mye rart der inne i bloggenes univers, at det virker riktig å gjøre det.

Det ene, stive, svarte håret under haka, som kommer for å fortelle meg at jeg er snart voksen.
Det ene, stive, svarte håret under haka, som kommer for å fortelle meg at jeg er snart voksen.

Disse tingene kan jeg gjøre om jeg mangler inspirasjon.
Å bare sette på en kaffe til, eller å rydde skriveplassen, hjelper ikke meg.

Det er ikke helt sikkert jeg skriver noe bra den dagen, men det er helt sikkert at jeg lar meg inspirere.

Om ikke annet klarer jeg kanskje å ta skjegget.

Mer flaks enn vett.. -Eller er’e KARMA, mamma?

Etter å ha dratt heftig til høyre det siste halvåret, var i dag nok nok, og det2015-08-05 17.59.29 ble full stopp på vei hjem fra Fortsett å lese Mer flaks enn vett.. -Eller er’e KARMA, mamma?

Når alt foregår i fart

Som kjent dro Fjortisen og jeg nedover E18 på søndag. Vi er kjent for å pakke raskt, når vi først reagerer, og innen vi sitter i bilen er det med både mat, drikke, håndklær, Fjortisens selfiestang, bluetooth høyttaler, diverse ladere og alt som ellers regnes som viktig på tur. Fortsett å lese Når alt foregår i fart

Forbikjøring på ferie

Fjortisen og jeg har reist på tur. En liten leilighet i vannkanten for Stavernsjuke mamma. Og en trådløs høyttaler for musikkavhengige fjortisen. Og spotify. FTW. (som betyr noe sånt: for moro skyld). Veien til Stavern er ikke fryktelig lang, men den foregår på E18.

Heldige er vi, som kan reise ut nå, og ikke var av dem som måtte stå i kø for å komme hjem. Så vi fresa nedover i SuperCorsa’n fra forrige årtusen (stemmer, 1993-modell) og konsentrerte oss om å holde fartsgrensa. Det er ikke bare, bare. For med skeiv forstilling og en egenvilje om å dra ut til høyre, pluss jevn risting i rattet var det faktisk klin umulig å holde bilen oppe i hundre og ti. Fortsett å lese Forbikjøring på ferie

Rover Streetwise Problems

Bilbyttefase.

Jeg har nok vært i flere av dem den siste tiden.
Altså.
Det er ikke mye galt med SuperCorsa’n, i utgangspunktet var det en bra bil.
Men disse bilene har lett for å skrante etter en stund hos meg.
Og nå har den lille Opelen vært i mitt eie i nærmere tre år. Den bærer preg av det.
Om du har fulgt Hagegynga en stund, vet du sikkert at det er fri eksos og ikke mulig med ørens lyd i baksetene. Seksåringen får sitt eget hørselvern med innebygd radio når vi skal kjøre langt.
Og det er steinsprut i frontruta, noe som i og for seg ikke er min feil. Men ei ny rute koster det samme som en ’93 Corsa. Så da er vi like langt. I tillegg blir den lett for varm i bakker eller kø, det lukter svakt av kanel fra radiatoren og det hender oljelampa viser seg fra sin lyse side. Etter at nabogutten hjalp meg med hjulskift i vår har bilen dratt godt mot høyre, og rattet gir en god håndmassasje ved lengre kjøreturer. Det rister og durer i henda.
Og har du fulgt Hagegynga enda lenger vet du at dette er historien som på en eller annen måte gjentar seg. 
Bilen, som skigar’n, kankje vara evig veitu.
Så her står jeg igjen. Tanken om å gå opp i de voksnes rekker, og skaffe meg en ny bil, sånn ordentlig og dyr og flott bil… Den tanken kommer stadig oftere nå.
Jeg har vært på Toyota i Hokksund. Lånte med meg en Yaris hjem. 
Jeg har vært på Bertel O Steen, prøvekjørte en Peugeot 208.
Og jeg har fått regnet ut hva det vil koste meg hver eneste måned å betale en ny bil…
Jeg som er vant til å bruke maks seks tusen kroner i året på bil. Jeg skal liksom venne meg til å bruke over seksti tusen kroner istedenfor. Hvert eneste år, i sju år.
Og det er om ingenting går i stykker.
I kveld kjørte jeg forbi en bil med lapp i bakruta. «selges med alle sine utfordringer for 5900»
Noe i meg våknet.
Jeg banket på og spurte om vi kunne snakke sammen. Hvilke utfordringer er det snakk om?
Og han fortalte..
Det var som å komme hjem.
Bilen er ikke mulig å få tak i lenger, for de er ute av produksjon. Det er fem av den i Norge, så med litt flaks kan man finne deler til en Civic som passer. Tror det var Civic han sa.. For understellet var visst noe sånt.
Denne bilen er av merke Rover StreetWise. Skikkelig kurant altså.
Motoren starter og går, bremsene og sånne sikkerhetsgreier virker. Den er EU-godkjent en stund til.
Men det elektriske var et kaos av en annen verden.
Sentrallåsen virker ikke lenger, og når døra låses med nøkkelen gir bilen fra seg et lite tut.
Om man ønsker å høre på musikk, fett anlegg, må man sette inn sikringen. Og den må tas ut etterpå, ellers står den og trekker strøm, og bilen trenger da starthjelp.
Det er visst noe med releene, og selgeren hadde rett og slett gitt opp å få det til å stemme.
Så rompevarmeren virker bare når varselblinken står på.
Skjønner du at jeg følte det var en kobling eller?
Jeg var i ferd med å bla opp der og da. Men hadde heldigvis ikke penger. 
For jeg har blitt akkurat voksen nok til å måtte tenke meg om to ganger, kjenner jeg.
Vil jeg gå enda en runde med et sjarmtroll av en bil?
Har jeg lyst til å satse varmeapparatet på at blinklysene skal virke?
Synd jeg det er greit å ta bilen på trillen eller med startkabler, igjen?
For det vil jo skje. Det er bare et spørsmål om tid.
Nei. Jeg dro hjem, åpnet finn.no og lette fram alle halvvrakene som er til salgs der nå.
Og kom fram til at jeg har fortsatt noen måneder til jeg må gi fra meg Corsa’n til EU-dommen.
Kanskje jeg rekker å spare meg opp noen kroner før den tid, så jeg har en slags egenkapital.
Skal se det blir voksenbil på meg en dag.
Det blir i hvert fall ikke en Rover med det første.
Da jeg googlet navnet var det første alternativet som kom opp: Rover streetwise problems.