Det kan tenkes at du ikke ser opp til meg.

Av mange grunner. Kanskje fordi jeg er under 162 cm, kanskje fordi jeg gjør ting i livet mitt som du aldri ville gjort. Og kanskje fordi du ikke syns noe av det jeg gjør eller har gjort er en bragd. Jeg er enig med deg, uansett hvilken grunn du har. Dette innlegget er da ikke ment for deg, du kan med trygghet scrolle videre.


Men jeg har skjønt at noen av leserne mine følger meg fordi jeg får til noe spesielt.

10363531_10153935970765499_4088105035061642982_n Fortsett å lese Det kan tenkes at du ikke ser opp til meg.

Hundreogfemti, den fiksa vi bra!

For 150 dager siden startet jeg min snuoperasjon.

Jeg er ikke kjent for å gjøre noe i det skjulte, det er lite som holdes hemmelig i Hagegyngas verden. Så da jeg bestemte meg for å få en bedre helse, på skikkelig, startet jeg Prosjekt #sunnkropp. Det var store, ærlige bilder med fiskebollehud og lysegrønn underbukse over hele det store internettet. Det første innlegget ble delt i romjula, og det finner du her, (om du nettopp har ramla over denne bloggen og ikke fikk med deg hva denne sunnkroppgreia handler om.)

2Dette bildet av meg i bikini ble tatt i sommerferien.

Jeg startet ikke dette prosjektet fordi jeg syns jeg var fæl. Jeg syns fortsatt ikke jeg var fæl. Jeg ser at jeg var større, men jeg var faktisk ganske glad i kroppen min likevel. Så mitt prosjekt handler faktisk ikke om å få en fantastisk bikinikropp. Den biffen er nok spist for lenge siden, for å si det sånn.

Prosjektet mitt handler om å leve mer aktivt, kjenne at jeg orker mer, vite at kroppen tåler motstand, og å spise det jeg trenger. -Istedenfor å spise som om jeg sikrer meg mot verdenskrig og sultkatastrofe.

Og hvordan har det gått?

Jeg nevner i stikkord:

  • mer overskudd
  • mer balanse
  • bedre søvn
  • lavere hvilepuls
  • sterkere i mage, rygg, armer, bein…
  • mer spenst
  • mindre kropp (jeg har gått fra XL til M i klær)

Jeg ER mye mer aktiv enn før, og jeg liker det! Filosofien om å finne nye aktiviteter hele tiden, og bli med på alt har virket positivt på meg. Det nye er at jeg liker å trene med andre, for da kjenner jeg at jeg presser meg litt mer enn jeg tidligere har gjort (les: ikke gjort). Den pressinga er visst bra for lungene, som jo har vært et av mine virkelig svake punkter hele livet. Kondis…

Jeg spiser mindre enn før. Det var nok en del grønnsaker i kosten min tidligere også, men det var minst like mye creme fraiche som blomkål, om jeg skal være ærlig. Jeg bruker shake på ulike måter: Etter trening og istedenfor frokost eller niste. Sånn har jeg alltid ganske jevnt blodsukker.

Den bikinien på bildet kastet jeg i dag.

-Fordi den raste ned så hele rompesprekken syns da jeg karet meg opp på flåtan på Furumo. I tillegg har jeg sendt av gårde seks bæreposer med klær som ikke passer lenger, og jeg har fått sydd inn bunaden min til konfirmasjonen.

Jeg har ingen NÅ-bilder der det er lett å sammenlikne. Kanskje jeg burde ta noen, sånn at dere skjønner at jeg ikke bare ljuger om de størrelsene. Det var så viktig å få tatt disse bildene i starten, for å se forskjellen. Det ga jo motivasjon. Men etter at trening og sunnere kosthold har blitt en del av levemåten min trenger jeg ikke den type motivasjon like mye lenger.. Kroppens endringer blir som en bonus.

Velfortjent?

Er det bare bra?

De siste hundre og femti dagene har vært egosentriske, der jeg har stått i fokus for det meste av mine handlinger. Det har faktisk gått på bekostning…

Jeg har hatt litt mindre tid med Kapteinen (siden vi ikke bor sammen), mistet kontakten med en av mine aller nærmeste venner (jeg stiller ikke opp), skippa to av fotballkampene til Ungen (jeg glemte det etter min egen trening) og måttet spandere is på en klasse som ventet i overkant lenge på vurderingene sine. Blant annet.

Jeg har også vært i overkant irriterende for de som av ulike grunner ikke har gitt jernet like mye som meg, siden jeg som kjent ikke gjør NOE uten å dele det, med både blogg, sunnkroppgruppe, radio, filmer, facebookside.. Jeg blir til og med lei meg selv, i perioder. Men så er jeg så himla glad for alle dere som er med, som kommenterer, som følger med eller som faktisk deler sjøl. Det er inspirerende!

Alt i alt er det virkelig verdt det! Skroget mitt går gjennom restaurering, og jeg kjenner at alle cellene er takknemlige.

13224060_486222014903056_1973334934_oHundre og femti dager er ingenting.Egentlig.

Trur jeg tar hundre og femti til jeg, når jeg først er i gang.

Klarer jeg, så klarer du!

Åmot – Drammen: ni timer!

Klin gærne?

IMG_20160521_100236

Nei, det er ikke sikkert. På Facebook fikk jeg en invitasjon til å være med og gå fra Nygårdshøgda til Spiraltoppen, gjennom Finnemarka. Jeg har alltid vært fascinert av de store skogene bak åsen, selv om jeg ofte har gått kortere turer. De har helst hatt utgangspunkt fra Knivedalen eller Fjerdingstad, siden det ligger nærmere hjemme. Men denne gangen var det altså en gjeng damer som hadde bestemt seg for å ta turen fra Åmot, innover og gjennom disse skogene, og jeg skulle være med. Helt til Drammen.

Snapchat-1411128906803463788Siden jeg ikke har gått denne turen før, var jeg ganske grønn i pakkinga. Men jeg har en god, lett Berganssekk med skikkelig støtte i hoftene og justeringer over alt. Oppi der putta jeg tørre trøyer, håndkle, tørre sokker, kniv, førstehjelppakke i miniformat, noen proteinbarer og måltidsbarer fra Herbalife, bankkort, solbriller, bøff, Mariusgenser og en full vannflaske. I tillegg hadde jeg med en shake som jeg bare kunne fylle vann i, når jeg kom til en bekk. Jeg var i ferd med å pakke ned et par ekstra joggesko, men så ringte alarmen på mobilen, og jeg heiv meg i bilen. Jeg ville nødig være sistemann som kom.

Jeg var kanskje ikke sistemann, det var mange biler der. Men jeg forsto raskt at de hadde tenkt lenger enn meg. Jeg kjørte opp selv, mens alle de andre bilene forsvant ned igjen. Det slo meg at jeg ikke hadde sjekket hvordan jeg skulle få hentet bilen igjen. Nå er heldigvis Kaptein veldig grei, så det ble ikke et stort problem. Jeg parkerte og ferdig med det.

IMG_20160521_092335 IMG_20160521_092345

 

De bena, de bena

Alle disse optimistiske føttene var klare for en lengre tur. Dette er fra Knivesetra, altså veldig tidlig på turen. Vi var fortsatt der at vi tråkket forsiktig i myrområder, fordi vi trodde vi skulle holde oss tørrskodde. Ah, hvilke illusjoner som skulle briste.

Solstrålene var vennlige, vi hilste pent og smilte til de vi ikke hadde møtt før, og det ble selvsagt fotografert over en lav joggesko. Jeg fikk til og med en pose langs veggen!

IMG_20160521_092212


Vi fant de som lager blåmerker i skogen!

IMG_20160521_145312Og nei, jeg mener ikke sånne vonde blåmerker. Men vi møtte en hyggelig mann med malekost i den ene hånda og et lite malingsspann i den andre. Han malte trestammer lyseblå. Bak han kom ei langbeint, blid dame med hekksaks. Hun ryddet unna kvister som hang helt innpå stien. Vi hadde nettopp snakket om hvor bra det var at noen tar jobben med å merke løypene, så sånne som oss ikke går seg helt vill.. Og der kom de altså traskende! Vi fikk lov til å ta bilder av dem, så nå får hele verden se de som lager blåmerker i skogen.

Det er jo frivillige som gjør dette for Turistforeningen, og de fortalte at de akkurat hadde restaurert ei gammel tømmerhytte som skal åpnes i Lier. Jeg fulgte som vanlig ikke med på ALT som ble sagt, så det kan tenkes jeg blander sammen noe her. Men at det var fine folk vi møtte, DET er i alle fall ikke oppe til diskusjon.


Knær til besvær

Her kunne Nrk gjort skikkelig sakte-TV!

Det var sagt at noen hadde gått turen på under fem-og-en-halv time. Derfor hadde jeg en tanke om at det var mulig å få til på sju-åtte timer. Men underveis dukket det fram kneskader hos to av damene våre. Det gjorde at vi etter hvert delte oss i to grupper, og jeg ble med i den bakerste. Det var ekstra hyggelig når vi traff på folk, og vi lo og gråt ettersom hva som var mest passende der og da. I de bratteste nedoverbakkene tror jeg det var noen som skulle ønske de kunne byttet ut knærne sine med hva som helst. Jeg følte meg i uforskammet god form, men kjente heldigvis at det begynte å komme blemmer under hælene etter å ha gått lenge nok i våte joggesko. Og da det begynte å bli kaldt regn ønsket jeg nok at jeg hadde puttet de tørre joggeskoene oppi sekken, og at jeg hadde tatt med meg en regntett jakke.

Vi klarte faktisk å gå litt feil mot slutten, enda de andre hadde tegnet piler i stien foran oss. Vi var nokså tåkete i blikket etter hvert som timene gikk. To damer baklengs ned bakkene, vi tre andre lette etter riktig sti. Det endte med at tre ble hentet i Underlia og kjørt direkte til Mirawa, fordi noen av knærne ikke tålte mer. Og vi to som var igjen tumlet oss innpå sikksakkstien, og rakk akkurat Åspaviljongen før den stengte klokka seks. Nesten som den gamle barneboka om ti små indianerbarn.

Ved Åspaviljongen ventet vi på den første gjengen, de som hadde kommet seg til Spiraltoppen, og sammen trasket vi ned til Mirawa.

Maten smakte fortreffelig!

 



Her kommer et lite galleri fra turen.

Loff og bakketrening

Hva vi gjør før Søtnemai..

Jeg vet det er mange ting å gjøre før nasjonaldagen. Men her i huset er det færre forberedelser enn før. Ingen av ungene går i barnetoget lenger, og dugnadsjobbinga på skolen er over. Den berømte bunadskjorta skal ikke strykes, av den fantastiske grunn at bunaden er hos sydame Lene for å bli MINDRE!

Hagen blir grønn og fin av seg selv til den store dagen. Så hva driver jeg med, bortsett fra å vurdere elevtekster?

Jeg har langhelg med tenåringene. Vi har lange frokoster med loff og nugatti, og sene kvelder med lys og musikk. Det har blitt en del taco og grilling disse dagene, og mer skal det bli. Tenåringene har skrudd sammen fire skoskap og et langskap til badet, sånn at jeg har noe å putte saker og ting i. Nå har jeg ingen unnskyldning for kaoset i gangen eller på badet lenger…

13224060_486222014903056_1973334934_oVi har vært på toppen av Vikersundbakken!

Det var like grusomt i magen og beina når jeg var på det bratteste denne gangen, men jeg tror jeg gikk selve trappa på kortere tid enn første gangen. Det svei godt i låra da vi var oppe, for å være ærlig.

Det å vinne over egen redsel, kjenne at jeg overlever, det er verdt maxpuls og dødsangst underveis. Jeg blir fortsatt voldsomt andpusten, det skal en del til å rette opp min skakkjørte kondis. Men jeg er på god vei. Jeg rakk faktisk å få melkesyre i låra før det svei under tenna denne gangen..

På vei ned fant vi på noe snedig.

Karianne filma, mens jeg løp baklengs ned bakken. Så spilte vi av videoen baklengs etterpå, og VOILA!

Det kan se ut som om jeg faktisk løper oppover bakken. Blir ikke akkurat bedre form, men det var gøy å prøve!

 

I dag blir det bakketrening uten juks.

Jeg komme sikkert til å angre hele veien, men jeg har meldt meg på til kveldens bakkeløpstrening med Salto.. Vi skal møte opp ved Ullern i Hokksund, og det blir blodsmak opp åsen.

Jammen bra jeg hadde nugatti til frokost.

Jeg har laget meg en energibombe av frosne blåbær og vaniljeshake som skal drikkes tre kvarter før treninga. Jeg satser på at det gir meg det lille ekstra (eller i mitt tilfelle DET STORE EKSTRA) som er nødvendig for å knuse bakkene.

Jeg fant noen (!) pulsklokker under ryddinga her, så om jeg får en av dem til å virke blir det mulig å måle tid, puls og sånt. Jeg vet ærlig talt ikke hva man pleier å måle med sånne klokker, men jeg syns det SER kult ut.

Vel, det var alt. For nå.

Ta Taaah

 

Løpetrening med Ungen

Jeg har skjønt at det skal gjøre litt vondt å bli bedre.

Så i kveld har jeg gjort noe med det.

Det ble ingen tabata på meg i kveld, for jeg dro på Ikea, og da rakk jeg ikke treninga. Så jeg ble ekstra glad da Ungen ville ut på mammatrening i skauen.

Han kom hjem fra fotballkamp og tilbød seg å løpe Kopperudåsen med meg, sånn at jeg kunne trene opp kondisen min. Selv skulle han prøve seg på spurt opp den siste mørnarbakken, fordi han har hørt monsterhistoriene mine, men vi skulle ta resten av turen i lett jogg. Jeg blir max provosert av begrepet lett jogg, kjenner jeg. Min jogg er som kjent ikke i nærheten av lett. Men jeg lærte noe om løpeteknikk. Så jeg forstår litt mer av hvorfor noen velger å kalle det lett jogg.

Den første bakken gikk vi opp. Men vi startet faktisk løpinga ganske kjapt etter å ha kommet opp på flata. OG merkelig nok klarte jeg å holde både fart og følge hele veien. Vi løp faktisk 2/3 av løypa. Jeg satte på stoppeklokka i bånn av Mørnaren, og Ungen spurta. Jeg gikk etter, så fort jeg kunne. Han ropte da han var oppe, og hadde brukt 35 sekunder! Jeg stoppet klokka da jeg var oppe, og det var gått 4,5 minutter…

Men de minuttene ga meg en pekepinn, siden bakketreninga på mandager tar utgangspunkt i 4×4. Det betyr at jeg kan trene i den bakken, fire ganger opp, hver gang. Det er nødt til å bli bedre kondis av sånt. I dag holdt det med den ene gangen, da..

IMG_20160512_224555Jeg er dødsimponert over hvor langt jeg orka å løpe, sammenhengende. Ungen er veldig god på motivering og rasjonering av krefter, og jeg klarte mer enn jeg ville gjort alene. Det var jammen meg stas med en bonusrunde på feltet, før vi tok planken og strakk ut på trappa.

Nå er det stille i huset.

Jeg har fått min shake for restitusjon og skal ta en velfortjent dusj før det blir nattasang.

 

Kvinne søker Kondis

Det som ikke dreper deg…

Jeg har snakket med folk som har greie på ting. Og de mener grunnen til at jeg hater kondistrening er at jeg virkelig trenger nettopp det. Jeg syns liksom det er mulig å gjennomføre 20 sekunder i tabata, men høy puls over lengre tid… -Nei, det….

Så i går utfordret jeg min kondisvegring, og jeg fikke se livet passere i revy flere ganger. Nesten som kino, bare litt mer pes.

Bakkeløp, trening i oppoverbakke med intervaller 4×4.

IMG_20160412_134626Vi parkerte ved Hoensmarka. Det var X på lårene, vannflasker og pulsklokker, freshe trøyer i knall rosa og fersken over alt. Og blide fjes. Enda de hadde vært med før. -Så jeg tenkte det var gjennomførbart. Jeg tror ikke jeg har X på låret, men jeg har skaffet meg en M (!) innvendig på tightsen, så jeg er kry uansett.

Den første (og kanskje største) utfordringa var at vi skulle starte i lett jogg bort til toppen ev en mørnarbakke. For meg finnes ikke noe sånt som lett jogg. Jovisst går det sakte, hvis det er sånn man regner ut om det er lett eller ikke. Men for meg var det i aller høyeste tung jogg.

Jeg startet med de andre, merket at den ene etter den andre seig forbi, og det ble flere og flere rosa rygger å følge. Til slutt så jeg den knallrosa og ferskenfargete horden forsvinne rundt en sving, og skogen var min, alene.

Det susa i ørene, sved under tenna og i brystet, og vi var bare i oppvarminga. Men jeg juksa ikke. Ikke en gang etter at ingen lenger kunne se meg om de snudde seg. Jeg fortsatte i min lette elefantjogg.

Framme ved toppen av bakken la alle fra seg vannflasker, og så gikk vi ned hele veien til bunnen. Derfra skulle vi løpe (!) opp på fire minutter (eller gå så langt vi kom på fire minutter). Så skulle vi gjenta prosessen til vi stupte. Altså fire ganger.

Jeg orker ikke fortelle detaljer. Men jeg døde i hvert fall ikke. Så da bør hvilepulsen min være på vei nedover. Slik det er nå er den for høy. Og hvor rart det enn virker kommer jeg til å gjøre det igjen.

Ikke den smarteste løsningen..

Dagen i går ble for fullstappet. Jeg trodde liksom ikke det skulle bli så ille. Tabata på jobben med Hege gikk greit, selv om vi var dyvåte av svette etterpå. Da jeg kom hjem bestemte vi oss for å brågrille middagen, bare en time før bakkeløptrening..

Og så jeg, som vanligvis pleier å ta bare en shake før trening.. Det kjentes godt at jeg hadde kotelett istedenfor, for å si det sånn. Nå skal det vare sagt at jeg sikkert ikke ville vært raskere ellers, men jeg ville i hvert fall følt meg raskere.

Det ble tabata, bakkeløp og yoga samme dag. Mør i kroppen karet jeg meg i dusjen og lot ungene seile sin egen sjø så jeg fikk lagt meg.

Med vått hår.

1461907600037

Ny runde i gang

Yoga for lett øvede.

Meg.


yogi frog

Jeg er lett øvet nå, sies det. Etter to runder med nybegynner og flere løse timer, har jeg tatt steget opp et hakk. Dette kurset varer i åtte uker. Åtte uker med strekk og bøy. Mon tro hvor elastisk jeg har blitt innen da? Jeg har allerede avansert cirka tusen ganger i forhold til utgangspunktet -som syns det var vanskelig å ligge rett på gulvet uten å få vondt i ryggen, så nå flater det vel ut snart 😉

Jeg har skjønt at noen yogaøvelser egner seg veldig godt hjemme. Rett før leggetid er det deilig å ligge litt opp-ned, og det er godt å strekke beina i sånn foroverbøy. I tillegg har jeg blitt glad i den universalstrekken, som vrir opp ryggraden som en våt klut. Så yoga er faktisk noe jeg driver med ganske ofte, utenom kurs og trening.

Men når det gjelder kurs og trening har jeg begynt å kjenne igjen en struktur, det vil si at jeg gjør ting ofte, og til nesten faste tider. Jeg har hørt at det er lurt, om man ønsker seg resultater.

Denne uka ser omtrent sånn ut, om jeg kan kalle det en plan:

(om du er litt sånn som meg, som gir opp over andres planer, kan jeg fortelle at en tabataøkt faktisk varer kun tjue minutter)

  1. mandag: tabata på 24 fit club, Åssiden
  2. tirsdag: yoga
  3. onsdag: tabata etter jobb, i musikkrommet
  4. torsdag: plystre litt, spise noe godt og smile i sola
  5. fredag: gå en tur med kjæresten min
  6. lørdag: fjell- eller skogtur, fordi vi skal på hytta, alene.
  7. søndag: lang frokost, kaffe på trappa.

Det er ikke sikkert uka blir akkurat sånn selv om jeg har et visst system. Det er jo fridager, så etter-jobb-tabataen på fredag utgår. Men til gjengjeld kan det bli noen gode turer med Kaptein i hyttemodus.

Jeg gleder meg.

 

 

 

Bjørndalskollen

Jeg hadde faktisk aldri gått dit før.

 

Det hadde ikke Kaptein heller, så det var jaggu bra vi tok turen i dag. Vi kjørte opp ved Modumhallen, inn Kvartsveien og helt til enden. Så gikk vi på skrå opp lia, i ganske åpent skogsterreng, forbi bekkefar og en bitteliten kulp. Det sto skiltet til Damtjern og Bjørndalskollen, og vi fulgte de blå merkene oppover åskanten. Området bærer preg av dugnadsinnsats, så sånne som oss skulle komme helskinnet fram. Stigningen var det ingenting å si på, jeg hadde tunga ute flere ganger.

IMG_20160424_174522

Etter en god, lang, svingete oppoverbakke krysset vi Heståstjernveien, og der slaket det litt ut.


2016-04-24 17.26.13IMG_20160424_172750Men da begynte det jaggu å hagle!

Mens sola strålte, blåste vinden små hvite baller på oss. De spratt bortover når de landet på røtter og steiner, og trillet ned i søkk på stien. Vi kom opp til en liten benk, og jeg begynte å tvile på om jeg hadde gått riktig vei.. Det siste skiltet sa ingenting om kollen, såvidt jeg kunne se. Og stien svingte liksom unna dit jeg trodde vi var på vei.. Full av tvil -og hagl- foreslo jeg for Kaptein at vi kanskje skulle gå ned igjen. Men han var litt nysgjerrig på hvor stien gikk. Heldigvis. For vi hadde ikke gått mange meterne, før vi så skiltet til Bjørndalskollen opp mot venstre.


Og hvilken utsikt!

Der oppe hagla det sidelengs, men likevel var sola framme, og det var mulig å se utover bygda der nede. Jeg har vært mye på Snaukollen, som ligger lenger sør, og der ser vi både vidt og langt. Fra Bjørndalskollen kan vi ikke se Gaustadtoppen (som vi kan fra Snaukollen), men utsikten var helt fantastisk!! Selve utsiktspunktet ligger sånn til at trærne ikke sperrer for noe av sikten, og vi følte at vi var skikkelig høyt oppe, der vi sto. Uansett hvor mange, eller hvor bra bilder jeg hadde valgt å legge ved her, vil de bare være en fis i forhold til hvor flott det var å se utover. Jeg legger ved noen få likevel.

På to timer er mye gjort. IMG_20160424_172825

De sprekeste, de som trimmer ofte her, de bruker nok mye kortere tid enn oss. Vi brukte et par timers tid opp og ned igjen. Og vi var egentlig passe møre i beina, selv om det gikk i moderat tempo. Jeg kjente pulsen godt flere ganger underveis, og var både våt og varm på ryggen da vi kom opp.

 

Kopperudåsen

Denne lille åsen imponerer meg

Om du kjører langs riksveien fra Hokksund til Åmot er det sannsynlig at du ser den. Nede i dalen på venstre side ligger den som en stor, grønn hval, formet av isbre for fryktelig mange år siden. I enden av «snuta» på denne hvalen bor jeg. Så jeg kan faktisk gå rett ut fra kjøkkenet og opp på åsen.

Den har en kort, men intens stigning med en gang, og så er det svingete, varierte skogsstier utover en slak rygg. De første turene er det akkurat så man får igjen pusten etter første stigning, før man kan gå resten. (Etter hvert er det faktisk mulig å løpe utover disse stiene, selv om jeg ikke er helt der enda.) Etter en stund vil stien svinge mot høyre, og flere steder er det fint å stoppe litt for  å se utover elva. Om du skulle være ute etter bedre kondis, kan du jo bare ta en rask hoderist mot venstre mens du haster forbi utsikten. Skulle du falle for fristelsen til å stoppe opp litt, er det fortsatt håp for formkurven. For runden har holdt seg i utforhelling siden første stigning. Og før eller siden må man opp på platået igjen…

Den andre stigninga er lang, bratt og ganske utfordrende. For meg i hvert fall. Til sammenlikning greide jeg ikke å gå hele bakken opp, uten å stoppe fire ganger da jeg starta i januar. Nå har jeg gått denne runden noen få ganger, og merker tydelig forskjell. Søndag gikk jeg hele runden to ganger, i tillegg til at jeg tok en halv gang til i den bratte sistebakken. Og jeg stoppa ikke!

Jeg vet at noen gærninger driver og løper opp sånne bakker. Jeg er ikke der, for å si det sånn. Men jeg er mektig imponert over fremgangen likevel!

Det kan tenkes du har din egen runde, som er helt perfekt til trimturer. Denne er på 35-50 minutter, etter som hvilken form du er i. Mange mener at det blir ensformig med den samme turen hver gang. Jeg er både enig og uenig. Jeg syns det er flott å oppleve noe nytt, spennende med hva som kan ses og høres, sanses. Men om jeg skal måle fremgang i formen, eller om jeg bare skal kjenne at jeg har litt mose under føttene en dag det har blitt mye kontorstolrompe, da er det perfekt med denne lille turen. Noen dager trenger hodet det mer enn kroppen, faktisk.

Tips meg gjerne om flere turer som egner seg til prosjekt #sunnkropp. Jeg vet om noen, og deler gjerne. Men ønsker meg flere.


2016-01-02 14.30.24

 Disse bildene er tatt med litt over tre måneders mellomrom, og jeg må si det gikk lettere nå, enn i januar.

«Liten tur i trappene» du lissom

Jeg ser bilder av folk i skiflyvningsbakken. Smilende, på toppen, og med småbarn og svigermødre sveivende rundt forteller de om dagens trimøkt, som var en tur opp trappene. Jeg har sett så mange bilder av dette, at jeg et øyeblikk begynte å bagatellisere vanvittigheten ved det hele. Jeg begynte å innbille meg at det å gå opp disse trappetrinnene var en bra søndagstur for oss med fokus på #sunnkropp.

Ikke spesielt fornøyd over bilder, denna kar'n. Men han gidder å ha med mamma på tur.
Ikke spesielt fornøyd over bilder, denna kar’n. Men han gidder å ha med mamma på tur.

Når min eldste sønn forteller at han har gått trappene med kjæresten flere ganger, og jeg vet hvor bedagelig han er… Da faller jeg for fristelsen til å bli med dem en liten tur i trappene. (Begrepet en liten tur hører overhodet ikke hjemme i denne sammenhengen!) Før vi drar hjemmefra snakker jeg med naboen, som også har gått dem. Det var, tungt, mye melkesyre, men det gikk på 23 minutter, forteller hun.

Jeg tenker ikke på tiden. Jeg tenker på døden.

Jeg har prøvd å gå de trappene en gang for noen år siden, men måtte krabbe baklengs ned igjen etter å ha falt for fristelsen til å se meg bakover etter 200 trinn. Jeg var den gangen sikker på at jeg ville bli sugd rett i døden, om jeg ikke tviholdt meg i trappetrinnene hele veien ned.

Vi ser mot monsterbakken, og jeg spør så blidt jeg kan, om vi ikke skal ta veien opp mot Heggsjø istedenfor, og få oss en flott skogstur i finværet. Ungdommen snur seg ikke en gang, de bare fortsetter mot bakken. Som om de skulle vært på vei bort for å hente posten, eller noe.

Snapchat-3447554754981575958

Jeg bestemmer meg for å gjennomføre. Sette ett bein foran det andre. Passe på å ikke snu meg. Passe på å ikke falle bakover. Passe på, passe på. Holde meg i rekkverket om jeg må. Men gjennomføre.

Eldstemann venter, oppmuntrer. Vet at jeg ga opp den gangen, noen år tilbake. Vet jeg vil juble om jeg fikser det.

Se på skosålene mine, mamma. Fokuser på dem, så kommer du over denne kneika her. Det slaker snart ut litt..

Jeg niglaner på skoene hans, setter ett og ett bein inn i trinnene og jobber meg oppover. Kjenner pulsen øker, og kommer på at jeg skal kjøpe batteri til pulsklokka mi. Temperaturen er fin, jeg har akkurat passe med klær og en vanndunke rundt livet. Det går oppover. Jeg er andpusten, greit nok. Jeg har melkesyre, selvsagt. Og enkelte steder kommer angsten så brått at det iser i hele kroppen. Men jeg dør ikke.

Vi kommer til en liten avsats, og jeg klarer å se utover mens jeg tviholder meg i rekkverket.

Det går videre oppover, vi er oppe ved hoppet, og jeg drikker vann. Skjelven, gåen, innbitt. Dette er ikke bare trappene i Vikersund, som jeg har tenkt. Dette er et studium i angstmestring, selvdytting, oppmuntring og trening i en helvetes svær hoppbakke!!

 

Den siste biten, opp til toppen, og de andre går lett foran meg. Jeg får lyst til å gi opp litt, tør ikke se hvor langt det er igjen. Får eldstemann til å snakke til meg fra toppen, sånn at jeg hører stemmen hans nærmere og nærmere, til jeg ser den lille plakaten som forteller at jeg er på siste trappetrinn. (Og hvor mange er det?)

I det jeg kjenner bakken under beina mine der oppe presser seiersbrølet seg fram!

Snapchat-5529923559669875086

Adrenalin, svette, en liten gledeståre.. Mamma er på toppen!

Veien ned igjen var jeg så fornøyd at jeg faktisk jogga, enda man liksom ikke skal løpe i nedoverbakker.