Åttende luke 2015 «Kommer du på julebordet?»

Joda, planen er absolutt å komme på julebordet. Det kan bli moro det, selv om tidligere juleborderfaringer hvisker forsiktig at det går mye fint på TV den kvelden også…

Og siden jeg er kvinne, skal det opp mot julebordet vise seg et hav av utfordringer. Jeg skal fortvilet krafse ut alt jeg har i klesskapet, hive det på senga og erkjenne at Jeg har INGENTING å ha på meg. Så skal jeg ringe min shoppingheltinne-venninne SuperUnni, og hun skal hjelpe meg å kjøpe noe nytt. Vi skal bruke mange timer, og enda flere penger på å finne et minimalt antrekk som gjør at jeg ikke orker å ta av meg kåpa fordi det er så kaldt. Og matchende sko. Såklart. At disse skoene skal være umulig å bruke utendørs om vinteren, og ubehagelige å bruke innendørs, er en viktig del av helheten.

Og siden klær har det med å krympe, skal jeg selvsagt kjøpe diverse strømpebukser og supertrøyer som lover å løfte, holde inn og på plass, strekke, dytte, bære og fremheve på de rette plassene. Det er en stor jobb, – det gjør sæ’kke sjæl, for å si det sånn. Shock-back-up-undertøyet skal vise seg å rulle både opp og ned, sånn at jeg hele kvelden skal gå inn på damerommet, eller i små mørke hjørner av lokalet for å rette på stasen.

Før avreise hjemmefra skal alt se perfekt ut, med hele strømper og håret på plass på rett hode. Planen er å nippe til min juleøl, passe på at klærne ser bra ut og få med skoene hjem i medbragt pose. Jeg skal snakke passe lavt og passe lite med alle, og danse med verdighet. De andre skal sitte igjen med inntrykk av at jeg er ei dame på høyden, som har kontroll på bevegelser og uttalelser også etter et ørlite glass med livets vann.

Sånn.

 

Jeg skal passe på, så de andre juleborddamene ikke behøver å lette på brynet neste gang de ser meg.

2015-12-08 15.37.07

Men så er virkeligheten sånn, at de andre juleborddamene akkurat denne kvelden er travelt opptatt på egenhånd. De har sin egen push-hold-backup-plan de skal holde styr på, og er sånn passe innbitte der de ruller strømpebukser og balanserer på skyhøye trange sko. Mens de dytter puppene mot utringningen, og håper at ingen legger merke til det. Det blir rett og slett for mye, om de skal holde styr på meg i samme slengen!

Og mannfolka. De velsignede mannfolka. De syns jo vi er fine nok, bare vi smiler! Og etter hvert som livets vann tar tak i brillene deres, blir vi jo uansett bare penere og penere.

Så min umiddelbare plan er å gå i skapet og finne en kjole med fin farge.
Og om jeg klarer å få den igjen i ryggen, så blir’e sånn!

2015-12-08 15.37.47
Fullpynta (eller full, pynta) juleborddame. Klikk på bildet for å se hele herligheten.

Sjuende luke 2015

Alt til sin tid, er det noe som heter.

Den hovedvasken som sikkert skulle vært gjort i fjor, kan vel alltids vente til våren, når det er litt lysere rundt oss. Jeg mener å ha sagt dette gang på gang i årevis, når jeg har sett opp i taklampa og kommet på at den snart burde tømmes for døde fluer, eller når jeg har tatt ned en av de seige kokebøkene fra hylla. Da har jeg som regel funnet kluten og tatt flisene bak komfyren, og så har det skjedd noe annet. Telefonen har ringt, jeg skulle vært på et møte, eller jeg har kommet på en sang jeg burde lære meg på gitar.

Men noen ganger klarer jeg å finne vaskerytmen. For egentlig liker jeg det. Jeg liker å vri kluten i rent vann, se at ting blir rent. Få vekk skjolder og flekker som jeg har trodd var en del av mønsteret eller strukturen. Og faktisk kan jeg strekke meg så langt at jeg digger å vaske vinduer! De blir så blanke, vinduskarmene så takknemlig hvite og det er stas å henge opp nye gardiner.

Men det skjer ikke i system, som en planlagt handling. Som: I dag skal jeg vaske vinduer, liksom. Nei, det kommer kasta på meg som julekvelden på kjerringa, og plutselig står jeg der med bøtte, klut, nal og full musikk.

Det hender til og med at jeg lar det stå igjen ett vindu. For da er magien over. Jeg er ferdig før vinduene.

Men i år har jeg en ny julegardin til kjøkkenet. Jeg gleder meg såpass til å se den oppe, at jeg mistenker magien for å treffe en av de nærmeste dagene. I hvert fall til vinduet. Så får vi se på resten, om det er julemusikk nok i huset til å vaske det andre..

vindusvask+nå+-+her+er+knepene

Sjette luke 2015

Jeg ser gjennom julens minnebok, og blir oppmerksom på noe..

Det jeg en gang så på selvfølgelig, og som jeg nevnte som om vi skulle ha det sånn bestandig.. Det er rart å lese noen år etter, og se hvordan det ble annerledes.

En ting er eget bosted og sivil status, som det så fint heter. Men faktisk blir jeg mer hensatt i tanker over alle de menneskene jeg trodde skulle være der for alltid.

Julen 1999: Jeg sendte julegaver oppover til Anne Grete og hennes familie. Nevnt i en halv setning.

Julen 2001: Kari Anita kom på suppe og pannekaker, en helt vanlig dag i desember, og dagen etter var vi en liten tur innom min mormor etter en handlerunde. Så hverdagslig og selvfølgelig.

Julen 2002: Kari Anita og Roar lagde pepperkaker hos oss. Mon tro om hun var klar over hvor mye vi satt pris på henne?

Satt jeg noen gang og funderte på hva disse menneskene var for meg? Jo, jeg vet jeg gjorde det med mormor. Det er en helt egen historie, og hun var jo to generasjoner over meg i tillegg. Men hva med Anne Grete? Og hva med Kari Anita? Hadde jeg en eneste tanke om at de skulle bli så brått borte fra livet mitt?

Jeg har kommet til en sannhet for meg selv, og den kommer tydeligere fram når jeg ser i julens minnebok..

Jeg vil gi mine kjære en klem, litt ofte.

2015-12-06 20.58.01Jeg vil så gjerne at dere rundt meg skal vite hvor viktige dere er for meg. Hver dag, hver gang vi ses. Denne lappen har hengt på speilet på do siden 2oo7, og den er like aktuell hver eneste dag.

Vel dette var luke nr 6.

Vi ses i morgen

 

Femte luke 2015

Jeg var på julebord i går, og skulle nok ønske jeg hadde plystra de tre siste akevittene.

Men jeg er på beina, ufortjent oppegående.


 

Det blir tidlig kvelden på meg, kjenner jeg.

Jeg har vært på «Jul i Storgata» med boksalg i dag, og det går jammen meg litt unna med bøker. Det kan se ut til at flere har hørt om eller lest noe av greiene mine fra før, og i tillegg er den bilboka litt OK for folk som vanligvis ikke er så interessert i bøker.. Det er faktisk ikke sikkert jeg har flere bøker igjen etter jul, og det er gøy!

12294665_10153481744854177_2540768648021314695_nI morgen skal jeg være med Solbua i Prestfoss på julemarked på museet i Sigdal. Lars og Kjersti oppi der er alltid så inmari ålreite å bruke tid med, vi hadde det skikkelig koselig der oppe i fjor. Dette bildet viser plassen Lars har ordnet for meg, jeg skal sitte i kroken ved peisen, det kjennes helt innafor ut.

I år er det også annonsert at jeg skal ha scenetid fra kvart på to til halv tre, inne i Magasinet. Det blir julesanger og høytlesning, det.. *Digert smilefjes*


 

Nå er det film med gromgjengen, og beina i sofaen.

Det er nitten dager igjen til julefrokost.

Fjerde luke 2015

Jeg har lyst til å fortelle om et par tøfler.

29935_422558390498_1037329_n

En periode strikket jeg mange par i ull. Sånne skikkelig gode, tova tøfler. Og de ble godt mottatt som julepresanger blant nære og kjære. Vi har ikke store gavene til hverandre, vi voksne. Men disse tøflene var liksom midt i blinken.


 

Så var det et år jeg bestemte meg for å gi et par av disse tøflene til storebroren min. Jeg strikket vel og lenge, for han har store føtter, skal vite. De ble kjempedigre før toving, men jeg rakk ikke å få de helt ferdige før julekvelden. Det vil si at de manglet frynsene, og de hadde ennå ikke fått runden sin i vaskemaskinen. Så det var noen enorme lefser han pakket opp ved juletreet. Halvferdige, med et løfte på kortet om bedre tider.

I romjula tok jeg dem derfor tilbake, for å gjøre dem ferdige.

Og så ble de liksom liggende. Lenge. Faktisk helt til neste jul, før jeg igjen fant dem fram. Jeg sa noe om at han skulle få dem på nytt. Når jeg bare ble ferdig med dem. Han er ikke akkurat godt vant med søstergaver, så han bare smilte som han pleier. Men det ble med praten, for å si det sånn. Han gikk enda en romjul uten hjemmelagde tøfler.

Nå er det snart jul igjen, for tredje gang. I år tenkte jeg å bestrebe meg på å få det til.

Om ikke annet, for å låne dem når jeg er på besøk.

29935_422558435498_6859016_n

 

Tredje luke 2015

Dagens innlegg handler om mat.

Det eneste som står i «årets oppskriftstips» 1998 er:

Ikke bruk kokemetoden.

Vi hadde invitert gjester, både smått og stort av familie. For første gang i livet skulle jeg lage selveste julemiddagen. Ingen problem, så lenge man har mamma på øret i andre enden av telefonen. Hun fortalte at jeg måtte ha vann i langpanna, og at ribba skulle ligge med svoren opp. Jeg gjorde som hun sa.

TynnribbeÅ ha vann i panna. Det kan tolkes på flere måter, det. Jeg mente hun nevnte noe om å dekke ribba. Så jeg fylte langpanna opp til kanten. Litt lei meg fordi jeg ikke klarte å dekke hele toppen av ribba, men det var faktisk ikke plass til mer vann.

Og ribba sto. Og sto, og sto i ovnen, i timer. Jeg hadde ikke lyst til å ta den ut før svoren ble sprø. Da gjestene sto i døra, mamma også, sto fortsatt ribba i vann i ovnen. Og svoren var lysegrå og myk. Men det ble en veldig god møljekraft det året, da.

 

Andre luke 2015

Jeg hadde dagens luke klar. Frisyre anno desember 1998 med dertil hørende buksedrakt. Men føttene ble kalde og skrekken satte inn. Så det får vente noen dager.

I dag skal jeg heller dele en skam jeg kjenner på.

Dette minnet kom fram, ikke som en enkelt hendelse i juleboka vår. Mer som en følelse jeg fikk i magen av å se på noen av bildene fra den gangen Tenåringer var Åringer. Den gangen de fortsatt hadde runde barnekinn og store øyne.


 

I alle år, siden Gutta Krutt var ganske små, har jeg sett på min tid som viktigere enn deres. Jeg har ikke sagt det rett ut, fordi sånt gjør man ikke. Men jeg har hørt på dem med halve ører, deltatt med halve meg. Når de har fortalt noe, har jeg egentlig vært mest opptatt av mine egne saker. Jeg har svart, litt fjernt i forhold til det de skulle ønske.

Det jeg kjenner aller mest på, er tiden etter skilsmissen. Gutta Krutt gjorde ikke stort nummer ut av seg, de var som gutter flest. Jeg hadde behov for å snakke med andre voksne, ting var overveldende i omstillinga. Jeg passet på å være mye sammen med gutta, hadde en klar forståelse av at de trengte meg mer enn før. Men for å dekke mitt eget samtalebehov, skaffet jeg meg handsfree til mobilen. Og jeg pratet med venninner i telefonen.. Lenge, ofte og inngående. Sånn som bare damer kan.

De nevnte gutta hadde altså mammaen sin tilstede.
Fysisk.

Men de kunne ikke snakke med mamma, hun hadde oppmerksomheten et annet sted. De var ikke viktige nok å bruke tiden og samtalen på, tydeligvis. I tillegg til at de ikke kunne snakke med mamma, var det viktig at de var sånn noenlunde rolige. For om de forstyrret med roping eller krangling, ble det kjeft å få.

Denne erkjennelsen gjør at jeg krymper meg i dag. Når jeg ønsker å bruke kvalitetstid med Gutta Krutt, har de kanskje andre, viktigere ting å gjøre. Fjortis skyper mens han gjør lekser, og eldstemann snakker med kjæresten i mobilen.

Har dere lyst til å være med på tur?

Ingen svar. De er opptatt, må vite. Jeg er ikke kjent for å gi opp uten kamp, og følger opp med lokking og roping. Tar meg i å tenke på hvor mange ganger disse gutta har prøvd å få min oppmerksomhet, eller å få meg med på leken da de var små. Lar de være litt i fred. Men bare en stund.

Skal jeg lage noe godt?

Det romsteres der oppe. Jeg tror de har sett at det lå bacon i kjøleskapet. Og ut fra rommene kommer det to flotte karer, begge høyere enn meg, som har lyst på kveldsmat. Vi dekker bordet sammen, snakker, tuller og småkrangler litt. Jeg kjenner på hvor heldig jeg er, at de ikke mista trua på meg da jeg var som fjernest. For det gikk ikke mange årene etter skilsmissen, før jeg begynte å studere. Eksamener, innleveringer, ting som var viktigere enn alle deres barnetanker. Så disse gutta har da jaggu gått på vent i flere omganger.

Vår lille familie har noen greier som er typisk oss tre, noe vi bare må gjøre i desember, og som gjør at det blir jul. Vi har for eksempel et smakfullt juleverksted helt i starten av desember. Og en godmodig krangel med eldstemann om valg av musikk, siden mamma elsker julesanger og gjerne spiller disse fra oktober. Vi ender gjerne opp med Country & Western, som et slags kompromiss. I tillegg er vår julemorgen hellig for oss, noe jeg har fortalt om tidligere.

Kanskje det er tradisjonene våre som gjør at limet vårt likevel holder, på tross av mammas selvrealisering og egosentriske verden? Jeg er fortsatt i fjerneste laget for å kunne kalles en helt vanlig mamma, men når jeg er tilstede fullt og helt, tar jeg kanskje igjen det forsømte.. Eller. Det gjenstår å se, når jeg blir gammel og kanskje avhengig av deres hjelp.

Jeg avslutter dagens adventsluke med disse linjene etter Finn Kalvik

I forrige uke fylte han ti, han sa far takk for ballen, kom så leker vi
Kan du lære meg å sparke, jeg sa ikke nå, jeg har for mye å gjøre og tenke på
Men han var like blid da han gikk sin vei
Han sa far jeg vil bli slik som deg, far, jeg vil bli som deg

winter-night-13351-13949-hd-wallpapers

 

 

Første luke 2015

 

Jeg har en bok for tradisjoner. Den ble påbegynt i 1998, og forteller om desember generelt og julefeiring spesielt.

Min julekalender i år går ut på dette: Etter hvert som jeg finner minner i denne boka, skal jeg dele dem her. Ett hver dag.


2015-12-01 17.58.14Det første minnet er fra nyttårsaften 1998. Eldstemann var bare en liten bulk på magen enda, og mammaen hans var veldig glad i korte, tøffe kjoler. Det var ikke lett å få tak i akkurat den perfekte kjolen, siden både kroppsfasongen og motebildet var annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Jeg ønsket meg nemlig en kort kjole med spaghettistropper, i svart og hvitt sebramønster, for jeg hadde kjøpt meg en fantastisk fjørboa jeg mente ville slå an. Vi skulle feire nyttår på Tyrifjord hotell, en diger vennegjeng, og hadde bestilt bord i storsalen til nyttårsbuffet.

Siden det var sånn jeg ville ha det, med en sebrakjole, og jeg var i det kreative hjørnet, fant jeg ut at jeg kunne sy en sjøl. Jeg kjøpte stoff i kort sebrapels som var skikkelig mykt og godt å stryke nedover. Egentlig kunne jeg ikke sy, men det var et superenkelt mønster. Egentlig hadde jeg ikke symaskin heller. Men det hadde naboen, og jeg fikk lov til å sitte der og sy. Egentlig hadde jeg ikke tid til å sy, for jeg kjøpte ikke stoffet før lille nyttårsaften. Men jeg hadde ikke lenger noe annet alternativ, så da ble det sånn.

Nå viste det seg underveis i produksjonen at jeg hadde vært litt i knappeste laget med stoffet, så kjolen ble virkelig kort. Jeg tenkte det ikke gjorde så mye, for jeg hadde kjøpt meg en sånn sjokkerende hold-back-push-up-strømpebukse som lovet både flat mage og sprettrompe, slik at rompa uansett ville holde seg over kjolekanten. Alle de andre begynte å gjøre seg klare til å dra, men jeg satt på kjøkkenet hos naboen, i strømpebukse og BH og sydde på skråbånd av sateng. Vi fant ut at de fikk reise i forveien, og jeg skulle komme så fort jeg hadde fått på meg kjolen.

Kjolen ble ferdig en halvtime senere, mens den stakkars Rørleggern sto og venta med klokka i hånda og kåpa mi på armen. Vi hadde bare tida av veien. Jeg fikk kastet på meg fjørboaen, og var enig med meg sjøl om at det var et godt valg. Kjolen var nok bittelitt kort, og den rullet seg svakt opp, men ikke mer enn at det gikk akkurat. Det morsomste var at jeg hadde brukt i underkant av femti kroner på kjolen min, og at ingen hadde lik. Jeg fikk på meg kåpa og Rørleggern kjørte det bilen var god for.

Og her kommer en interessant detalj om kjolestoffet: Det var glatt og mykt å stryke nedover den kjolen, for luven gikk liksom den veien.

Den store entreen ble planlagt i bilen, jeg gledet med til å vise alle hvor flink jeg hadde vært. Den fantastiske shock-back-strømpebuksa mi holdt ord, og jeg klarte nesten ikke å puste mens jeg satt.

Vel fremme på hotellet valgte jeg å beholde kåpa på til jeg sto inne i bankettsalen. Da ble det mer spennende.


Visste du at stoff som «luver» nedover lar seg dra oppover av ytterplaggene når du går og svinger kroppen?

Vel. Jeg lagde et stort nummer ut av at alle skulle se på kjolen min. Så da jeg var sikker på at alle så riktig vei lot jeg kåpa falle…


Stillhet.

Kjolen, som i utgangspunktet var kort nok, var nå blitt til en rull under BH’n, så det så ut som om jeg gikk i sebra-BH, strømpebukse og boa.


 

Ja, dette var min første luke i advenstkalenderen 2015: Minner fra Familiens julebok, påbegynt 1998

Ses i morgen.

 

 

Julero? Finnes det?

Om ett øyeblikk er det første desember, og farten på karusellen øker.

Hvor ble det av stille utekvelder i boblebukse, strikkagenser, votter, skjerf og lue, med akebrett i en snor bak?

Å legge hodet bakover, åpne munnen  og kjenne snøfillene smelter med bittesmå stikk. Ikke rekke noe. Ikke ordne noe. Ikke betale noe, rydde noe eller hente noe. Bare sørge for å være sånn noenlunde ute av veien så de voksne fikk gjort alt de måtte før jul.

Jeg hører julesanger, så sakte som mulig. Snakker med ungene, så lavt jeg klarer. Tenner ett og ett lys. Vanner blomster. Sitter stille. Så lenge det går. Jeg haler ut tiden, vil ikke jages opp. Vil vinne over maset.

Men maset kommer ikke fra utsiden. Kampen om tiden, roen og virkeligheten blir derfor tøffere enn ventet. Jeg sloss mot indre dommere, godt trente motstandere. For hvem stiller kravene, når alt kommer til alt?

Gutta Krutt er faktisk ikke storforlangende. De er overrasket når det er ryddig i stua, og lykkelige over hjemmelagde kjøttkaker. De vet det tilhører sjeldenhetene. Fjortis minnet meg på i dag, at det er første desember i morgen, og han ville ha en stor sjokoladeplate som adventskalender. Hvis det var ok?

Jeg har aldri vært flink med de pakkekalenderne. Men til gjengjeld har vi en veldig koselig julaftens morgen her i huset. Med julestrømper som nesten sprekker og felles frokost med alle de nære og kjære. Den frokosten lagde mamma for oss da vi var små, men hun sto tidlig opp og bakte rundstykker! Og lagde eggemajones, rørt jordbær og kakao. Mammas julefrokost var nesten bedre enn juleselskapet på kvelden. For det var ikke så høytidelig. Vi trengte ikke å pynte oss på mange timer, det var fyr i ovnen på kjøkkenet og vi hadde god tid.

winter-night-13351-13949-hd-wallpapersForventningen i denne dagens frokost var som nystekte rundstykker.
Som lette snøfnugg der de landet på tungespissen, rett før de ble til ingenting.

Det er disse stille, stille minnene jeg søker å finne når jeg sitter uten å snakke, uten å pakke.

Jeg klarer det en stund, før jeg igjen hiver meg på og roper på mer fart.

 

 

 

Mens vi ennå ikke venter.

Fordi  vi er på vei inn i den tiden da mor i huset skal stå opp-ned i boden og lete etter adventsstaken. Igjen. Og lage karameller med UnniPunni. Igjen. Og pakke inn presanger. Igjen.

Fordi denne tiden hører tradisjonene til. Uansett hvilke tradisjoner det er.

En av mine tradisjoner i slutten av november er å sitte altfor lenge på jobb. Det blir mørkere og mørkere ute, og mindre fristende å hutre ned til bilen. Været får meg til å tenke på en av Gønnsenballadene fra nittitallet, for ute er det novemberregn. Til å grine av.

Men jeg har jaggu et hjem å dra til. Jeg har GuttaKrutt som sannsynligvis krangler når jeg kommer inn døra hjemme, som skulle ønske at den andre ikke var der.  Jeg kan piske en av dem ut i vedboden, få fyr i ovnen og sørge for at den andre tømmer oppvaskmaskinen mens jeg mekker en omelett til kveldsmat.

Det kan jeg.

Jeg kan la skuldrene senke seg samtidig med kveldsroen, lete fram ei bok eller høre god musikk. Eller jeg kan begynne å lete etter noe viktig, og heller finne noe annet, noe jeg har glemt. Og da kommer jeg sikkert på noe jeg burde ha ordnet, slik at skuldrene kryper opp igjen på plassen sin.

Og jeg kommer til å akke meg over at jeg ikke har tid til alt jeg skulle ha gjort før jul. Igjen.
Ingen problem. Jeg kommer ikke til å vaske ned kjøkkenet til jul i år, heller. Det er ikke sikkert jeg kommer til å ta inn hagemøblene en gang. For vips, så er det vår og sommer igjen. Og da vet jeg i det minste hvor de møblene står.

Jeg skal bare hvile meg litt..

Poenget mitt i kveld er at jeg kan.

Jeg kan så mye.

Og da sender jeg en varm tanke til deg som ikke kan.