Når en av de viktige blir borte.

Vi kan si mye flott om høyskoler og universiteter.

Jeg gikk fem år på høyskole, jeg er adjunkt. Så flott a gitt! Noen av mine kolleger har gått seks-åtte år på universitetet. Det kryr av titler og studielån rundt meg.

Det er likevel sånn, at den bittelille dama med vasketralla er en av de viktigste personene på skolen.

Jeg tror ikke det gjelder bare min skole. På alle skoler finnes det elever (og lærere) som slenger litt gangimellom, og som kunne trenge noen å slå av en liten prat med. Få et smil. Bli sett, uten å bli vurdert. Det fungerer som en redning, et pusterom og en motivasjon til å gå tilbake og gjøre en innsats likevel. På vår skole har denne redningen hatt et navn i de siste tjueen årene. I tillegg til å holde en gammel bygningsmasse ren og pen i tøyet, har hun holdt oss litt i øra.

Hun heter Astrid.

Så, Astrid. Tusen takk for alle gangene du har hatt et smil, en kommentar, litt tid til overs. Vi vet at noen av elevene gråt sine tårer da du dro. De hadde nok håpet du ville jobbe her til du ble hundre. Jeg også, egentlig. Jeg har fått mine kaffekopper av deg, og vi har hatt våre samtaler. Tusen takk for at du har vært så tålmodig.

Dette bildet er av de to kanskje viktigste menneskene på skolen vår: Ellen (på kontoret) og Astrid (nå pensjonist)

20160225_114429

2 kommentarer om “Når en av de viktige blir borte.”

Jeg blir veldig glad for kommentarer og innspill. Og jeg svarer!