Kjøkkenvifte og Ludvik

Med full fart på kjøkkenvifta og armen inne i tåkehavet prøver jeg å redde en fantastisk saus. 
Ludvik har kommet som snarest innom for å skravle litt, hun hadde plutselig nesten en time til rådighet. 
Det falt samtidig med middagslaginga i heimen, og jeg skal klare flere ting samtidig. 
Vel og bra, det er alltid full lykke om venner slenger innom for en prat. Og de riktig gode vennene kan gjerne komme midt på natta for min skyld. Det er bare det, at Ludvik er lærer i mat og helse, så jeg blir ett øyeblikk rammet av prestasjonsangst. For som om ikke det er nok at hun har full kontroll på både næringsstoffer og husholdningsøkonomi, er hun i tillegg god på å holde hodet kaldt når det gjelder. 
Akkurat å holde hodet kaldt er liksom ikke min greie. Det blir jo så innmari varmt inne blant grytene, og vifta bråker vanvittig. Samtidig vil jeg jo holde på samtalen mens hun først er her.
Jeg hører slamring fra andre etasje, og en av Gutta Krutt roper ett eller annet ned trappa. Ludvik ser spørrende på meg, og jeg sier hektisk at dette har vi snakket om tusen ganger, og de burde virkelig snart lære ikke å rope ned trappa! Vifta bråker og jeg har jo ikke sjangs til å høre dem likevel. Nei, klarer de ikke å gå ned trappa for å si det de skal si, så får det jaggu værra… Hun nikker og smiler, syns nok jeg har rett der. Spørsmålet fra andre etasje blir gjentatt, litt høyere denne gangen. Og som den voksne og pedagogiske mammaen jeg er stikker jeg hodet ut av dampen og brøler alt jeg klarer: “Har ikke jeg sagt at dere ikke skal rope!!!”
Jeg tror nok Ludvik syns det var trygt å komme ut i sin egen bil igjen etter en liten time hos oss.

Jeg blir veldig glad for kommentarer og innspill. Og jeg svarer!