Harryhandel på sitt beste

SuperUnni og Storebror har en toetasjes turnebuss som leies ut til artister. Nå for tiden er det Carpe Diems strikkeoppskriftslogo som pryder sidene dens, og den ser ganske kul ut.
Denne helga skulle den ikke brukes, og vi ble invitert med på tur til Söta Bror. Jeg var egentlig sikker på at Bonden kom til å takke nei, siden han for tiden er ute av drift. Han har en arm som henger rett ned i rein skjær skulderbetennelse. Men jaggu tok han affære!
Han ringte Simon Bilselger, en nabo borti grenda. Etter en kort briefing var han også overtalt og ville være med på tur. Og flere hang seg på. Til og med mamma!
Jeg satt i sofaen, lamslått over at Bonden anstrengte seg for en Harrytur til Sverige.

Klokka åtte lørdag morgen var han klar, sammen med Simon Bilselger. Ferdig med frokosten før jeg kom  ned trappa, og forberedt på å gå hvert øyeblikk. Jeg hadde morgenkåpa opp ned, håret på vent og ingen kaffe. Men en time etter sto vi på bussholdeplassen, klare for tur. To blad Røren, Bonden, Bilselgeren og meg.
Fem lokale helter, på vei for å kjøpe flesk med familie og venner, til sammen var vi tolv i tallet. I andre sammenhenger har det vært tolv disipler, men det er en helt annen historie.

Turen nedover var dryg, det ble ikke vekslet mange ordene. Selv om stemningen var hyggelig, var det i hvert fall tre stykker som sovnet. Greit for meg, så lenge sjåføren holdt seg våken.
Men da vi nærmet oss Systembolaget ble det fart i sakene. Det var ut i snøregnet, for å stå i kø utendørs før vi ble sluppet inn i puljer. Jeg hadde nyinnkjøpte superlekre sko som jeg øvde balansetrening med.
Følte meg på høyden, bokstavelig talt. Og dagen ble ikke akkurat dårligere da jeg fikk et kompliment i køen. -Eller, fikk kompliment… Det sto to karer bak meg og mamma, og de sa noe om en sexy dame. Fordi jeg hadde på så lekre sko trodde jeg det var meg de mente!
Uansett løftet det dagen.

Og når kjøpesenteret vi skulle inn på var større enn Hokksund sentrum, kilte det i shoppingcellene. SuperUnni og jeg tok fart. Jeg ville ha en parfyme, den gamle var tom. Vi skulle selvsagt spise litt, og finne noe superbillig i Sporten. Vel. Parfymen var like dyr som hjemme. Sporten gikk vi forbi tre ganger på leit etter do, og jeg handlet noen uglesjablonger på Panduro. Skoene var høye, smale og gangelaget ble mindre og mindre lekkert etter hvert som føttene mine protesterte. SuperUnni er ikke så urutt, og hadde flate knytesko. Jeg hadde lyst til å sette meg ned og klage.

Men så oppdaget jeg Godisbutikken! Den slår aldri feil!
Jeg fikk nye krefter, rettet meg opp og fikk los på de digre marsmallowsene.
Sendte SuperUnni rundt for å lete etter Love Hearts mens jeg fylte en pose med svarte salte penger.
Og hvite puter, dundersalt, skolekritt og rosasvarte drops.
Følte meg raus og kjøpte med noe til de stakkars som ikke var på tur. Og Lykken sto den kjekke bi. Jeg fant til og med en gullbarre og en liten cubaner til nesten ingen penger.

Litt slukøret fordi vi ikke fant Love Hearts, men likevel beruset og høye på sukkerdunsten betalte vi veldig lite for veldig mye i Godisbutikken.
Tenker nok treningsbloggen sliter med resultatene etter dette inntaket.

En kartong Doppio Passo, og turen ble fullkommen. Med verkende føtter og munnen full av lakris og sukkerskum vaklet vi tilbake til bussen der Bonden, Bilselgeren og Sjåføren hadde startet opp og satt på varmen.

En etter en dukka de andre opp med store poser og kjøleelementer. Da kom vi på at vi hadde glemt å gå i matbutikken! Men både føttene og vinglassene nektet å endre posisjon, så det ble med tanken. Jeg måtte rett og slett finne meg i en svensketur uten flesk. Mamma hadde selvsagt kjøpt det hun kom for, mens jeg halvsvimmel kjøpte ugler, garn, maling, og godis til gamle kjente.

Turen tilbake gikk som vanlig mye raskere enn turen fram.
Og alle var enige om at det var en fin tur.
Carpe Diem.

Jeg blir veldig glad for kommentarer og innspill. Og jeg svarer!