Fantastisk lykkelig?

Hvor anerkjent er det å være mindre enn fantastisk lykkelig?

Jeg mener. Å bare være tilfreds med livet. Å ha det godt nok, liksom.
Å våkne om morran og kjenne at gleden ikke er akutt tilstede.
Ikke trist. Men ikke hoppende glad heller. Sette seg i en litt kald bil med liten motor og ultrakjedelige «kjønnsduellen» på radio. Og ikke ha tiltak nok til å skifte kanal.
Selvsagt tar det seg opp. Bilen blir varm og musikken skifter.
Og i løpet av dagen har man opplevd både store og små gleder. Fredagslunsjen, gode smil og varme stemmer. En kopp kaffe, en overraskelse fra en god kollega.
Kjent på stille lykke.

Eller å ikke være tilfreds. Faktisk ha det tomt og trist i livet. Er det anerkjent?
Er det greit å føle seg ensom, kjenne at ting gjør vondt, eller at mestring er en sjelden vare?
Å være i et kjølig forhold, langt fra «Love Actually» eller Shakespeares elskende par. Og tenke at sånn er det bare.
Å streve med konsentrasjonen, sånn at lærere og andre kan ta deg for å være lat eller dum? Da er det lettere å starte med bråk og tull for å flytte fokus. Er det mislykket å ikke lykkes?
Hva med alle de, som sliter med psykisk sykdom eller rus, eller som ikke har råd til dyre klær, mobiler, duppeditter eller kinoturer med venner?
Det er nok et stykke til lykkefølelsen der.

Men sier vi noe om dette når vi viser ansikt ute blant folk?
Viser vi hvordan det er å ikke være fantastisk lykkelig?

Jeg kan snakke for meg sjøl, og si at jeg ikke liker å vise andre at jeg er nede.
Jeg er ikke så redd for fasaden min, den er jo likevel et lett forvekslingsord med fadese.
Det ligger kanskje mer i at jeg ikke vil være den som trenger hjelp. Jeg er tryggest om jeg får være på tilbydersiden.
Jeg føler meg liksom litt mer nyttig der.

Om vi lykkes, er vi lykkelige da?

Og, må man være fantastisk lykkelig for å være tilfreds?

God Lørdag

Jeg blir veldig glad for kommentarer og innspill. Og jeg svarer!