Det var da altfor mye forlangt for kort!

I forrige uke skulle jeg hjelpe lillebror med å hente en sofa, siden jeg liker å kjøre med henger. Etter å ha tatt en runde bak Tyttebæret fant jeg ut at jeg ikke har tilhengerfeste, så vi måtte låne mammas bil. Og Bondens henger. Bilen var hakket mindre enn hengeren, men kjørestilen var høy, så vi hadde en viss balanse. Sofa og bord kom lett oppå hengeren, og selv om vi glemte spennsett til å feste det med var det i hvert fall oppå hengeren. Så da ble det å kjøre veldig sakte hjem til låven.

Denne lille historien er viktig for resten av innlegget.
For helga kom og gikk, jeg gjorde mange av de tingene jeg pleier, med de menneskene jeg kjenner. Intet usedvanlig å melde.
Før jeg begynte å lete etter kortholderen min mandag. Som vanlig regnet jeg med at den lå i Tyttebæret, det pleier den jo. Og jeg endevendte den. Oppdaget en mistenkelig lukt og måtte opp på vår lokale bensinstasjon for å kjøpe et rosa juletre i papp. Lukta i bilen ble bedre, men jeg fant fremdeles ikke kortene mine. De hadde ikke funnet noe på Bunnpris heller. Som regel pleier de jo å ringe når noen av mine eiendeler dukker opp i butikken.

Etter gårsdagens blindpassasjertrening, ville jeg i dag ha kortet med meg så jeg kunne komme meg inn på egen hånd. Etter å ha rista alle veskene, stikki henda i alle lommene, og åpna alle skuffene i hele huset kom jeg på at det sikkert lå på jobben. Og jobben ligger jo praktisk talt oppå treningssenteret. Så det var på med todelt trikot med refleks og fartsstriper, og ut i bilen med håndkle og drikkeflaske. Håret opp i verdens strammeste strikk, ikke en rynke å spore. Skikkelig lekker. Det er bare det, at jeg klarte å komme på jobben midt i pausen. Jeg vet ikke med deg, men jeg hadde faktisk litt betenkeligheter med å gå inn på ungdomsskolen i denne outfiten. Heldigvis hadde jeg en jakke liggende bak i bilen, blant sangbøker, plastposer, post og papir. Jeg slang den utenpå for å dekke over de største bulkene. Det fikk holde.

Selvsagt lå det ingen kortholder der inne. Ikke i noen av etasjene på pulten min.
Så da måtte jeg få låne nøkkelkortet til ei av niendeklassejentene som trener der. I og for seg greit nok å spørre om det, så lenge jeg var tørr, blek og fattet. Verre var det etterpå, da jeg klissvåt av svette, mørk rød i ansiktet og skjelven i knærne måtte levere det tilbake. Elevene flokket seg ikke akkurat rundt meg på mitt korte besøk etter trening.

Jeg annonserte på facebook at jeg trengte hjelp til å finne det da jeg kom hjem. Og fikk de utroligste forslag fra folk som kjenner meg og vet hvor ting kan havne. Men kortholderen var og ble borte. Jeg tror Tyttebæret ble snudd opp ned og ristet tomt, og begynte å fundere på å sperre bankkortet mitt.
Helt til jeg kom på at vi hadde brukt mammas bil på fredag.
Det tok meg tre minutter opp dit, og i midtkonsollen lå kortholderen helt rolig. Som om ingenting skulle ha skjedd.
Når jeg så det, kom jeg på at jeg hadde lagt det der og tenkt at jeg måtte huske å ta det med meg ut av bilen igjen etterpå.
Vel. Det hadde jeg glemt.

Jeg blir veldig glad for kommentarer og innspill. Og jeg svarer!