Det kan tenkes at du ikke ser opp til meg.

Av mange grunner. Kanskje fordi jeg er under 162 cm, kanskje fordi jeg gjør ting i livet mitt som du aldri ville gjort. Og kanskje fordi du ikke syns noe av det jeg gjør eller har gjort er en bragd. Jeg er enig med deg, uansett hvilken grunn du har. Dette innlegget er da ikke ment for deg, du kan med trygghet scrolle videre.


Men jeg har skjønt at noen av leserne mine følger meg fordi jeg får til noe spesielt.

10363531_10153935970765499_4088105035061642982_nJeg er i så fall enig med deg også. Du som syns det er stort å gi ut egne bøker, være alenemor, ta lærereksamen som førtiåring, ha spilleoppdrag med egne tekster, endre kroppstrollet til noe sunt, dyrke egne urter, være med på dugnader, reise til utlandet alene, legge ut gufne bilder på internett, ha treningsgrupper.. For å nevne det jeg kommer på i farta.

I liten målestokk er dette nemlig jævla svært for meg, og jeg er ikke redd for å si det. Kall det gjerne selvskryt, det er ikke mitt problem hva du kaller det. Jeg tror på å skryte litt. Eller skryte mye. Så lenge jeg ser balansen. Og så lenge folk rundt meg også får applaus.


Og hvis du er en av de som syns det er interessant å vite hvordan jeg fikser disse tingene, skal jeg dele to hemmeligheter med deg.

#1 Jeg er ikke redd for å gjøre feil.

Jeg vet at man kan mislykkes i alt man prøver på. Jeg vet hvor lett det er å snuble, gå på trynet, bomme. Det er bare å satse litt feil, eller å sikte litt feil, eller å si noe idiotisk så gjør resten seg sjøl. Fiaskoen er et faktum. Tilbake til start, eller kanskje enda lenger bakover. Sånn.

Men jeg har en stor fordel i å ikke tenke på alle konsekvenser i forkant. Jeg har sjelden begrep om hvor galt ting kan gå, og mangler den frykten som ville gjort meg stivbeint og treg. Da jeg sa opp fast jobb på Meny rett etter å ha kjøpt bolig til meg og gutta, for å jobbe et halvt år som lærervikar, var det få konsekvenser som surret i bakhodet mitt. Og det er det beste valget jeg har tatt. Jeg startet på et utdanningsløp som få trodde jeg skulle fullføre. Det viste seg å gå veldig bra likevel.

Da jeg en periode i livet valgte å ha jentekjæreste, fordi jeg trodde jeg var lesbisk, ble jeg selvsagt et yndet tema blant bygdefolket. Det var så mange meninger om meg og min legning, hvordan det kom til å ødelegge for gutta, hva slags skrulle de vokste opp med og hva folk mente jeg og kjæresten bedrev tiden med hjemme. Jeg så etter en stund at jeg ikke var lesbisk, jeg var bare i ferd med å finne en vei å gå. Kall det gjerne en feil. Det var sikkert mange som humret i skjegget. Men vet du hva? Jeg fant ut ting om meg selv, jeg lærte noe nytt. Og hva andre mente om saken, var faktisk deres sak.

Jeg har brukt en del tid på unyttig skribling. Mye av det jeg skriver, er for søppel å regne. En perfeksjonist ville tatt sin død fremfor å legge ut enkelte av mine blogginnlegg. Ja, jeg ser at mye at det jeg poster ligger langt fra Nobels litteraturpris. Men jeg har skrivinga som en kanal. Og jeg blir innimellom bedre. Fordi jeg trener på skrivinga mens jeg legger ut ukritisk. Begge bøkene jeg har gitt ut på det prinsippet har likevel blitt populære nok i sine kretser. Og er et bevis på at det lønner seg å tro på at det går.

Å tro på at noe er mulig er første steg

Det gjelder uansett hva du har satt deg i hodet. Hvilken idé som dukker opp.

Kroppen min ser ut som kropper gjerne gjør i denne alderen. Forskjellen på min og mange andres, er at jeg har delt den med så ufattelig mange, da jeg la ut bilder av meg selv i bare undertøyet. Jeg viste en «feil» kropp i media, men fikk tilbake massiv støtte og oppmuntring. Det har gitt meg motivasjon, inspirasjon og vilje til å legge om kosthold, treningsvaner og holdninger, som igjen har gitt meg en mye sunnere kropp.

#2 Ett bein foran det andre

Jeg har lett for å gi opp på forhånd, om jeg ser en oppgave for stor. Det blir som å skulle luke en hel jordbæråker. Men jeg har lært meg en teknikk, og den funker på meg. Jeg må ikke tenke over hvor stor åker som ligger foran meg, men jeg må starte øverst i den første jordbærrenna og luke ett og ett ugras. Som å gå opp trappene i Vikersundbakken. Jeg har redselen for høyden, jeg har den dårlige kondisen, og jeg har fryktelig lyst til å komme til toppen. Om jeg konsentrerer meg om å sette den ene foten foran den andre, og bare det, vil jeg før eller siden være på toppen.

Da jeg en dag i forrige årtusen skulle slutte å røyke, klarte jeg ikke å slutte sånn som de andre. Jeg lurte meg selv til å tro at jeg fortsatt røykte, men at jeg bare utsatte den neste røyken til etterpå. Den utsettelsen holdt jeg på med i over ett år, før eg kunne si at jeg hadde slutta. Jeg hadde ikke tatt en eneste røyk på det året, men jeg hadde hele tiden vissheten om at jeg selv bestemte at den neste røyken godt kunne vente litt til.


Vegetasjon på høyt nivå
Vegetasjon på høyt nivå

Jeg har trua på at disse to «hemmelighetene» er overførbare.

Jeg bruker dem når jeg får en idé, når jeg har tunge dager, når jeg møter nye folk, når jeg ser en utfordring. Det har kanskje vært ubevisst hittil, men det er utrolig hva jeg rekker å fundere over når jeg sitter på do. Det er jo så lite annet å finne på mens man likevel sitter der. Så tankene får liksom fly.

Der fant jeg ut at de gangene jeg har lykkes med noe, har det vært ved hjelp av disse to faktorene.

Så, da gjør jeg som jeg pleier, og deler det i Hagegynga.

Lag deg en bra dag der ute!

 

 

 

4 kommentarer om “Det kan tenkes at du ikke ser opp til meg.”

    1. Tusen takk! Noen ganger føler jeg meg litt klok, og andre ganger ikke. Jeg deler uansett. 😉

Jeg blir veldig glad for kommentarer og innspill. Og jeg svarer!