Den store maskekastedagen

Maskene kastes rundt meg i dag.

Mange tør å være åpne rundt greiene sine. Noen gjør det for aller første gang, mens andre allerede har skreket seg hese i kampen for å få hjelp, omsorg eller bare et vennlig ord. Noen har gitt opp, de orket ikke kjempe mer mot indre demoner -eller NAV, for den saks skyld. Men det er mange der ute i dag. Som snakker åpent. Heldigvis, for alle de som ikke tør, ikke er klare eller ikke syns det er nødvendig enda.


 

Jeg har ikke tenkt å fortelle mer i dag enn jeg allerede gjør. Som regel deler jeg det som er litt morsomt, eller i hvert fall vittig. Tror jeg. Og de få gangene jeg gjør noe annet banker hjertet i skrekk. Da er maska litt løs i kanten, og jeg er livredd for at den skal falle av. Men jeg kjenner også at det er deilig å få litt luft bakom den ellers så tette kanten. Det blir kaldt på den bløte, klamme huden av at vinden får sveive bakenfor et øyeblikk. Fristelsen til å ta den helt av blir for stor, og jeg løfter den ut fra ansiktet. Sjokket av lufta som kastes på ansiktet, de bittesmå hårene som reiser seg på kinnene. Det kiler. Og så svir det. Det tar ikke lang tid før den er trygt på plass igjen.


 

2015-10-10 23.02.57Jeg er eldre. Og har gjort det noen ganger allerede. Kasta maska for ett lite øyeblikk av gangen. Noen få har sett. Og ingen av dem har blitt borte for meg etterpå. Jeg har i hvert fall ikke lagt merke til det. Og jeg har også fått være i nærheten av mennesker som har lagt ned maska for en liten stund, og kjent hvordan det var akkurat det som gjorde at jeg ble så inderlig glad i dem. Faktisk tror jeg bånd mellom mennesker er tettere etter et maskekast enn før.

Jeg skal slippe inn litt luft under maska mi for deg nå. -Neivel, så er det ikke stemmer i hodet eller berg-og-dalbane. Det er ikke tanker om å få dø eller panikk for å treffe mennesker. Men for meg er min angst så god (eller ond) som noen. Den er todelt.

Min ene redsel har i store deler av livet vært (at andre skal tro) at jeg ikke er lykkelig. Derfor er det viktig å vise glade fjes, fortelle morsomme historier og la alle se hvor mye jeg har å gå på. For å få til dette har jeg ofte sloss med min andre redsel, den som skjelver over om andre mener jeg tar for stor plass.

Og den plassredselen er alltid på vakt, sammen med lykkeredselen. Det er bare det, at når disse to samarbeider, er det vanskelig å hvile. For når den ene er på vakt roper jeg høyt om mitt fantastiske liv, mens jeg ler og danser i gangene. Og når det er vaktskifte angrer jeg på alt jeg har skrytt om, sannsynligvis på bekostning av andres opplevelser.

Ja vel. Det var mitt maskekast.

Og verdensdagen for psykisk helse er over.

 

8 kommentarer om “Den store maskekastedagen”

    1. Takk for det, Wenchepia. 🙂 Jeg vet mange sliter med langt mer alvorlige saker, men en redsel er nå en gang en redsel. Hvilken redsel har du da? 🙂

  1. Du er så flott, og du skriver så godt. Dine to redsler definerer i stor grad hvordan jeg ser deg som person. Utad synes jeg du balanserer det godt og beriker de rundt deg ?

Jeg blir veldig glad for kommentarer og innspill. Og jeg svarer!