Fra Åtte til Tolv, det blir Sju, det!

Etter tretti år som venner ble vi kjærester. Litt nølende og klønete i starten, vi kjente hverandre så altfor godt som kompiser. Men med eget tempo, egne normer og egne valg har vi nå blitt samboere. Våre to små familier slås sammen til en diger gjeng.

Til sammen har vi fem barn, fra sju til tjuefire, og nå har alle egne rom i Tolvern. -Eller, Mikkels rom har ikke vegger enda. De er bestilt, og de kommer brått. Jeg vasser i pappesker, kasser og sekker. Setter på plass litt av gangen. Og prøver å leve litt ved siden av. Livet tar nemlig ingen pauser, selv om vi flytter.

Mine gamle kofferter, som har fulgt meg siden min første leilighet, er plassert. Gitaren er inne og spilt på, guttas tv’er står nede i stua og stavmikseren er klar på kjøkkenbenken. Så det er ingen tvil om at vi har flytta inn.

Den største jobben blir nok likevel å tømme resten ut av Åttern. Alt det som ikke egentlig syns til vanlig. Bodene ute, boden inne, loftet, vaskerommet.. Du vet.. Og så skal det vaskes skikkelig ut av hele kåken.

Mange spør hva jeg skal gjøre med Åttern nå. Det mangler ikke på meninger. Fornuftige stemmer snakker om å leie ut, sikre framtida. Jeg skjønner det. Likevel har jeg mest lyst til å selge.

De som kjenner meg vet at jeg ikke er laget først og fremst for framtid. Jeg egner meg aller best i nåtid, og har tatt med meg pappas ord om å leve mens jeg kan.

Husk å ikke etterlate deg for mye, jenta mi. Du vet aldri når toget kommer, og da har du ikke lenger glede av penger eller ting. Det holder lenge å ha nok til en ny vaskemaskin, om uhellet skulle være ute.

Pappaen min var nok i overkant impulsiv med penger. Som den gangen han brukte momspengene på taxi til en fetter i Trondheim, for å spille trekkspill utpå lørdagsnatta.. Det går fint an å le av det nå, det ble jo en god historie. Men jeg tviler på at det egentlig var noe å le av da mandagen kom. Jeg får vel prøve meg på en slags middelvei. Heldigvis er Kapteinen stødig, sindig og fornuftig nok for oss begge, så det blir nok ei rå’ med Åttern, enten det blir salg eller leie.

Vi vet ikke enda hvordan det blir. Men det er i hvert fall sikkert at vi trives i hverandres selskap. -Og jeg syns jaggu vi kler hverandre ganske godt, også.

20160910_204018-collage

Så tar vi oss likegodt en tur..

Med treningsbh, joggiser og altfor kort shorts hadde jeg sikte på en mørnarbakke nedenfor hotellet.

Jeg fant den, og mens jeg dro i beina på shortsen la jeg merke til hvordan sola brøyt gjennom bladverket. En merkelig ro. Bølgesus fra barndommens skolevei, sol i nakken og litt tid til overs.

Det ble en treningstur. Men det ble mer enn det. Det ble en tur for sjela.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Mens vi sitter på gjerdet..

Jeg lurer på hvordan de har det, de som vanligvis sitter her og balanserer. Venter de på bedre tider? På underholdning? Venter de for å se om noen faller? Eller venter de, fordi de ikke helt tør å slippe seg ned, tro?

Jeg er ikke fortrolig med å sitte her. Kanten er skarpere enn jeg hadde tenkt meg, det ser lettere ut enn det er, å holde balansen sånn.  Metallet er kaldt på skinka, og henda får liksom ikke skikkelig tak, uten at jeg må krumme ryggen.

Det verste med å sitte sånn, på vent, er å vite at det er ingenting jeg kan hjelpe til med der nede nå. Alt jeg kan gjøre er å prøve å holde meg sittende på vaggelen, uten å flakse for å holde meg oppe.

Det er tusen ting jeg kunne tatt tak i her oppe, på gjerdet. Tanker jeg kunne tenkt ferdig, planer jeg kunne lagt. Ideer jeg kunne jobbet med. Vurderinger jeg kunne gjort. Men alt jeg klarer, er å sitte helt stille og vente.

Vente på bedre tider.

JA, jeg tror det er det de vanligvis gjør. De som har det for vane, å sitte sånn. De venter rett og slett på bedre tider.

IMG_20160726_215856

 

 

Jeg – en mobber (del 2)

Jeg fortsetter på innlegget, som viste seg å bli i tøffeste laget for meg å ta i en og samme glefs.

Skotselv skole

Altså, vi fikk ei ny jente i klassen, Lindy. Tenk å hete noe sånt. Allerede der var det noe å pirke på, siden ingen hadde hørt navnet før. Linda, ok, men med Y.. Det måtte være noe muffens. Lærerne ønsket henne velkommen, og oppfordret oss til å ta godt vare på henne. Det eneste jeg tenkte på var om han jeg var forelsket i likte henne eller ikke. Han virket dessverre mer interessert enn jeg hadde håpet på, og det samme gjaldt de andre gutta i klassen.

Jeg tror det var flere enn meg med samme bekymring, og vi mobiliserte raskt. Hun sa hun trente mye, flere ganger i uka. Vi stilte kontrollspørsmål for å ta henne i løgn. Hun sa hun hadde flere klesskap fulle av klær, og vi talte hvor mange plagg hun viste seg med på skolen. En av gutta ble sammen med henne, og da var det nesten kokepunkt blant jentene. Hun var kanskje ei sånn løs ei?

Uansett hva hun sa, hva hun prøvde å gjøre, så var jeg på vakt. Hun skulle ikke bare komme her og ta seg til rette.

Jeg brukte så mye energi på henne. I etterpåklokskapens navn: tenk om noe av den energien kunne blitt brukt til å bli kjent med henne. Til å få henne til å føle seg velkommen. Til å lære noe. Men jeg fulgte henne med argusøyne, og da hun ikke lenger var sammen med han ene i klassen, var jeg sikker på at min utkårede var hennes neste offer.

Vi skulle på klassetur. Jeg var sikker på at hun kom til å legge seg etter han jeg ville ha. Og jeg lagde drama blant mine venner for å få hjelp til å holde henne på god avstand fra ham, hele dagen. Jeg fikk det som jeg ville. Jeg hang i baklommene hans hele dagen, og vi satt sammen på bussen hjem. Hun satt sannsynligvis alene et annet sted i bussen. Etterpå takket jeg  mine medsammensvorne for hjelpen til å holde henne unna.

Dette er bare litt av det jeg husker fra tiden hun gikk på skolen vår. Jeg forteller ikke mer, fordi jeg tror det ikke er nødvendig. Hensikten min er å fortelle at jeg har vært grusom mot et annet menneske. Gjentatte ganger. Og i tillegg mente jeg den gangen at jeg  var i min fulle rett!

Jeg har hatt mine runder med meg selv, og jeg skammer meg. Jeg har også prøvd å forstå hvordan dette kunne skje, hvordan jeg kunne bli så stygg mot andre mennesker.

Saken er at jeg ikke har en god forklaring. Jeg tror jeg kan ha vært på feil sted til feil tid, og at den stakkars, nydelige jenta også var det. Jeg håper det var sånn.

Jeg ønsker å tro at jeg ikke er et menneske som mobber. At jeg egentlig ikke ville handle som jeg gjorde. Men sannheten – for meg – er at hvem som helst kan bli en mobber, gitt de rette forutsetninger. Forskjellen utgjøres i hvordan den enkelte ser på seg selv, og dermed på verden rundt seg.

Jeg er veldig lei meg for hvordan jeg har vært mot Lindy, og kanskje mot andre som jeg ikke er like oppmerksom på. Og jeg er takknemlig for at jeg har mennesker rundt meg som har vært med på å bygge opp mine holdninger og min empati. Og ikke minst, mitt selvbilde.

Som lærer har jeg en mulighet til å se hva som skjer blant ungdommene. Det er ikke lett, for mye foregår i det skjulte. Men jeg har lovet meg selv at jeg skal gjøre mitt beste for å forebygge, avdekke og motarbeide mobbing, like mye som å være engasjert i fagene mine, all den tiden jeg jobber i skolen.

Av respekt for Lindy.

Og for meg selv.

Jeg – en mobber

Vi definerer nulltoleranse i disse dagene før elevene dukker opp på skolen. Nulltoleranse for mobbing, erting, plaging, krenkende oppførsel.. Vi definerer hva som er krenkende, og vi har felles handlingsplan mot mobbing. Fenomenet kommer sterkt fram i bevisstheten min og pirker i profesjon, hukommelse og samvittighet.

Vil du høre min historie?

Jeg hadde en spesiell barndom, som så mange andre. Jeg var spesiell, ikke nødvendigvis på den bra måten. Men jeg skilte meg ut allerede den gangen vi gikk Seksern på Torvbråten. Såpass at de større gutta syns det var passende å bruke meg når de skulle trene på kryning, luenapping, sekkerøsk og sånne ting. Dette forteller jeg ikke for å få sympati, fordi det var aldri i mitt hovedfokus. Jeg unngikk selvsagt de gutta så sant jeg kunne, for de var noen skikkelige bøller. Men dagene kom og gikk uten at jeg hadde lyst til å dø av den grunn. Kanskje jeg rett og slett likte oppmerksomheten jeg  fikk?

På den neste skolen min ble jeg sjelden plaget på samme måte. Jovisst hendte det Gjertsengutta skøyt etter meg med luftgevær, men de fortalte at jeg ikke kunne dø av det, så jeg trengte ikke å være redd. Og klassefestene glemte man å invitere meg til, men sånt skjer jo. Jeg oppførte meg som sagt annerledes enn de andre, og  var ikke lett å forstå seg på, for de andre ungene.

Den eneste gangen jeg var virkelig redd, var da «Kisen», Dokken og noen av de andre eldre gutta kastet meg ut i fjorden fra steinbrygga i Hyggen, for jeg var ikke så god til å svømme. Jeg trodde de kom til å droppe det, siden jeg tviholdt meg fast i sykkelen, men så heiv de meg uti mens jeg satt på den, likevel. Da ble jeg redd, redd for å drukne. Jeg slo meg litt på svaberga før jeg traff vannet, men noen hjalp meg med å få opp sykkelen igjen.

Jeg var veldig klar over at det var min egen feil at jeg kom opp i sånne uheldige situasjoner, for jeg oppsøkte jo disse folka! Jeg syns det var spennende å høre dem snakke med hverandre, spille musikk og erte hverandre. Og jeg hang rundt dem som ei flue. Vi vet alle hvor irriterende det kan være med fluer, ikke sant?

Med dette bakteppet begynte jeg på ungdomsskolen i Skotselv. Ikke akkurat sosialisert, og fortsatt litt rar både utenpå og inni.

Likevel kom den ene etter den andre bort til meg for å bli kjent, og jeg fikk venner. Venner som faktisk ønsket å være sammen med meg, og som så ut til å godta meg som jeg var. Jeg følte meg populær og morsom. Og jeg nøt det, på skikkelig Fjortisvis, med stappfull Pusurbok, hvit lebestift, reggis, «Ti i Skuddet» og permanentkrøller i hockeysveisen.

I slutten av andre året på ungdomsskolen begynte det ei ny jente i klassen. Alle var spente på hvordan hun var. Hun het Lindy.

Hu var pen. Faktisk dritpen.

Alle gutta våknet til liv rundt meg. Jeg nøt ikke lenger nyhetens interesse, de fleste var blitt vant til meg, og jeg fikk panikk. Livredd for å miste min kvaklete og ganske nyrike status i flokken, satte jeg inn alle mine ressurser på å bli kvitt trusselen. Hun måtte bort. Fjernes, fryses ut, juges om. Hva som helst, så lenge jeg fortsatt kunne sole meg i noe av stråleglansen fra før hun dukket opp.

fortsettelse følger i morgen, nå må jeg ha en pause.

 

 

Mestring både høyt og lavt

I fjor hang jeg i nettet nesten en halvtime, mens køen bak meg økte og jeg hadde melkesyre i alle musklene jeg visste om. Kroppen var tyngre enn noe armene ville bære, så der hang jeg som ei kattteleike og venta på bedre tider.

å klatre i en vegg av tau
hdr
Nesten klatreklar, og fryktelig fokusert

Jeg satte meg mål om å ikke ødelegge dagen for de flinke ungene bak meg denne gangen, og har trent både armer og bein siden sist. Og jaggu klarte jeg å forsere det forbannade nettet uten å lage en scene!

Synd ingen fikk filma det. -Hah, det tror jeg ikke de hadde rukket heller, for jeg klatret så fort gjennom det!


IMG_20160810_122302noe for en hver

Vi var en god gjeng på seks klatrere i dag,  fra sju til femogførr. Og det var løyper nok til alle. Lysegrønn og mørkegrønn holdt foreløpig lenge for meg, men jeg kjente meg skikkelig sterk og tøff enkelte steder, der jeg i fjor hadde gråten i halsen.

Det sitter i hue’

Det handler nok oftest om det mentale, når vi ikke kommer forbi hindrene og må hjelpes ned av snille ansatte. De har sikkert blitt ansatt med stor vekt på personlig egnethet, som det så fint heter.

IMG_20160810_132521
Mikkel er et forbilde for meg i klatreparken

Denne gangen var det ingen av oss som måtte hjelpes ned, men jeg lurer på om jeg måtte klores ned fra det nettet i fjor. Jeg husker ikke helt, det er mulig noe er slettet fra hukommelsen.


IMG_20160810_132535
Karianne i et nett.

Bildene får det kanskje til å se ut som om det var sol hele dagen. Og DET VAR DET faktisk! Det ble opphold rett før vi parkerte, og de første dråpene kom da vi pakket oss inn i bilen igjen for å kjøre hjemover.

IMG_20160810_132933

 

 

I samme båt

Disse to, mine læremestere og lærlinger i livet.

De er som andre brødre, stort sett uenige om det meste. Det er ikke mye de unner hverandre til hverdags, og det flyr en del gjennom lufta under diskusjonene.

Men de har en ting til felles, som gjør at de innimellom står sammen som en enhet: Mamma. Dette lurvelevenet som elsker dem høyere enn alt, som kjører feil vei med bilen på ferie, som planlegger og bommer, som maser for å ha dem med på trening, som bryr seg med alt og ingenting.

De skjønte, da vi var på ferie, at de like godt kunne stupe inn i uka med en noenlunde positiv innstilling. Og de var med på ikke mindre enn fem kunstutstillinger og to gåturer. Begge forsto at feriebudsjettet var i laveste laget, så det ble ingen sure miner for alt vi ikke kjøpte.

Og det beste av alt, de kranglet nesten aldri.

IMG_20160728_172317

Snart Laksefestival

Det er lenge siden Laksefestivalen handlet bare om laks. Den gangen hjemmegravd marksalg og dykkemaske kunne gi lokale gutter noen kroner i lommepenger, der de kunne hjelpe uheldige fiskere.IMG_20160614_123641

 

SkriverparkenNå er det showkonkurranser, underholdning og tjukt av folk over hele byen. Om du ikke er utenfor stuedøra ellers i året, holder det med en runde i Hokksund under Laksefestivalen, så har du fått hilst på alle du kjenner. (Dette bildet har jeg lånt fra hjemmesiden til Hokksund båt og camping)


 

Jeg var en tur langs elva i juni, og fikk tatt noen hyggelige bilder. Trur nok jeg må ta en ny tur under festivalen, det ser ut til å bli en bra ukeslutt 11. – 14. august.

IMG_20160614_123842-PANO

Vil du også?

Her er noen linker:

http://www.59nord.no

http://www.hokksund-camping.no/index.cfm?id=399228

http://www.sandenhotell.no/program

Sakteferie

Jeg ønsker meg mer sakteferie.

Sånne dager der ingenting skal pakkes eller huskes. Der den største frustrasjonen er at vepsen stadig flyr innom kjøkkenet fordi døra står åpen og det er sol på verandaen.

IMG_20160803_113626-EFFECTSDen ferien som kan foregå i en gammel campingstol med et ukeblad på fanget, koppen på bordet ved siden av og med utsikt til et av sommerens vakreste eventyr: de fylte valmuene som står i blomst.

Naboen stikker hodet ut, slår av en liten prat og lukker seg inn igjen. Lenge nok til å være hyggelig, og kort nok til fortsatt å være hyggelig. Vinn-vinn. Om ikke lenge starter en gressklipper, det er best å passe på nå mens sola enda står på. Disse dagene har gitt begrepet lokale regnbyger nytt liv.

Å lese ferdig et helt blad, slik at det blir liggende åpent for vinden til å leke med. Ha på morgenkåpe og morgenhår og kjenne at det var riktig trivelig å rusle bort til Nabofrua sent i går kveld for et par glass og litt skravling. Kjenne at de par glassa ble litt i overkant, men at det ikke er så farlig. For bilen skal ikke kjøres enda, og det er fri noen dager til.

Vi kan alltids rekke noe av det vi skulle få ferdig i løpet av ferien.

I morgen.