alenehjemmefest

Å komme hjem til et hus som har stått på vent. Med rent sengetøy, rene håndklær og ved til å fyre med. Det er bare å tømme bag og sekk, pakke seg ut, sette på en klesvask å være hjemme…
Synge høyt og lenge i dusjen, tenne litt lys og finne fram noe snacks. Ostepop og champagne, det er ikke den dårligste kombinasjonen jeg har hørt om.
Og noen ganger er eget selskap alt som trengs.
Påsken blir så fort full av mennesker. Og det er stas, sosial som jeg er.
Men selv jeg -og kanskje spesielt jeg- setter pris på tid helt alene også. Som nå.

Med ryggen mot ovnen og glasset balanserende på armlenet kjenner jeg roen senker seg i takt med skuldrene. Jeg ser gjennom noen gamle bilder, får noen nye i hodet. Tenker ingen nye tanker, bare pusser litt på de samme, gamle. Roter litt i lageret av musikk, og som vanlig er jeg innom det meste før jeg til slutt ender opp med russisk folkemusikk. Så lenge jeg gir meg før salmene dukker opp blir det en gladstille kveld.

Ja da, jeg vet at påsken har en sterk fortelling for de kristne. Jeg har mine egne påskefortellinger, og for meg er et par av dem like sterke. Og ekte. Påsken 2007 var min siste påske med en kjær kjær venn. Å miste henne satte mitt eget liv i perspektiv. Og mange valg har i ettertid vært farget av dette nye perspektivet.
Og siden jeg er stor jente nå, har jeg mange påskefortellinger. Jeg kom på et par søte fra barndommen da jeg måtte kjøpe meg solkrem på fjellet i går. I det jeg smurte kremen utover nesa var jeg rett tilbake hos mormor i Hyggen, der alle tantene satt i solveggen og stekte seg for å bli brune og lekre. Niveaen gikk på rundgang, og alle snakka uten ansiktsmimikk, av redsel for rynker.

Glasset i mitt tømmes, det var da som bare. Er det hull i kanten?
Jeg fyller opp og lurer på om det er nå jeg bør fyre en festsigar.

Jeg blir veldig glad for kommentarer og innspill. Og jeg svarer!