Mens andre ser TV…

Da prøver jeg kanskje å dra ut det ene håret under haka. Det svarte, stive håret som vokser der fordi jeg har begynt å bli voksen. Det samme med de tre små rundt hver sin brystvorte. Jeg prøver først å dra de ut med fingerneglene. Men det går jo aldri, så jeg leter fram pinsett.

Jeg har sikkert nevnt mer enn EN gang min neste bok. Den som skal handle om de stakkars bilene jeg har pint i hjel opp gjennom tidene. Den blir liksom aldri helt klar, fordi jeg enda mangler noe. Jeg skylder på tegningene, at jeg ikke har fått tegnet ferdig. Men det er mulig jeg rett og slett er redd for å bomme denne gangen. Det gikk så bra med den første boka, den ble så godt mottatt, og jeg smakte på et bittelite stykke suksessterte. Nå er jeg nesten redd for å skrive.

Men jeg gir ikke opp. Jeg skriver stadig litt. Og litt. Det går framover. Jeg skjønner at for å få det til må jeg skrive om noe annet. Noe ufarlig. Egentlig hva som helst, så lenge jeg holder tastaturet i gang. Jeg skriver aller mest når jeg er alene om opplevelser. Faktisk.

Når jeg har lyst på inspirasjon til å sparke igang skrivestemmen min, og egentlig sitter litt tafatt med tomt blikk og fingrene i ro ved tastaturet..

Da kjører jeg en tur med bilen.
Jeg kjører steder jeg har vært tidligere, og kjenner stemninger som kommer og går, som bølger.
Enkelte ganger kommer hele samtaler opp i hodet mitt, fordi hukommelsen kjenner igjen en følelse.
Fargene rundt meg forteller sine egne historier, elva, fjellveggen og furuleggene langs veien har jeg sett før, og jeg har minner som gir meg nye skriveperspektiver.

Og om jeg ikke har tid eller mulighet til å kjøre en tur..

Da åpner jeg min gamle koffert etter bestefar.
Den har jeg fylt med alle de løse fotografiene fra den gang, da..
Alle som ikke fikk plass i album, alle som fortsatt ligger i konvoluttene fra FotoKnutsen eller Kodak eller hva de heter, alle.
Jeg kjenner på dem. Får opp hele altet inne i registeret mitt. Husker lukter, lyder, stemninger. Store og små begivenheter med hver sine unike historier. Personer med helt egne spesialiteter, fargene i lufta, blomstene i tapetet. Lukta av møbelpolishen til mormor eller firkløversjokoladen til oldefar med pipa. Smaken av den hvite lebestiften under VM i skiflyvning på åttitallet.

Og skulle disse to slå feil, og jeg fortsatt sitter uten inspirasjon..

Da prøver jeg kanskje å dra ut det ene håret under haka. Det svarte, stive håret som vokser der fordi jeg har begynt å bli voksen. Det samme med de tre små rundt hver sin brystvorte. Jeg prøver først å dra de ut med fingerneglene. Men det går jo aldri, så jeg leter fram pinsett. Og kjenner godt etter hvordan det føles å dra ut hårene fra huden. Så setter jeg meg tilbake til tastaturet, og skriver noe om det. Om smerten rundt selve hårsekken i huden, og om følelsen av å vite at -sånn er det nå, og sånn blir det framover, fordi du byner å dra på åra, kjære-
Det vil jeg sannsynligvis poste på bloggen min, siden folk leser så mye rart der inne i bloggenes univers, at det virker riktig å gjøre det.

Det ene, stive, svarte håret under haka, som kommer for å fortelle meg at jeg er snart voksen.
Det ene, stive, svarte håret under haka, som kommer for å fortelle meg at jeg er snart voksen.

Disse tingene kan jeg gjøre om jeg mangler inspirasjon.
Å bare sette på en kaffe til, eller å rydde skriveplassen, hjelper ikke meg.

Det er ikke helt sikkert jeg skriver noe bra den dagen, men det er helt sikkert at jeg lar meg inspirere.

Om ikke annet klarer jeg kanskje å ta skjegget.

Jeg blir veldig glad for kommentarer og innspill. Og jeg svarer!