Kjære deg som har hatt tenåringer. Og som kan fortelle meg at det gikk bra.

 

Hendte det du gjorde alt feil? Eller gjorde du det i hvert fall en sjelden gang? Hadde du dager der du hisset deg opp full av anklagelser og presset dårlig samvittighet over på poden? Eller hadde du et hemmelig triks som sørget for harmoni i heimen når mørket banket på? Jeg vil gjerne vite det, for jeg kunne trenge det nå.

received_10153982571945950

Jeg syns det er så himla vanskelig å være voksen. Å ta gode valg for ungdom som ikke vil velges for. Å være konsekvent, å ikke love for mye, og å holde det jeg lover, hver gang. Jeg sliter med å være den stødige, den som tåler alle sinnstemninger og som sørger for det ungdommene ikke klarer selv.

Jeg sliter med å se hvorfor helt elementære ting som lekser, måltider og rydding er uoverkommelige oppgaver. Jeg blir irritert og glefsete når alle klær ligger på gulvet sammen med sekken og tomme brusflasker. Jeg blir krakilsk når vekkerklokka har ringt i førti minutter uten at det har påvirket poden ett øyeblikk.

Jeg sliter med å forstå hvorfor det er bedre å reise bort enn å snakke med mammaen sin. Eller kanskje jeg forstår det, litt.. Jeg er for selvopptatt og opptatt av alt mulig annet. Jeg fyller hodet mitt med revy, trening, jobb, sosiale medier, musikk, skriving. Og så kommer det viktigste, familien, litt i skyggen av mitt fantastiske liv. Jeg har heldigvis støtte i en voksen kaptein, men jeg føler meg likevel så liten og egoistisk.

Hendte det din noen gang at din tenåring, som det har gått bra med, følte seg totalt uviktig i livet ditt? Hendte det at du glemte tannlegetimer eller andre avtaler? Overså du noengang barnet ditt når det ville fortelle deg noe? Var du forhåndsdømmende når dere snakket om drømmer og framtid, bare bittelitt?

Satt du ofte med hodet på rattet og varmeapparatet på fullt, for å kjenne den boblen med ro rundt deg, alene?

Kjære deg som klarte det. Vær så snill og svar JA på noe av dette. Det hadde vært så godt nå.

#tenåringer #oppvekst #mislykket #mestringsfølelse #foreldre

November..

Vi er midtveis.

Midtveis i den tyngste måneden jeg kjenner til. Det hjalp litt når snøen falt. Ikke fordi jeg er så himla glad i snø på høsten. Men da var det i alle fall ikke så mørkt og blankt over alt. Alt ble en tanke lysere, som når du skrur opp lyset på skjermen.

10363531_10153935970765499_4088105035061642982_nJeg skjønner at jula ble lagt til midtvinters, lysfesten. For hvordan skal det ellers være mulig å smile fra november til januar, om vi ikke hadde hatt ekstra lys hengende ute og brennende inne. Eller julemusikken, som er det desidert beste botemiddelet for min del. Det er nesten ikke grenser for hvor mange julesanger jeg kan høre fra november, og jeg syns i så måte jula slutter altfor brått. Eller. Jeg syns julemusikken slutter brått. Ikke jula. Den siger litt sånn umerkelig ut, en eller annen gang i begynnelsen av januar. Selv om både juletre og pynt har lett for å bli hengende en stund etter påske..

12194805_10153680479235499_6996579861599618580_oBøker til jul

På disse tider i fjor hadde jeg gitt ut min andre bok, og var rundt med den. (Det minner meg på at jeg skulle sende en i posten nå. Jeg har glemt bestillingen din, unnskyld, Marianne!) I år har jeg prøvd å gjøre høsten mindre hektisk med å ikke gi ut en ny bok. Så da skulle det bli færre julemarkeder på meg. Men trur du det ble mindre trafikk av den grunn?

Kjenner du meg, vet du nok bedre. Vi har satt i gang Fitcamp nr 2 nå, så jeg trur ikke det er mindre hektisk enn i fjor. Men det er på en annen måte. Det gir veldig mye energi å trene sammen med en sånn herlig gjeng, så jeg sitter igjen med mer enn jeg gir fra meg. Det er ikke så verst egentlig, det å kunne brøle til andre mens svetten hagler og lungene prøver å flykte fra kroppen.

14039977_10153745211131641_4078142256739627954_n

jobben i november

Jobben er som jobben er på denne tiden. Heldigvis full av elever. Ellers hadde det vært triste saker. Møter, innrapportering, planer som skal følges.. Frister som skal holdes. Papirer som skal lagres. Noe av det bedre i november, er at vi kommer til å ha hemmelig julevenn snart. Det betyr at noen nissegleder og noen nissestreker blir synlige på jobben. Alltid gøy å være med på det.

Apropos jobb. Nå er mine minutter over. November kaller

For godt til å være sant?

Jeg er sannsynligvis ikke den eneste som blir angrepet av morgenene, der skotøy, frokost, og mobiler flyr veggimellom i kampen om å få tenåringer til å våkne og bilen til å starte.

Derfor er det viktig for meg å skrive ned denne morgenen, så jeg vet det senere.. At slike morgener faktisk har dukket opp i livet mitt:

klokke

Jeg bråvåkner kl. 6.20, og finner ut at jeg har satt på alarmen en time for sent. Da er det ingen tid for tull, rett i klærne og ned og vekke poden. Som faktisk våkner. og står opp. Med en gang. Jeg behøver ikke rope en gang!

Været har endret seg, så frontruta trenger ikke skrapes, og bilen bruker ikke lange tiden på å bli god og varm. Ved første rundkjøring er det en stor luke. Det er det også i neste kryss, så det er bare å svinge fint ned der poden skal gå av til toget. Han er blid.

Oppe ved veien igjen, er det en ny, lang luke, og det er bare å svinge fint utpå, før den store rundkjøringa. Det viser seg at akkurat den fila jeg ligger i har fri flyt, så jeg er gjennom, nesten uten å blunke. Sånn går det faktisk, ved alle naturlige hindere, helt til jeg finner en diger parkeringsplass på jobben.

Jeg tråkker innafor døra, og det viser seg at kaffen akkurat er klar. Det er fortsatt tid til å lese mail før dagen starter.

Ja. Du skjønner sikkert hvorfor det var viktig for meg å skrive det ned. For det er sant, hvert eneste ord. Og det kan man fort glemme, alle de andre morgenene..

win_20161114_15_28_22_pro

#morgen #hverdag #hverdagsmorgen #tilstedeværelse #takknemlig #utrolig

Apropos valg

Jeg leste et sånt quote, de er jo så populære.

Det er på engelsk, men siden jeg gjør meg best på norsk, så ble det noe sånt:

Du er fri til å velge og har fri vilje…

men du er ikke fri fra konsekvensene av dine valg.

Vel, jeg mener ingenting om valget der borte nå. Det er ikke min oppgave å dømme over andres valg.

Jeg tenker som vanlig mye nærmere når jeg snakker om valg. For eksempel om jeg skal ta en eller to tacolomper. For et år siden var det valget mellom tre eller fire. Tacolomper, altså. Og jeg hadde akkurat fått dommen fra min beste venninne:

Jane, jeg er oppriktig bekymret for helsa di. Du spiser for mye!

Jeg fnyste det selvsagt bort. Ingen var så opptatt av å lage sunn mat som meg, og jeg elsker jo grønnsaker! I tillegg er jeg ikke en sånn sjokoholiker, og går ikke og snoker i skapene. Så hun fikk en kald skulder å støtte seg på. Men noe i meg var litt interessert i å høre på henne, ernæringsfysiolog som hun er. Så jeg lyttet med ørene halvveis dekket av ei tjukk lue. Hun snakket om hvor mye kbilde-fra-11-11-2016-kl-19-53-3roppen trenger, og hun sammenliknet det med hvor mye jeg faktisk spiste..

Konsekvensene av mine valg det siste året har vært at jeg i dag kunne kaste den siste av de gamle, utslitte buksene mine. De som hadde slitehull på innsiden av lårene og nesten sprengte glidelåser. Og jeg kunne kjøpe meg to nye bukser og to topper, og alt var i MEDIUM! I tillegg har jeg skaffet meg et sånt fordelskort som ga meg 30% rabatt på Bik Bok, såå..

I KVELD ER JEG KONGE OVER KONSEKVENSENE!

bilde-fra-11-11-2016-kl-19-54-2

God fredag!

#valg #konsekvenser #sunnkropp #enjoy  #nyebukser #medium

Gdansk på underbudsjett

Det er november, surt og kaldt. Vantevær. Men vi har store, lune skjerf og vet at det snør halvmeter på halvmeter hjemme.

Siden jeg er verdensmester i god planlegging og budsjettering, hadde jeg den vanvittige summen av 568 kroner på konto før avreise. Klarte å finne noen zloty i en skuff hjemme også, så taxi til og fra flyplassen var sikret. Reisen var betalt for mange måneder siden, ellers hadde jeg blitt hjemme.

Glad jeg ikke ble hjemme, altså, det er en veldig koselig by å vandre rundt i. Vi sover på Novotel Centrum, et moderne hotell med alt man trenger. Ikke sjarmerende, men Novotelene er ikke først og fremst kjent for sjarmen. Det er rent, stort og ligger nær alt.

Å spise og drikke her koster nesten ingen ting, i forhold til vanlig. Sannsynligvis ville jeg brukt mer penger på mat, godis og diesel hjemme, enn det jeg har svidd av her. Nå skal det være sagt, at det er unnamanøvrene fra shoppingsenter som har reddet pungen min denne gangen. For på alle turene jeg har vært på er det shopping som har velta lasset.

De andre fikk bakoversveis over at jeg hadde pakket i en KOFFERT, og jeg fikk en del kommentarer på hvor bæreposene mine var. Hah, de skulle bare visst, hvor god jeg egentlig kan være på voksen pakking. Jeg var også smart nok til å pakke med en gammel, slitt bukse som kunne kastes istedenfor å bli med hjem etterpå. Flaks at mange av klærne mine ikke passer like godt lenger, da.

Det er så mye fint å se på her, jeg får alltid inspirasjon til å skrive historier når jeg er i disse europeiske byene.  Og de husene, de minner meg om barne-tv. For ikke å snakke om keramikk-kunsten her. Figurene er så uttrykksfulle, sånn morfaraktig melankolske, litt lange ansikter og fjerne blikk. Jeg anbefaler noen turer innom disse kunstbutikkene, enten du skal kjøpe noe eller ikke.

Vi var også en stund ved Neptunstatuen på den lange torgplassen, og der kom jeg på en vits jeg hørte om noen statuer som fikk liv for en dag. Det de brukte dagen på var å finne duer de kunne drite på. Skjønner dem godt, jeg.

Nok om det, nå ser det ut til at alle de andre er samlet inne i gågata. Tenker det er helt innafor å gå etter dem nå. Overalt hvor jeg snur meg hører jeg norske stemmer, -det er visst hovedsaklig nordmenn og svensker som drar til Gdansk.

Jeg har lyst til å komme tilbake, med Kapteinkjæresten min. Men da kunne jeg tenke meg å reise til Sopot. Det ligger tjue minutter herfra med tog.

#gdansk #polen #lavbudsjett #kollegatur

Til Drammen med freidig moo-hot

Og ute var det snø...
Og ute var det snø…

Alle vet at Oktober kan være gnistrende vakker, solrik og varm. De fleste vet også at Oktober er omtrent like stabil som april, og derfor er det visst vanlig å skifte til vinterdekk ved disse tider. Jeg hadde ikke kalkulert inn snø lørdagsmorgen, og på vei opp mot Nygårdshøgda begynte det å skli. Bakover. Så Forden ble snudd og dro ned igjen, mens vi sto haikende, i veikanten, oppover. received_10154659589724511Vi fikk hivd oss inn i en annen bil, der jeg måtte ligge på tvers over fangene til de andre, og så bar det til «fjells». Jeg brukte mye krefter på å få de andre til å tro at vi hadde en dårlig sjåfør, og at vi ellers ikke ville hatt noen problemer med å komme opp, men jeg ble lett avslørt da en av damene hadde tatt en titt på dekkene mine. De minnet mer om en pilatesball, hørte jeg, enn om vinterdekk. Vel, så var det ikke akkurat vinterdekk på bilen min da. Men jeg hadde i det minste helt nye hikingsko med contagrip-såle på beina, så jeg ristet av meg den milde kritikken om dårlig planlegging. Og opp kom vi alle, til Nygårdshøgda. Her er alle samlet, klar for avgang.

20161015_091557


Jeg lagde et flott galleri (ifølge meg selv) med bilder fra turen. OG da jeg hadde skrevet ferdig bildeteksten på alle, unntatt to, valgte hele driten å gå i svart. Nå er galleriet mitt borte, og jeg føler meg som Karius og baktus etter at tannbørsten har vært der og rensket vekk alle godsakene.

Jeg gir opp for i kveld, det kommer galleri snart. Jeg legger meg.

Ei uke uten hverdagsstrukturen er over..

Nå merker jeg hvor tung jeg blir i magen, kroppen og hodet av den vanlige feriematen.

Lange frokoster er skikkelig hyggelig. Men jeg fyller alltid på med litt mer enn jeg hadde tenkt, fordi det er så godt selskap. Og fordi jeg elsker det syltetøyet med aprikos og fersken. Etter frokost må jeg nesten hvile litt, fordi jeg har en diger haug med brød og syltetøy liggende i magen, med den sedvanlige tygg, tygg, svelg-oppdelinga. Store biter som venter på å brytes ned til noe kroppen min kan få brukt for.

Og jeg blir gjerne litt ufokusert mot lunsjtider, med lavt blodsukker og fysing på noe søtt. Når det da blir lunsj, hiver jeg i meg litt mer enn jeg trenger (eller mye mer) fordi jeg er så sulten, og tydelig redd for å dø avmagret og fæl, der og da. Dette mønsteret fra frokost og lunsj er lett å følge til middag, med tygg, tygg, svelg og digre biter liggende i magen, så jeg blir sittende å henge med hodet en halvtime etterpå.

Og sånn fortsetter det gjerne utover kvelden, fordi mine vanlige rutiner ikke følges. Joda, jeg har bedre tid i ferier. Så jeg kan da saktens lage skikkelige måltider, både balanserte og sunne. Men gjør jeg det, egentlig? Eller er det bare noe jeg gjør en gang i mellom, og så innbiller meg at det skjer hele tiden?

Jeg bare lurer.

For når ferien er over, og jeg starter dagen med min frokostshake og te, er det faktisk lettere å være i gang med gode matvaner resten av dagen. Det er lettere å tenke lunsj av middagsrester, det er lettere å huske mellommat, og det er absolutt lettere å tenke sunn og balansert middag. Og jeg sørger for å få i meg det jeg trenger etter treninger. Jeg pleier alltid å ta en shake, fordi det er enkelt og jeg vet hva det inneholder. Men jeg vet det er mange andre muligheter også, etter trening.

Når ferien er over, er det lettere å ikke henge med hue’ før og etter mat. OG det er lettere å holde fokus. For meg i hvert fall.

#herbalifenutrition #frokostshake #ernæringimg_20160731_131447 img_20160820_132519

14567471_10154465403935499_8472418868481990647_o

Apropos Økonomi

En stund tilbake ringte det en dame.

Hun ville gjerne komme hjem til meg og rense teppene mine. Jeg sa nei takk, og hun foreslo senga. -Her kunne jeg ha kommet på mange svar, men lot være. Istedenfor nevnte jeg sofaen min, den som har vært gjennom flere flyttinger, småbarnsfamilier og låveopphold, og som nå står dekket til av tepper i Åttern.

Den klarer du ikke å få ren, sa jeg.

Vi gjorde en avtale, for hun var eplekjekk. Og et par uker senere dukket det opp en ung mann på døra mi. Ikke spesielt god i norsk, men veldig høflig og hyggelig. Og blid. Det hjelper jo alltid. Han hadde med seg en støvsuger. En støvsuger, tenkte jeg, men lot ham slippe inn. Han satt pent og ventet mens vi spiste ferdig middagen

20160922_184704UnniPunni var invitert, og vi var spente på å se hvordan han ville takle sofaen. Men han begynte å vise fram støvsugeren og alt det flotte den kunne gjøre. Nei, takk, jeg har støvsuger, sa jeg. Han lurte på hvor ofte jeg støvsugde, og jeg grublet litt på hvor ærlig jeg burde være.. Jeg lot det stå til, og svarte at det var nesten hver sjette uke, om det passet sånn. Han løftet diskret på det ene brynet, og så spurte han om hvorfor jeg støvsugde. Siden jeg hadde startet ærlig, svarte jeg at det var for å få det til å se sånn noenlunde ut. At jeg har verdens beste immunforsvar, og derfor er det ikke så viktig at det er bakteriefritt hos meg.

Så lurte han på om han kunne få vise hvordan denne maskinen var til å støvsuge. Jeg så mitt snitt til å få rene gulver i tillegg til sofaen, så jeg tillot allernådigst at han støvsugde teppet mitt.

20160922_192114Altså, dette stykket vil bli veldig langt, om jeg skal fortelle resten i riktige detaljer. Men jeg lar bildene snakke, og forteller at disse filtrene viser støv som ligger igjen ETTER at vi hadde gått over med min egen støvsuger. Om jeg hadde vannet det teppet, kan det tenkes jeg ville fått en egen kjøkkenhage i stua mi, for det var god matjord der.. Men det teppet ble renere enn det var i butikken, det er jeg sikker på.

Uansett var jeg aller mest spent på sofaen. Så jeg ventet utålmodig på at han skulle gjøre den o store rensejobben der. Men klokka gikk, og kvelden dro ut. Til han endelig startet, litt motvillig, på det ene armlenet. -Som ble usannsynlig bra.

20160922_192851Jeg var solgt, prisen på tretti tusen kroner virket med ett overkommelig. Ikke fordi jeg hadde tretti tusen kroner, men fordi jeg skjønte at maskinen var verdt det. Han skjønte at prisen var for høy for meg, og la seg rett ned på en mindre sum, om jeg kunne gi ham tjuefem navn på ei liste. Lett. Jeg anga alle jeg kjenner (beklager det der) og vennet meg til tanken om å skulle betale femten hundre kroner i måneden, i flere år framover.

Heldigvis er Kaptein Sindig klok nok til å ta de samtalene som må tas, da han kom hjem et par timer senere. Og modig, for gudene vet jeg blir forbannet når noen tør å pirke i fornuften min. Forsvaret står med pil og bue, klart til kamp. Jeg skal heller ikke fortelle detaljene om denne samtalen, for den var lang og dryg. Men han hadde meg da han lurte på om jeg hadde en plan ang bilen, som må byttes ut i vinter. Om jeg hadde lagt til side penger til det.. Jeg så for meg at jeg kunne bruke den fantastiske maskinen til jobb, men da hadde jeg trengt en vanvittig lang skjøteledning, og det ville nok bli kaldt på vinterstid.

Ikke EN gang var han irritert, hånlig eller spydig. Og han hadde tid nok til å la meg tenke det ut sjøl. Men han lurte på om jeg hadde lest baksiden av kontrakten jeg hadde skrevet under på.. Jeg kremtet litt. Baksiden?

Jeg spurte hva som sto der. Om jeg hadde forpliktet meg til å selge maskiner sjøl? Om jeg egentlig skulle betale enda mer? Om det kom på noe ekstra utstyr som ikke var inkludert i prisen? (Dette forteller jeg, selv om det får meg til å virke dum som et brød, -jeg VAR vel egentlig det). Kapteinen sa helt enkelt: Det er angrefristskjema som du kan benytte deg av, om du vil. Hvis du vil beholde maskinen, så får vi det til på et vis, men om du skulle angre, så har du en mulighet der.

Så jeg fylte ut angrefristskjema og de kom og hentet vidundermaskinen etter noen dager. Jeg vil faktisk ha en sånn maskin. Men jeg skal spare penger til den FØRST, og så skal jeg ringe dem og si fra at jeg er klar.

#kirby #støvsuger #økonomi #avbetaling #kreditt #tepperenser #impulser #husarbeid #angrefrist

Fra Åtte til Tolv, det blir Sju, det!

Etter tretti år som venner ble vi kjærester. Litt nølende og klønete i starten, vi kjente hverandre så altfor godt som kompiser. Men med eget tempo, egne normer og egne valg har vi nå blitt samboere. Våre to små familier slås sammen til en diger gjeng.

Til sammen har vi fem barn, fra sju til tjuefire, og nå har alle egne rom i Tolvern. -Eller, Mikkels rom har ikke vegger enda. De er bestilt, og de kommer brått. Jeg vasser i pappesker, kasser og sekker. Setter på plass litt av gangen. Og prøver å leve litt ved siden av. Livet tar nemlig ingen pauser, selv om vi flytter.

Mine gamle kofferter, som har fulgt meg siden min første leilighet, er plassert. Gitaren er inne og spilt på, guttas tv’er står nede i stua og stavmikseren er klar på kjøkkenbenken. Så det er ingen tvil om at vi har flytta inn.

Den største jobben blir nok likevel å tømme resten ut av Åttern. Alt det som ikke egentlig syns til vanlig. Bodene ute, boden inne, loftet, vaskerommet.. Du vet.. Og så skal det vaskes skikkelig ut av hele kåken.

Mange spør hva jeg skal gjøre med Åttern nå. Det mangler ikke på meninger. Fornuftige stemmer snakker om å leie ut, sikre framtida. Jeg skjønner det. Likevel har jeg mest lyst til å selge.

De som kjenner meg vet at jeg ikke er laget først og fremst for framtid. Jeg egner meg aller best i nåtid, og har tatt med meg pappas ord om å leve mens jeg kan.

Husk å ikke etterlate deg for mye, jenta mi. Du vet aldri når toget kommer, og da har du ikke lenger glede av penger eller ting. Det holder lenge å ha nok til en ny vaskemaskin, om uhellet skulle være ute.

Pappaen min var nok i overkant impulsiv med penger. Som den gangen han brukte momspengene på taxi til en fetter i Trondheim, for å spille trekkspill utpå lørdagsnatta.. Det går fint an å le av det nå, det ble jo en god historie. Men jeg tviler på at det egentlig var noe å le av da mandagen kom. Jeg får vel prøve meg på en slags middelvei. Heldigvis er Kapteinen stødig, sindig og fornuftig nok for oss begge, så det blir nok ei rå’ med Åttern, enten det blir salg eller leie.

Vi vet ikke enda hvordan det blir. Men det er i hvert fall sikkert at vi trives i hverandres selskap. -Og jeg syns jaggu vi kler hverandre ganske godt, også.

20160910_204018-collage